Skip to content

Måned: desember 2016

Da livet lå i kommunens hender

Alt de eide og hadde av følelser, krefter og mot var lagt i den enorme potten.
Alt som kunne ofres, var ofret, fordi det var det som måtte til. Det hadde vært vanskelig å holde familiens funksjoner gående den siste tiden siden den tunge rettssaken de hadde vært igjennom.
Unntakstilstand.
De visste godt hva det betydde å stå opp for hverandre, og nettopp det var grunnen til at de fremdeles sto oppreist.

«Det er din kamp, ditt valg, men denne veien går vi sammen- slik vi alltid gjør» hadde faren sagt.
Mammaen i familien var hakket mer bekymret og fryktet det som måtte komme langt ned i ryggmargen.

De hadde bært dette med seg lenge.
Veien frem til der de var nå, hadde vært en blodkamp uten like for den lille familien på 4.
Mamma, pappa, lillesøster, og lille store søster.
De hadde alle gitt og ofret hele seg på alle måter og satt inn det de hadde av mot og viljestyrke for å støtte henne i hennes livs kamp.

For de visste at dette var ikke bare viktig.
Dette var et spørsmål om liv eller død for henne.

Det hadde vært mange år med sykehusinnleggelser, knuste drømmer og uforklarlig adferd.
Et tykt skall som ingen trengte igjennom.
Hva var det med henne? Hvorfor fungerer hun ikke som alle andre? Hvorfor er hun 24 år og ikke engang har greid å ta lappen?

Hvorfor bor hun hjemme hos foreldrene sine?

Og hvorfor forsvinner hun så ofte… uten å greie å opprettholde kontakt med omverdenen?
Hvorfor har hun arr oppover armene, og hvorfor spiser hun aldri foran andre?
Hvorfor takker hun bestandig høflig nei når hun blir forsøkt inkludert – i alle sammenhenger?
Og hvorfor trekker hun seg unna når noen prøver å gi henne en klem, eller kommer nær henne?

Det var mange mennesker som omgikk henne i hverdagen. De kjente noen små deler av hvem hun var, men ikke ante hva som rørte seg i sjelen hennes.
De rundt henne hadde nok stilt seg disse spørsmålene i mange år.
De hadde forblitt ubesvart.

Nå skulle en livsviktig avgjørelse bli tatt. Hun hadde vunnet mobbesaken med en knusende dom. Skulle hun få fred nå?

Beslutningen var lagt i hendene på noen mennesker som aldri hadde sett den slitne kroppen hennes som knapt greide å stå oppreist lengre.
De hadde ikke sittet ved henne, før og etter rettssaken, hvor hun måtte få væske tilført gjennom blodet nesten daglig for å greie seg.
Mennesker som aldri hadde vært vitne til panikkanfallene hun hadde dersom man ikke kjørte omveier rundt steder som trigget sterke traumer i henne.
Mennesker som aldri hadde sett mørket hennes, fortiden hennes, og hvor mye den innhentet henne hver eneste dag.
De hadde ikke sett tårene som hadde blitt felt på sykehuset i måneder under tvangsmating.
De hadde ikke sett hvor mye hun hadde mistet av det livet hun drømte om når hun var barn.
De hadde aldri sett henne inn i øynene. 2 øyne som speilet en historie som var ufattelig tung å bære på alene..

Beslutningen som skulle taes denne fredagen i desember, skulle taes av helt ukjente mennesker. Den ville gi svaret på om hun skulle få prøve å legge noe av det vonde bak seg.
Avgjørelsen som skulle taes av formannskapet i Malvik handlet om så mye mer enn politikk.
Nei, den handlet om noe helt annet…

Den handlet om en dyp skam, skyldfølelse, et enormt selvhat, og et gnagende spørsmål som aldri slapp taket:

«Kanskje alt bare var min egen skyld?» …

Julen var i ferd med å innhente alle, og denne fredagen var ekstra spesiell. For det var kun noen timer til de endelig skulle ta juleferie.
Men før de kunne gå hjem og starte julefeiringen, skulle nettopp denne avgjørelsen om jenta taes.

Til tross for et sterkt ønske om åpenhet også her, etter en lang rettssak for åpne dører, og skriftlig argumentasjon om dette i forkant, så fikk ikke foreldrene ta del i det.
Møtet var bak lukkede dører, og foreldrene hennes hadde ikke annet valg enn å plassere seg på gangen på rådhuset, sammen med en journalist.
Et formannskapsmedlem serverte dem kaffe.

Men den kjære jenta deres lå sterkt medisinert hjemme i halvsøvne. Fikk ikke sove. Fikk ikke ro i kroppen. For følelsesmessig ødelagt til å orke å være våken.
Ristet. Svimmel. Kvalm. Livredd – og ventet på den avgjørende beskjeden. Men den lot vente på seg.

Hun hadde 1 måned tidligere oppnådd det hun hadde kjempet for i så mange år av livet sitt.
Dette måtte jo bare gå bra nå?
Hun ønsket så ufattelig sterkt å få en rolig jul med sine nærmeste etter alt det vonde 2015 hadde bringt med seg.

..

I gangen på rådhuset var stemningen til å ta og føle på.
To foreldres hjerter banket sterkere enn vanlig i gangen på Hommelvik rådhus, denne ettermiddagen i desember.
Hjertene deres pumpet så raskt, fordi de hadde levd med kostnaden av hver en tåre.
Tårer de hadde felt sammen – som familie.

De visste prisen hun hadde betalt for å kjempe for å få livet sitt tilbake.
De visste at hun hadde gjort noe veldig få tørr å gjøre, og fått fullt medhold.
En måned tidligere hadde hun blitt trodd i retten.

Hjertene løp i vill fart for datteren deres, fordi de elsket henne,
og fordi de visste nøyaktig hva som sto på spill.
Og det gjorde dem livredde.

Etter 4 lange timer på gangen, gikk døren på møterommet opp.
4 smertefulle timer for to nervøse foreldrehjerter.

Ordføreren gikk med faste skritt bort til foreldrene som ventet på to stoler i gangen, sammen med den tålmodige journalisten fra Adressavisen.
Hjertene deres stoppet opp for noen sekunder. De hadde forberedt seg så lenge på dette øyeblikket, så langt det lot seg gjøre i en slik situasjon.
Dette ville avgjøre så mye mer enn noen kunne fatte.

«Vi har valgt å anke denne dommen til Lagmannsretten» sa ordføreren.

Foreldrene frøs til is. De gispet etter luft. De var forberedt på det verste, men sjokket slo allikevel ned i dem som lyn fra himmelen.
Deres verste mareritt var akkurat blitt et faktum.

Var det sant? Var det virkelig sant? Hadde helvetet for Line bare såvidt begynt?
Skulle den syke datteren deres utsettes for dette på nytt?

Foreldrehjertene blødde. Sinnet kokte. Fortvilelsen herjet i kroppene deres.
Det var en journalist til stede, men akkurat i dette øyeblikk – betydde det absolutt ingenting.

«Men hvorfor?» tryglet foreldrene. «Hvorfor anker dere en så klar dom? Hva er det i denne dommen som er feil? Er dette ENSTEMMIG vedtatt?»
«Vi ønsker å prøve saken i ny rettsinnstans» svarte ordføreren.
«Hvem som stemte hva ønsker vi ikke å gå ut med.»

«Dere ønsker å prøve saken i ny rettsinnstans, men det er ikke sikkert Line lever så lenge! Det er ikke sikkert Line kommer seg dit!!
Er det dette dere har bestemt at vi som familie skal ta med oss hjem og feire jul, og gå inn i 2016 med?
Line ligger hjemme og er livstruende syk!!»

Det var sterke ord.
Og det var enda sterkere følelser i sving.

Men likevel, tilsynelatende gav det ingen intrykk.
Ordføreren ønsket ikke å forklare hvorfor.
Avgjørelsen var tatt.

«Gjør dere virkelig dette mot Line???» ropte pappaen hennes med desperasjon, sinne og sjokk og kaos i stemmen.
Nå var ikke tiden for å holde seg i skinnet.
Begge foreldrene gråt.

«Kan dere som kommune virkelig stå for dette dere gjør mot henne nå??»

Ordføreren begynte å gå bort fra foreldrene.

«Jeg må gå nå, jeg må hjem til mine.»

«Ja, det kan jo du gjøre. Du har dine kjære hjemme som du skal hjem til for å feire jul. Vi skal hjem og forsøke å ta vare på Line, men hos oss blir det ingen jul.»
Det sto i sterk kontrast.

Ordføreren gikk ut døren. Foreldrene ble sittende igjen.
Målløse.
Hva som nå skulle skje var det ingen som visste.

Deretter fulgte den grusomme, tunge telefonsamtalen.
Line måtte få vite hvilken avgjørelse som nå var tatt.

….

I dag, 18 desember 2016 er det 1 år siden dette skjedde på kommunehuset i Hommelvik, og Malvik kommune besluttet å anke mobbedommen jeg hadde vunnet.
Anken ble vedtatt med 1 stemme overvekt i formannskapet. 3 mot 4 stemmer – og med rød-grønt flertall.

Det ble ingen jul.

 

Nrk: -Malvik kommune anker dom i grov mobbesak

 

skjermbildsfdsfdsfdsde

And once the storm is over…

And once the storm is over,
you won’t remember how you made it through

How you managed to survive

You wont even be sure, whether the storm is really over.

But,
One thing is certain.

When you come out of the storm,
you won’t be the same person who walked in.

Because that’s what the storm is all about.

 

gdfgdfasset

 

Simple Share Buttons