Skip to content

Forfatter: Line

I juli lå jeg bevisstløs i en grøft

Og jeg hadde englevakt, jeg ble funnet av 2 fantastiske mennesker som kastet meg inn i en bil og fikk gitt meg nødhjelp.
Hjertet mitt var i ferd med å gi opp, jeg hostet så mye at jeg ikke greide å prate, og jeg fikk nesten ikke puste.
Jeg hadde ligget i veikanten i over 40 minutter.
Jeg deler mye om meg selv, men dette har jeg kun vært åpen om til et fåtall frem til dette innlegget.

Plot twist: Jeg er fremdeles like alvorlig syk på bildet til venstre, tatt i dag 23 september.

Kjenner du noen som sliter med mat på en eller annen måte, ALDRI tenk at det ikke er farlig fordi personen ikke ser død ut, UANSETT.
Spiseforstyrrelser handler om alt annet enn tallet på en vekt, og det å bli tatt på alvor så tidlig som mulig kan hjelpe en person som det er kritisk tenger å bli sett, forstått og fanget opp av hjelpeapparat.

#anorexiaawareness

Skjermbilde 2017-09-23 kl. 05.07.40

Tryggheten i det aller siste juletreet

Natt til mandag

og hun kjørte byen rundt

redd, full av angst, desperat

etter å finne et snev av trygghet.

..

Så fant hun det

I et ensomt juletre på overtid

som hun så gjennom et vindu.

..

Da greide hun å roe ned

Den lille jenta på innsiden

Som ikke forsto at hun ikke var liten lengre

Den lille jenta, som ikke visste at hun var i 2017 nå.

Midt i januar

I byens siste juletre

Som enda ikke var ryddet vekk

fant hun trygghet nok til å tørre å legge seg.

For juletreet fortalte henne

det var jo fremdeles juleferie.

Hun skulle ikke på skolen i morgen.

Hun var trygg litt lenger.

 

16.01.2017 – Natt til mandag.

«Might not be on top of the world but hey, I’m on my way»

Move in circles at night,
You’ve given up the fight
Like the streets that you’re always walking on…
You died inside,
And you don’t know why
So you try to turn the light on…

But stand up and never say never
‘Cause this life is gonna get better
Take a breath, shake it off and say
I’m on my way

You been down and feel so fed up
When they tell you, «you might not get up»
Might not be on top of the world but hey
Here’s what you say:

You might work but I work harder
You might fight but I fight smarter
Might not be on the top of the world but hey:
I’m on my way

 

Ps: Er i prosessen om å skrive et viktig blogginnlegg. Det kommer an på helsa mi når, men uansett: Fortsettelse følger….

Da livet lå i kommunens hender

Alt de eide og hadde av følelser, krefter og mot var lagt i den enorme potten.
Alt som kunne ofres, var ofret, fordi det var det som måtte til. Det hadde vært vanskelig å holde familiens funksjoner gående den siste tiden siden den tunge rettssaken de hadde vært igjennom.
Unntakstilstand.
De visste godt hva det betydde å stå opp for hverandre, og nettopp det var grunnen til at de fremdeles sto oppreist.

«Det er din kamp, ditt valg, men denne veien går vi sammen- slik vi alltid gjør» hadde faren sagt.
Mammaen i familien var hakket mer bekymret og fryktet det som måtte komme langt ned i ryggmargen.

De hadde bært dette med seg lenge.
Veien frem til der de var nå, hadde vært en blodkamp uten like for den lille familien på 4.
Mamma, pappa, lillesøster, og lille store søster.
De hadde alle gitt og ofret hele seg på alle måter og satt inn det de hadde av mot og viljestyrke for å støtte henne i hennes livs kamp.

For de visste at dette var ikke bare viktig.
Dette var et spørsmål om liv eller død for henne.

Det hadde vært mange år med sykehusinnleggelser, knuste drømmer og uforklarlig adferd.
Et tykt skall som ingen trengte igjennom.
Hva var det med henne? Hvorfor fungerer hun ikke som alle andre? Hvorfor er hun 24 år og ikke engang har greid å ta lappen?

Hvorfor bor hun hjemme hos foreldrene sine?

Og hvorfor forsvinner hun så ofte… uten å greie å opprettholde kontakt med omverdenen?
Hvorfor har hun arr oppover armene, og hvorfor spiser hun aldri foran andre?
Hvorfor takker hun bestandig høflig nei når hun blir forsøkt inkludert – i alle sammenhenger?
Og hvorfor trekker hun seg unna når noen prøver å gi henne en klem, eller kommer nær henne?

Det var mange mennesker som omgikk henne i hverdagen. De kjente noen små deler av hvem hun var, men ikke ante hva som rørte seg i sjelen hennes.
De rundt henne hadde nok stilt seg disse spørsmålene i mange år.
De hadde forblitt ubesvart.

Nå skulle en livsviktig avgjørelse bli tatt. Hun hadde vunnet mobbesaken med en knusende dom. Skulle hun få fred nå?

Beslutningen var lagt i hendene på noen mennesker som aldri hadde sett den slitne kroppen hennes som knapt greide å stå oppreist lengre.
De hadde ikke sittet ved henne, før og etter rettssaken, hvor hun måtte få væske tilført gjennom blodet nesten daglig for å greie seg.
Mennesker som aldri hadde vært vitne til panikkanfallene hun hadde dersom man ikke kjørte omveier rundt steder som trigget sterke traumer i henne.
Mennesker som aldri hadde sett mørket hennes, fortiden hennes, og hvor mye den innhentet henne hver eneste dag.
De hadde ikke sett tårene som hadde blitt felt på sykehuset i måneder under tvangsmating.
De hadde ikke sett hvor mye hun hadde mistet av det livet hun drømte om når hun var barn.
De hadde aldri sett henne inn i øynene. 2 øyne som speilet en historie som var ufattelig tung å bære på alene..

Beslutningen som skulle taes denne fredagen i desember, skulle taes av helt ukjente mennesker. Den ville gi svaret på om hun skulle få prøve å legge noe av det vonde bak seg.
Avgjørelsen som skulle taes av formannskapet i Malvik handlet om så mye mer enn politikk.
Nei, den handlet om noe helt annet…

Den handlet om en dyp skam, skyldfølelse, et enormt selvhat, og et gnagende spørsmål som aldri slapp taket:

«Kanskje alt bare var min egen skyld?» …

Julen var i ferd med å innhente alle, og denne fredagen var ekstra spesiell. For det var kun noen timer til de endelig skulle ta juleferie.
Men før de kunne gå hjem og starte julefeiringen, skulle nettopp denne avgjørelsen om jenta taes.

Til tross for et sterkt ønske om åpenhet også her, etter en lang rettssak for åpne dører, og skriftlig argumentasjon om dette i forkant, så fikk ikke foreldrene ta del i det.
Møtet var bak lukkede dører, og foreldrene hennes hadde ikke annet valg enn å plassere seg på gangen på rådhuset, sammen med en journalist.
Et formannskapsmedlem serverte dem kaffe.

Men den kjære jenta deres lå sterkt medisinert hjemme i halvsøvne. Fikk ikke sove. Fikk ikke ro i kroppen. For følelsesmessig ødelagt til å orke å være våken.
Ristet. Svimmel. Kvalm. Livredd – og ventet på den avgjørende beskjeden. Men den lot vente på seg.

Hun hadde 1 måned tidligere oppnådd det hun hadde kjempet for i så mange år av livet sitt.
Dette måtte jo bare gå bra nå?
Hun ønsket så ufattelig sterkt å få en rolig jul med sine nærmeste etter alt det vonde 2015 hadde bringt med seg.

..

I gangen på rådhuset var stemningen til å ta og føle på.
To foreldres hjerter banket sterkere enn vanlig i gangen på Hommelvik rådhus, denne ettermiddagen i desember.
Hjertene deres pumpet så raskt, fordi de hadde levd med kostnaden av hver en tåre.
Tårer de hadde felt sammen – som familie.

De visste prisen hun hadde betalt for å kjempe for å få livet sitt tilbake.
De visste at hun hadde gjort noe veldig få tørr å gjøre, og fått fullt medhold.
En måned tidligere hadde hun blitt trodd i retten.

Hjertene løp i vill fart for datteren deres, fordi de elsket henne,
og fordi de visste nøyaktig hva som sto på spill.
Og det gjorde dem livredde.

Etter 4 lange timer på gangen, gikk døren på møterommet opp.
4 smertefulle timer for to nervøse foreldrehjerter.

Ordføreren gikk med faste skritt bort til foreldrene som ventet på to stoler i gangen, sammen med den tålmodige journalisten fra Adressavisen.
Hjertene deres stoppet opp for noen sekunder. De hadde forberedt seg så lenge på dette øyeblikket, så langt det lot seg gjøre i en slik situasjon.
Dette ville avgjøre så mye mer enn noen kunne fatte.

«Vi har valgt å anke denne dommen til Lagmannsretten» sa ordføreren.

Foreldrene frøs til is. De gispet etter luft. De var forberedt på det verste, men sjokket slo allikevel ned i dem som lyn fra himmelen.
Deres verste mareritt var akkurat blitt et faktum.

Var det sant? Var det virkelig sant? Hadde helvetet for Line bare såvidt begynt?
Skulle den syke datteren deres utsettes for dette på nytt?

Foreldrehjertene blødde. Sinnet kokte. Fortvilelsen herjet i kroppene deres.
Det var en journalist til stede, men akkurat i dette øyeblikk – betydde det absolutt ingenting.

«Men hvorfor?» tryglet foreldrene. «Hvorfor anker dere en så klar dom? Hva er det i denne dommen som er feil? Er dette ENSTEMMIG vedtatt?»
«Vi ønsker å prøve saken i ny rettsinnstans» svarte ordføreren.
«Hvem som stemte hva ønsker vi ikke å gå ut med.»

«Dere ønsker å prøve saken i ny rettsinnstans, men det er ikke sikkert Line lever så lenge! Det er ikke sikkert Line kommer seg dit!!
Er det dette dere har bestemt at vi som familie skal ta med oss hjem og feire jul, og gå inn i 2016 med?
Line ligger hjemme og er livstruende syk!!»

Det var sterke ord.
Og det var enda sterkere følelser i sving.

Men likevel, tilsynelatende gav det ingen intrykk.
Ordføreren ønsket ikke å forklare hvorfor.
Avgjørelsen var tatt.

«Gjør dere virkelig dette mot Line???» ropte pappaen hennes med desperasjon, sinne og sjokk og kaos i stemmen.
Nå var ikke tiden for å holde seg i skinnet.
Begge foreldrene gråt.

«Kan dere som kommune virkelig stå for dette dere gjør mot henne nå??»

Ordføreren begynte å gå bort fra foreldrene.

«Jeg må gå nå, jeg må hjem til mine.»

«Ja, det kan jo du gjøre. Du har dine kjære hjemme som du skal hjem til for å feire jul. Vi skal hjem og forsøke å ta vare på Line, men hos oss blir det ingen jul.»
Det sto i sterk kontrast.

Ordføreren gikk ut døren. Foreldrene ble sittende igjen.
Målløse.
Hva som nå skulle skje var det ingen som visste.

Deretter fulgte den grusomme, tunge telefonsamtalen.
Line måtte få vite hvilken avgjørelse som nå var tatt.

….

I dag, 18 desember 2016 er det 1 år siden dette skjedde på kommunehuset i Hommelvik, og Malvik kommune besluttet å anke mobbedommen jeg hadde vunnet.
Anken ble vedtatt med 1 stemme overvekt i formannskapet. 3 mot 4 stemmer – og med rød-grønt flertall.

Det ble ingen jul.

 

Nrk: -Malvik kommune anker dom i grov mobbesak

 

skjermbildsfdsfdsfdsde

And once the storm is over…

And once the storm is over,
you won’t remember how you made it through

How you managed to survive

You wont even be sure, whether the storm is really over.

But,
One thing is certain.

When you come out of the storm,
you won’t be the same person who walked in.

Because that’s what the storm is all about.

 

gdfgdfasset

 

Et menneske jeg ikke kan leve uten

En kveld i desember hadde jeg en telefonsamtale med en person jeg aldri hadde pratet med tidligere.
Man kan vel egentlig si at det hele kom totalt utav det blå.. Men på en veldig god måte.

Jeg kan virke åpen og sosial, men muren inni meg er høyere enn jeg kan beskrive. Den er det ikke mange mennesker som trenger igjennom, det er ikke mange som får min fulle tillit.
Mange tror at de har kommet forbi muren, når de i virkeligheten blir holdt på komfortabel følelsesmessig avstand…

Men, denne sene kvelden i desember utveklset jeg de første ordene med en person som skulle vise seg å klatre over. Uten å prøve, bare ved å være seg selv..

«Line, jeg skal være her for deg gjennom det du står ovenfor. Jeg skal hjelpe deg med alt jeg er og alt jeg har erfart på godt og vondt.», sa han..
Det kunne virke som store ord, så vanskelig å stole på.. men det var også så mye i stemmen hans som fortalte meg at det var sant..

Noen knappe uker etter, i romjula 2015 satt jeg plutselig  i en stue i Søgne og pratet på tomannshånd med det samme mennesket..
I løpet av de første timene vil tilbrakte, skjønte jeg raskt at han jeg hadde fremfor meg var en mann jeg hadde dyp beundring for.
Jeg vet at veldig mange landet rundt også ser veldig opp til denne personen, og det med veldig gode grunner…
Men jeg føler jeg har fått enda noen flere grunner til å beundre han enn de fleste andre.

Jeg tror mange av dere vet hvem han er.. Denne mannen er Robert Mellom Bakkarogberg (tidligere Robert Liland)

Det var sånn en lettelse å bli kjent med han. Og jeg kjenner på en stor stolthet og på en måte en ærefrykt..

Fordi jeg ser han. Jeg ser det ufattelig massive motet. Det store hjertet. Jeg ser superpappaen Robert som gjør alt han kan for de to barna sine og gir dem trygghet i bøtter og spann. Jeg ser en morsom person med stor humor og masse selvinnsikt. Jeg ser mobbeofferet som tok livet tilbake mot alle odds, og fremdeles gjør det hver eneste dag.
Jeg ser en mann som er flink til å prate. En som ser alt for bra ut for sitt eget beste, når han smiler, når han lytter, når han er engasjert.
Jeg ser hvor langt han har kommet, og jeg vet så utrolig godt hva det har kostet å komme seg dit.

Men i motsetning til de fleste andre, så ser jeg også smerten.. Jeg kjenner dem, sårene, som nå er mer helet enn noen gang, men fremdeles til stede i form av røffe arr fra fortiden.
Jeg ser en historie utenom det de fleste kan fatte.
Jeg vet, og ser, hvordan dette preger, resten av livet.
Noen støvete kriker og kroker i Roberts hjerne er de samme som jeg selv har i min. Noen veldig sterke motkrefter og utfordringer som jeg kjenner meg igjen i..
Jeg ser en solid og alt for høy mur, helt lik min…

«Jeg skal stå ved din side fra nå av, Line. Jeg kan ikke gå for deg, men jeg skal forsøke å la mine erfaringer gi deg en litt lettere vei»
Han gjentok igjen det han hadde sagt på telefon.

Der satt han foran meg, i leiligheten sin og smilte med skjevt smil, ærlige øyne og blottlagt sjel – slik som jeg satt der med min. Fullt påkledd, men allikevel helt uten beskyttelse..
Men for første gang i livet mitt føltes denne brutale åpenheten godt.
Vi var to sjeler med samme erfaringer, samme historie.. Utad så ulike, på innsiden på mange måter identiske.
To fightere som hadde gjort det umulige, men også to åpne sår som fremdeles trenger å få gro..

Vår fortid hadde ført oss akkurat dit, og gitt oss starten på et veldig viktig vennskap.
Lille store Robert, og lille store Line..

Noen hadde levd nesten samme liv som mitt… Det var en stor lettelse og en rar følelse. Jeg var ikke alene om å bære byrden…

«Du kan feire nyttår her om du vil» sa han.  «Er du seriøs? Vil du ha MEG, her? På nyttårsaften?» svarte jeg sjokkert.
«Ja, ellers hadde jeg vel ikke spurt?»

Fremdeles klok av skade, usikker på om han virkelig likte å tilbringe tid med meg. Som vanlig gav det null mening..

Men sånn ble det. Jeg og samboeren min feiret nyttårsaften i Søgne hos Lilandfamilien.
Jeg følte jeg var nøyaktig der jeg skulle være den kvelden…

Siden den spede begynnelse har vi delt så mange samtaler. Mange følelser. Mange historier – teite, morsomme, brutale, ærlige, fine, uviktige og viktige..
Jeg har fått bekreftet veldig mange ganger at Robert holder alt han lovet meg den første kvelden, og at han kommer til å fortsette å holde det.

Ord blir fattige når jeg skal skrive om mennesker som dette. Noen må bare oppleves, og dette er i veldig stor grad en av disse..

Likevel, kanskje har jeg vært så heldig å få bli kjent med mer av Robert enn de fleste noensinne får bli.
Selv om han utad er lett å bli kjent med så tror jeg ikke så mange får æren av å kjenne den ekte Robert..
Han er en sånn person med så uendelig mange lag av personlighet, men som ikke så mange får se..
Jeg tror det er sånn man blir etter man har opplevd mobbing i den grad vi to har..?

Andre vil nok kanskje bruke noen litt andre ord for å beskrive Robert, enn det jeg ville brukt.
Selvsikker, sosial, flink til å snakke, omgjengelig, snill…

Ja, jeg er enig i disse tingene, men denne mannen har en dybde jeg tror veldig få fatter, på en helt annen måte…

Vi har grått, og vi har ledd.. Vi har hatt perioder uten kontakt, for å så møtes og snakke som at vi hadde hengt sammen hver dag i 20 år…
Robert gjør at jeg føler meg trygg. Han gjør meg glad. Han gjør alt litt lysere. Han gjør livet mitt bedre. Han vet alltid hva han skal si for at jeg skal føle meg bedre..
Og han er alltid der for meg.

Robert, jeg håper du vet at jeg er så fryktelig glad i deg. Jeg håper du vet du for alltid vil ha en bestevenninne i meg. At du og jeg er et team, og at det vil forbli sånn.
Jeg håper du vet at jeg ser hvor mye du får til, men også at jeg er smertelig klar over at det ikke kommer gratis.
At jeg gleder meg stort over dine styrker or ressurser, men også at jeg setter pris på og tar lærdom av å få se dine svake sider.
Jeg håper du vet hvor stolt jeg er av hva du er for P & J. At jeg bestandig har hundre prosent troen på deg, og at jeg skal minne deg på det når du ikke har det..
Jeg håper du vet at jeg gleder meg til å få fortsette å være en del av livet ditt, slik som du har blitt en del av mitt..

For jeg trenger deg, jeg vil at du skal være en viktig del av hverdagen min fra nå og for alltid.

Når du teller stjerner
nede ved sjøen
og trur du har telt alle
har du telt deg sjøl?

 

Og du..? Oss to mot verden, og resten… Det er ikke så nøye ♥

 

Hva det betyr at dere har stått opp for meg

Hei mine venner.

Tiden går, på godt og vondt.
Vi er nå i august.
Det er ganske vanskelig å holde ut dette her og vite at jeg venter på en ny krevende runde i Sør Trøndelag tingrett i november.

Det kreves mange krefter for å kjempe så lenge.
Det koster mer enn jeg trodde noe kunne koste.

Hva gir meg krefter til å tørre å håpe? Hva minner meg på at jeg ikke må gi opp?
Hvem får meg til å føle meg mindre alene?

Det er dere..

I kveld har jeg bladd meg tilbake i tid og lest flere hundre rørende og nydelige kommentarer fra dere, på bloggen og facebooksiden min.
En enorm og ubetinget støtte fra mennesker som ser meg, hvem jeg er og og min historie, uten å noensinne ha møtt meg..
Svart på hvitt.

Og vet dere hva?

Jeg føler virkelig at dere er med meg og kjemper.
Jeg føler det hver eneste dag.
For det sier så utrolig mye om hvem jeg har på laget mitt.

Mine støttespillere,
Jeg er så takknemlig for at dere finnes.
Jeg vil aldri glemme det hver og en av dere, kjente og ukjente, fjerne og nære,
har gjort- og betyr, for meg. Over så lang tid har dere stått solide og nektet å gi meg opp.

Dere har nektet å akseptere urett.
Dere grep inn og kjempet for meg når min kamp mot systemet, mitt livs kamp, så ut til å gå til neste rettsinnstans til tross for en knusende mobbedom.
Dere var der.
Dere hadde lyssermoni i hagen hos mamma og pappa.
Dere hadde demonstrasjon i Hommelvik foran kommunehuset.
Dere delte mine små ord til de ble hørt.
En person dere aldri hadde sett inn i øynene…
Og det har gjort at denne mobbedommen til slutt ble rettskraftig.

Deretter har dere vist meg uendelig mye omsorg,
så mye støtte,
og holdt fast i håpet for meg på svarte netter som denne.

Ofte føler jeg at det ikke er mer igjen å kjempe med,
at dette er i ferd med å drukne meg fullstendig på alle kanter.
Jeg innrømmer at det føles ufattelig umulig, alt for ofte.

Men i kveld legger jeg meg med en litt bedre følelse,
på grunn av deres store omsorg, og troen dere alltid har hatt på meg.

Fra bunnen av hjertet mitt,
Tusen takk. 13871751_10154157533906928_2127666235_n

 

Skal vi akseptere terrorisme i Norge etter 22. juli 2011?

Jeg ønsker å dele noen veldig viktige ord fra min kloke venn Kjartan Espeland.

For terroren som rammer oss hver eneste dag er den terroren vi virkelig bør frykte.
Den daglige terroren som barn og ungdom i Norge lever under, er den som tar aller flest liv.
En skremmende realitet som vi hverken har råd til å undervurdere eller glemme.

 

Fem år siden.
Jens Stoltenberg var leder. Kongen var konge.
Terrorismen rammet oss.

Hva er terrorisme, egentlig?

Er det terrorisme å drepe uskyldige barn i Palestina?
Er det terrorisme å myrde, samtidig som man kaller seg muslimer, når handlingene strider imot Koranen?
Selvfølgelig.

Er det terrorisme når 15 år gamle gutter banker opp en fire år yngre gutt i mer enn ett år?

Mobbing er også terrorisme, selv om noen av dem som blir utsatte for en slik form for terrorisme, overlever…

Skal vi akseptere terrorisme i Norge etter 22. juli 2011?

For norske barn blir påført de samme alvorlige traumene, og må leve med de samme langtidsskadene resten av sine liv, som mennesker utsatt for annen type terror.

Til ettertanke..

Simple Share Buttons