«Luft.» – tekst skrevet av 15 årige meg.

Det jeg publiserer nå er en ekstremt personlig og sårbar tekst jeg skrev mens jeg hadde det ufattelig vondt.
Året var 2005 og jeg hadde vært utsatt for et overgrep i skoletiden som 15 årige meg ikke turte å fortelle noen om.
Teksten bærer preg av sterk uvirkelighetsfølelse, skam, selvhat, hjelpesløshet, selvmordstanker og et hode som «kobler ut» (dissosiasjon) som forsvarsmekanisme trigget av traumer.
Dette er en svært vanlig tilstand for mange av oss med post traumastisk stresslidelse.

Dette er en vond tekst å publisere.
Dette er så følelsesladd som det kan få blitt.
Dette er 10 år gamle ord som fremdeles setter meg rett tilbake i følelseskaoset jeg opplevde på tidspunktet jeg skrev det.
Men likevel om det kjennes ubehagelig, dette er og skal være en ærlig blogg.
Og dette er en bit av min historie som jeg nå velger å la dere få se.

 

Luft

Det var tidlig.
Hun skulle vært på skolen for lenge siden. Veldig. Veldig lenge.
Men det var hun ikke.
Hun skulle kledd på seg. Men likevel satt hun der bare med det tykke teppet rundt seg.
Hun visste at hun hadde mye å gjøre.
Hun visste det så inderlig godt. Men hun bare satt der.
Stirret i den hvite veggen, under skrivebordet.

Paralysert.

Langt der ute i verden et sted kunne hun høre foreldrene rope.
Men hun hadde en boble rundt seg.
Ingen kom igjennom. Ingen. Hun fortsatte å stirre i veggen.
Det var så fint.. å bare sitte sånn, med bikket festet på ett punkt, å bare glemme for en liten stund.
Hun hørte på stillheten.
De var borte nå, men de var der alikevel. Hun kunne kjenne det.
Det var ingen utveier.

Hun snakket med seg selv. Langt der inne. Ingen kranglet, og det var rolig.
Men stemmene var tydelige, og det var bare ett svar.
Det var mange stier, men bare en rød nødvendig tråd.
Og hun visste hvilken som var riktig, utenfra.
Den hadde en gullramme, som lyste mot alle.
Men hun skulle ikke ta den. Alle skulle få se.

Nå var det blitt kjørlig. De nakne tærne hennes var kalde som is, og stakk ut
av det loddne teppet.
Men hun tok dem ikke inn.
De skulle ikke bli varme.
Hun kastet teppet bortover gulvet og kjente tårene presse på.

Dette var ikke gøy lenger. Dette var blodig alvor.

Det føltes som et ishus, uten et eneste lys.
Hun ville ikke ha teppet tilbake.

Hun fortjente ikke bedre.

Nå var hele henne fyllt opp til toppen.
Nå var det ikke noe vits mer.
Kroppen var helt stiv, og hun hakket tenner.
Det var kaldt.
Skuldrene var kalde og de bærte på vekten av verden. De små skuldrene, som var hennes.

Alt rundt henne ble mer og mer gjennomsiktig.

Bare luft.

-Skrevet av Line Sommer Hoel, 15 år

(Denne teksten ble publisert på dikt.no i 2005. En side som nå ikke eksisterer mer, men jeg mottok mine tekster som backup på mail i det de la siden ned i 2007.)


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

Formannskapet har frigitt protokollen

Nå er protokollen fra formannskapsmøtet frigitt, og formannskapet er tydelig delt på midten, 3 mot 4 stemmer.

FRP, ved Lill Harriet Sandaune
Venstre, ved Torgeir Anda
Høyre, ved Eva Lundemo

stemte imot at den klare mobbedommen skulle ankes.

Flertallet i formannskapet, bestående av de rød-grønne stemte for at jeg skulle draes gjennom en ny rettsbehandling. Protokollen er nå frigitt til bl.a Adressavisen, Malvikbladet og Stjørdals blad.

Da vet hele det norske folk hvem som tar vare på skolebarn i Malvik kommune. Dette er greit å vite ved neste valg og for alle med skolebarn i Malvik. (og kanskje også for resten av landet).

ALLE DERE SOM HAR LIKT, DELT OG KOMMENTERT ARTIKLER, BLOGGINNLEGG OG FACEBOOKSIDE: DETTE ER DERES FORTJENESTE. Uten dere ville ikke dette vært mulig. Jeg er ydmyk, og så takknemlig at jeg ikke engang finner ord. Takk for at dere har engasjert dere og for at dere holder liv i saken videre i håp om at jeg skal slippe en ny runde i retten. Takk for at dere ser meg.

Ps: Det hører med i saken at jeg alltid har stemt rød-grønt, frem til nå. Og derfor stikker dette ekstra dypt. Derfor også mine kommentarer i forhold til partidelingen.


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)

Den knusende mobbedommen

Her kommer dommen. Jeg har brukt mye tid på å anonymisere den. Ikke for min egen del, men for å verne rektor, inspektør og lærerne ved skolen.

Jeg beskytter derfor tidligere rektor og lærerne som skulle ha beskyttet meg mot mobbing og overgrep i den tid jeg var elev ved Vikhammer ungdomsskole.

 

DOM I PDF-FORMAT


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)

Tror dere virkelig at jeg lyver?

Gjennom hele denne saken har jeg satt åpenhet meget høyt.

Saken min i Tingretten gikk for åpne dører hvor alle som ønsket kunne komme og gå som de ville. Alle som har kontaktet meg i etterkant har fått dommen i pdf-fil på forespørsel.

Jeg har vært brutalt åpen til alle rundt meg og til media, både i aviser og på tv. Helt siden den første saken ble publisert i VG i juni har jeg hele veien trodd på at åpenhet var veien å gå.
Så høyt har jeg satt åpenheten, og stått for den, at det til tider har vært svært ukomfortabelt for meg.

Burde vært et helt annet sted i livet

Jeg er nå 25 år, og jeg burde vært på et helt annet sted i livet. Jeg har post traumatisk stresslidelse, Anorexia nervosa og depresjoner fordi jeg har vært utsatt for sterk mobbing de tre årene jeg var elev ved Vikhammer ungdomsskole.

Det er stygge detaljer i denne saken. Detaljer som jeg har beskrevet til den minste detalj for en åpen rettsal. Men uansett hvor rystende noen av disse enkelthendelsene er og hvor sjokkerende detaljene er for folk å lese om, så var det daglige også ufattelig nedbrytende. Den systematiske, konstante mobbingen, trakasseringen og terroren jeg måtte leve med i tre år når jeg bare var et barn. Og så kom overgrepet på toppen av det hele, og det hele fikk et helt nytt nivå.

En hverdag som kan sammenlignes med en krigssituasjon; man vet aldri når neste angrep kommer. Man vet at det vil smelle, og at det vil bli avfyrt i din retning, men man vet ikke om det neste gang er et hagleskudd eller en atombombe. Man vet bare at noe konstant er i ferd med å ramme deg.

Den daglige redselen som økte på gjennom de tre årene på ungdomsskolen. Det å si ifra til lærere og sosiallærer gang på gang, uten å bli trodd. Det å ringe hjem i desperat gråt for å få pappa til å ringe skolen, uten at de noensinne tok oss på alvor. Det er det som har skadet meg. Og jeg bærer sterkt preg av det selv nå ti år etter.

Jeg hater å være i fokus

Men slik har det blitt. Og jeg visste at for å greie å gå videre og stable et liv på beina etter disse traumene så måtte jeg stå opp for meg selv, en gang for alle. Det å gå til rettsak er rake motsetningen av det som ligger naturlig for meg som person. Jeg hater å være i fokus. Men, nå var det på tide å trosse alt det som føltes komfortabelt og trygt, det var viktig å ikke bære på alt dette alene lenger. Det var viktig å fortelle det akkurat sånn det var.

Det siste året frem mot rettsak har vært en ekstremt belastende tid.
Jeg er ikke frisk nok til å hverken jobbe eller studere, og jeg har brukt mesteparten av de siste tolv månedene på sykehus på grunn av spiseforstyrrelsen og traumene mine.

Søvnløse netter og uttalige tårer

Jeg har måttet forberede meg til mitt livs kamp delvis fra sykesenga. Det har vært søvnløse netter, utallige tårer, mye frykt og dager og uker med veldig lavt funksjonsnivå. Ved å gå rettens vei har jeg vært nødt til å møte absolutt alle detaljene fra fortiden min som jeg hadde brukt årevis og alle mine krefter på å forsøke å dytte vekk. Jeg har gjenopplevd traumene fra ungdomsskolen daglig frem mot rettsaken, rett og slett fordi jeg måtte- og det har vært helt ufattelig tungt for meg, men også for min familie.

Stor påkjenning i rettsal 416

Så kom jeg dit jeg aldri trodde jeg skulle klare å komme. Til rettsal 416 i Sør Trøndelag tingrett i oktober. Nå skulle min historie frem i lyset.
Jeg hadde 2 timer avsatt til min egen forklaring, men det endte med å bli mange flere enn det.

Det var en stor påkjenning, med mye angst og smerte, og mange detaljer som skulle fortelles for retten. Men adrenalinet pumpet og hadde gjort det noen uker, det var nå eller aldri. Det holdt helt til slutten av dag tre. Jeg fikk flashbacks av å se og høre min gamle lærer som vitne i rettsalen. Tingretten endte bokstavelig talt med et brak for meg: jeg måtte bæres ut i fullt panikkanfall. Det er ikke mye verdighet i det, men sånn er livet med en slik diagnose. Det er slike spor mobbing setter i et menneske, og hverdagen blir deretter.

Føltes godt da rettssaken var over

Når saken var over var jeg ekstremt lettet, det føltes godt. Jeg hadde fått væskebehandling intravenøst nesten daglig den siste tiden for å rett og slett holdes i live. Jeg var fullstendig tappet og utslitt, både i kropp og sjel, men nå var det overstått. Nå var jeg vel ferdig?

Men det viste seg å være fire lange uker foran meg mens jeg ventet på dommen. Når den endelig kom, kjente jeg en følelse jeg desperat trengte: jeg ble trodd for andre gang. Jeg fikk fullt medhold og dommen var klinkende klar. Jeg fikk gratulasjoner fra fjern og nær og jeg tenkte at ”Nå har kanskje rettferdigheten endelig seiret?” Jeg turte nesten ikke håpe, men jeg hadde et sterkt ønske langt der inne om å nå få lov å starte livet mitt, etter 25 år.

Politisk beslutning å anke

Men usikkerheten gnagde fremdeles. Dommen kunne ankes. Men makten lå ikke i mine hender, det var ingenting jeg kunne gjøre. Min fremtid skulle nå avgjøres rundt et bord i formannskapssalen av Malvik kommune.

Svaret på hvordan min vei videre skulle være var blitt til en politisk beslutning, men for MEG betydde utfallet absolutt alt og kan få fatale konsekvenser. Enten skulle jeg endelig få lov å begynne på nytt, starte et liv, se lyset igjen, finne livsglede og komme meg videre. Eller så kunne de bestemme seg for å anke, og med det sende meg gjennom helvete en gang til. Sende den svake kroppen og det traumatiserte hodet mitt gjennom en ny runde i rettsalen.

Nok en gang naken, foran alle.

Formannskapet stemte for å dra meg igjennom en runde til, etter all sannsynlighet 3 mot 4 stemmer, med de rød-grønne i flertall.

Vant rettsaken, men føltes som jeg hadde tapt

Jeg var ødelagt. Og jeg er nå så langt nede som det er mulig å komme som menneske. Jeg vant rettsaken men det føles ut som at jeg har tapt.
Jeg kan ikke skjønne hvordan dette skal gå. Jeg la frem 500 sider med mange tidsnære brev og dokumenter, og kommunen anker pga. mangel på bevis? Hva er det de nå vil ha fra meg? Hva mer kan jeg gi? Tror virkelig Malvik kommune at jeg sitter og lyver om hvordan mobbingen sakte men sikkert brøt meg ned som menneske? Det er det de indirekte sier ved å anke på det grunnlaget. Det gjør så vondt. Har de tenkt å rive meg desto mer i fillebiter til det ikke er mer igjen av meg? Det er nettopp det som er i ferd med å skje. Det er lille Line mot en stor kommune. Dette er ikke rettferdige lag.

Jeg har blottlagt meg ned til den minste detalj i retten og til media. Jeg har latt kommuneadvokaten gå igjennom alle mine helseopplysninger og journaler. Jeg står her helt alene, naken, åpen- og de velger å ta avgjørelsen om mitt liv som en politisk beslutning, bak lukkede dører og med hemmeligholdte protokoller?

Et motsvar til låste dører på kommunehuset

Det er derfor jeg skriver dette, og gjør det jeg nå blir nødt til å gjøre. Som et motsvar til Malvik kommunes desperate forsøk i å hindre denne saken i å komme frem i lyset.
Som et motsvar til låste dører på kommunehuset. Som et motsvar til deres hemmeligholding gjør jeg dette. Jeg har nå blottlagt så mye om meg selv, gått så langt utenfor komfortsonen, at det ikke er mye igjen som ikke er kjent etter den åpne rettsaken.

Fordi jeg trodde på åpenhet fra dag en, og fordi jeg fremdeles holder fast ved det. Fordi jeg mener at full åpenhet er det eneste riktige, gjør jeg dette.

Jeg publiserer nå hele dommen fra Tingretten slik at hvem som helst som ønsker kan lese den og se hva den inneholder.

Fordi Malvik kommunes innbyggere fortjener å se hva slags beslutning som er tatt på vegne av dem. Fordi jeg har ikke noe å skjule.
Jeg er åpen og det har jeg vært hele veien.

Jeg fikk medhold i trygderetten. Jeg fikk enstemmig medhold i Tingretten med en krystallklar dom. Likevel tror ikke Malvik kommune på meg.

De mener jeg ikke ble mobbet.

For hver hemmeligholding Malvik kommune bedriver fremover, kommer jeg til å svare med å vise desto mer åpenhet.

Det koster. Det koster alt jeg har og mye mer.

Men nå synes jeg det er på tide at Malvik kommunes innbyggere får lese dommen og gjøre seg opp en egen mening. For i denne dommen finnes det ikke tvil, allikevel skal Malvik kommune dra meg igjennom dette marerittet på nytt.

Jeg spør igjen; Malvik kommune, tror dere virkelig at jeg lyver?

MOBBEDOM I PDF


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

Å svømme eller drukne ~ Lille Store Meg

Her står jeg igjen. Åpen, men denne gangen i en litt annen form; Med bilde, med et ansikt, med fullt navn.

Det er på tide nå.

Jeg er Line Sommer Hoel. Jeg er den 25 år gamle jenta i mobbedommen mot Malvik kommune i Sør-Trøndelag.
Nå ønsker jeg å vise at jeg er mer enn et navn i en politisk beslutning, i en avis, eller en stemme uten noe tilknyttet ansikt på tv. Jeg ønsker å vise at bak alt dette står det en person. En person som har kjempet en årelang kamp for å endelig greie å stå opp for seg selv, og som vant frem i retten fordi hun turte å være åpen om sin fortid.

Jeg vant med en dom som i media er blitt omtalt som både knusende og krystallklar. Men veien videre er likevel meget usikker på de fleste måter.

Malvik kommune besluttet før jul å anke dommen, med stor sannsynlighet 3 mot 4 stemmer i formannskapet. Jeg var blitt en politisk sak og utfallet kunne få fatale konsekvenser. Og det er det i ferd med å få for meg.
Protokollen for dette møtet er hemmeligholdt. Skjult bak lukkede dører ble det stemt, og politikerne gjemmer seg bak ord som taushetsplikt pga personvern. Personvern for hvem? Jeg bad om åpent formannskapsmøte og har stått frem hele veien.

Jeg kunne valgt å lukke rettsalen i oktober. Men budskapet mitt er klart: Åpenhet er den eneste veien å gå. På samme måte ønsket jeg at beslutningen om mitt liv videre skulle taes for åpne dører. Men Malvik kommne ønsker hemmelighold.

Det er derfor denne bloggen er opprettet. Den skal spille sin rolle fremover på flere forskjellige måter – det vil dere se etterhvert.

Det er et klart budskap med denne siden. Dette er et motsvar.

Dette er et motsvar til lukkede dører og protokoller som blir gjemt på bakrommet. Dette er et motsvar til politikere som ikke vil stå opp for hva de mener. Dette er et motsvar til en taus kommune.

Jeg velger å møte all denne tausheten og beslutningene tatt i et mørkt og lukket rom, med det motsatte – mer åpenhet. Og det skal blant annet denne bloggen hjelpe meg med å skape. For jeg er ikke bare et navn eller en nyhetsoverskrift.

Jeg er et menneske og jeg har et liv.

Og her er jeg – helt nedbrutt på alle måter, etter et år med forberedelser, etter en lang høst i mitt livs kamp for verdighet og rettferdighet. Og nå før jul fikk jeg en ufattelig tung beskjed om at dette marerittet ikke er over til tross for seier i retten -De velger å anke. Jeg har ikke noe valg, tross at jeg er alvorlig syk etter alt jeg har gjennomgått- jeg kjemper videre. Fordi jeg ønsker å sette fokus. Jeg ønsker å vise min side av saken. Jeg ønsker å svare med åpenhet. Så mye åpenhet at jeg har måttet gå mange runder med meg selv før jeg nå tør å hoppe i det.

Men jeg er livredd. Jeg må bruke enda flere måneder av livet mitt på kamp og rettsak, enda en gang. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie dette. Jeg føler på total håpløshet.

Lille stille sjenerte Line. Som alltid har hatet oppmerksomhet og fokus. Lille Line som alltid ville være usynlig. Plutselig var hun på forsider av aviser og på tv. Lille Line må nå være stor.

Dette er starten på Lille Store Meg.no

Håper du ønsker å følge meg 🙂

This is a story that I have never told
I gotta get this off my chest to let it go

(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)