Skip to content

Måned: juli 2016

Skal vi akseptere terrorisme i Norge etter 22. juli 2011?

Jeg ønsker å dele noen veldig viktige ord fra min kloke venn Kjartan Espeland.

For terroren som rammer oss hver eneste dag er den terroren vi virkelig bør frykte.
Den daglige terroren som barn og ungdom i Norge lever under, er den som tar aller flest liv.
En skremmende realitet som vi hverken har råd til å undervurdere eller glemme.

 

Fem år siden.
Jens Stoltenberg var leder. Kongen var konge.
Terrorismen rammet oss.

Hva er terrorisme, egentlig?

Er det terrorisme å drepe uskyldige barn i Palestina?
Er det terrorisme å myrde, samtidig som man kaller seg muslimer, når handlingene strider imot Koranen?
Selvfølgelig.

Er det terrorisme når 15 år gamle gutter banker opp en fire år yngre gutt i mer enn ett år?

Mobbing er også terrorisme, selv om noen av dem som blir utsatte for en slik form for terrorisme, overlever…

Skal vi akseptere terrorisme i Norge etter 22. juli 2011?

For norske barn blir påført de samme alvorlige traumene, og må leve med de samme langtidsskadene resten av sine liv, som mennesker utsatt for annen type terror.

Til ettertanke..

Å fore den riktige ulven

Hvilken ulv forer du?

En kveld satt en gammel indianer og snakket med sitt barnebarn. Han fortalte ham om en kamp som foregår inne i oss mennesker. Han sa, «Gutten min, det foregår en kamp mellom to ulver inni oss alle.»

«Den ene ulven er ond (sykdommen din). Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, skam, løgner, falsk stolthet og ego.»

«Den andre ulven er god (deg?) Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro.»

Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren «Hvilken av ulvene vinner kampen?»

Den gamle indianeren så alvorlig på barnebarnet og svarte,

«Den du mater…»

 

a60644b7d66fad0e44403209d542a458

Lykke.

Det skjer ikke så ofte at jeg er helt tom for ord. Men i dag er jeg nettopp det. Fordi noen ting kan kun føles, og aldri beskrives fullt ut.
 
Det var en gang ei jente som ikke stolte på noen.. Det var en gang ei jente som bare turte å være seg selv, og kjenne på trygget rundt firbente venner med pels..
Og i over 20 år var hun var glad for det, faktisk takknemlig hver gang hun tenkte over det. Tilstede men mentalt isolert, det føltes som det eneste trygge. Hvorfor åpne seg for et menneske?
Det føles som en tap-tap situasjon, og de få hun turte å kalle for venner, viste seg å likevel ikke helt fortjene å bli kallt en venn.. Så klart med noen unntak, men ingen slapp noensinne helt inn…

Uvitende, eller kanskje bare klok av skade?
 
For selv om man har mennesker rundt seg som man kaller for en venn, så krever det en likeverdig relasjon i lengden.. Man må være der for hverandre på lik linje, for at venneskapet skal gi det et vennskap kan gi.
 
Følelsen av at noen BARE gav positie ting, og virkelig kunne hjelpe henne ut av en hver situasjon.. det var ikke et savn. Hun hadde aldri opplevd det…
Denne jenta er meg.
 
Men, universet mente at jeg trengte en venn.
«Noe» ville at jeg skulle ha et menneske som alltid kunne få meg til å le når jeg gråt strie strømmer på innsiden. Et menneske som bare forstår, støtter, aksepterer og øker livskvaliteten med så mange hakk som jeg ikke trodde noe vennskap kunne gi meg.
 
Kanskje var jeg ikke klar før jeg fant henne.. Kanskje var det for mange vanskelige inntrykk og relasjoner som måtte bearbeides og heles før jeg var klar for å møte henne.
Det var ikke et savn, men nå vet jeg at jeg hele veien faktisk manglet noe veldig viktig. 
 
Jeg vet at det manglet noe som måtte til for at jeg skulle kunne være den beste utgaven av Line jeg kan være.
 
Jeg vet at en person der ute alltid vil ha en stor bit av hjertet mitt. Verden, og andre mennesker i den kan komme og gå, men – det finnes en person jeg er 100% sikker på at aldri vil fortale meg.
 
Jeg hadde tidligere opplevd å måtte dra store deler av lasset i en vennskapsrelasjon. Det var aldri helt likevekt… Men jeg visste bare ikke hvordan det faktisk KUNNE være å ha en ekte sjelevenn..
 
Hun gjør noe med meg som ingen andre har greid.
Hun redder meg før jeg skjønner at jeg trenger å bli reddet, og hun er verdens beste på å vite nøyaktig når og hvordan…
Hun ser meg..
 
Det sies at man ikke vet hva man har før man mister det.. Men, man vet heller ikke hva man virkelig trenger før man plutselig kjenner styrken man får av å ha det…
 
Fordi for første gang følte jeg at jeg ikke gikk her på stien min alene..
Og det vet jeg at jeg aldri vil gjøre igjen, på grunn av henne.
 
Dette innlegget er skrevet til et menneske som var ment til å være i livet mitt, og som ramlet inn i det tilfeldig – men akkurat i tide.

Disse ordene er til en person som er spesiell, men som aldri ser det selv. Til ei jente som er så ressurssterk og modig som ingen andre. Til ei jente som har den beste humoren, og den kuleste personligheten og gir meg en sjelden trygghet..
Dette skriver jeg til henne som har en stemme som alltid gir meg ro i sjelen… Til henne som ikke fatter hvor heldig jeg føler meg for å kjenne henne, og som jeg ikke ville byttet ut i livet mitt mot noe annet menneske.

Dette er skrevet til min aller beste venninne.
Hun har bursdag i dag.

I dag er jeg tom for ord… Fordi det finnes ikke ord som kan beskrive hvor viktig du er for meg…..

Oh lights go down
In the moment we’re lost and found
I just wanna be by your side
If these wings could fly..
Gratulerer med dagen

Simple Share Buttons