Det jeg publiserer nå er en ekstremt personlig og sårbar tekst jeg skrev mens jeg hadde det ufattelig vondt.
Året var 2005 og jeg hadde vært utsatt for et overgrep i skoletiden som 15 årige meg ikke turte å fortelle noen om.
Teksten bærer preg av sterk uvirkelighetsfølelse, skam, selvhat, hjelpesløshet, selvmordstanker og et hode som «kobler ut» (dissosiasjon) som forsvarsmekanisme trigget av traumer.
Dette er en svært vanlig tilstand for mange av oss med post traumastisk stresslidelse.
Dette er en vond tekst å publisere.
Dette er så følelsesladd som det kan få blitt.
Dette er 10 år gamle ord som fremdeles setter meg rett tilbake i følelseskaoset jeg opplevde på tidspunktet jeg skrev det.
Men likevel om det kjennes ubehagelig, dette er og skal være en ærlig blogg.
Og dette er en bit av min historie som jeg nå velger å la dere få se.
Luft
Det var tidlig.
Hun skulle vært på skolen for lenge siden. Veldig. Veldig lenge.
Men det var hun ikke.
Hun skulle kledd på seg. Men likevel satt hun der bare med det tykke teppet rundt seg.
Hun visste at hun hadde mye å gjøre.
Hun visste det så inderlig godt. Men hun bare satt der.
Stirret i den hvite veggen, under skrivebordet.Paralysert.
Langt der ute i verden et sted kunne hun høre foreldrene rope.
Men hun hadde en boble rundt seg.
Ingen kom igjennom. Ingen. Hun fortsatte å stirre i veggen.
Det var så fint.. å bare sitte sånn, med bikket festet på ett punkt, å bare glemme for en liten stund.
Hun hørte på stillheten.
De var borte nå, men de var der alikevel. Hun kunne kjenne det.
Det var ingen utveier.Hun snakket med seg selv. Langt der inne. Ingen kranglet, og det var rolig.
Men stemmene var tydelige, og det var bare ett svar.
Det var mange stier, men bare en rød nødvendig tråd.
Og hun visste hvilken som var riktig, utenfra.
Den hadde en gullramme, som lyste mot alle.
Men hun skulle ikke ta den. Alle skulle få se.Nå var det blitt kjørlig. De nakne tærne hennes var kalde som is, og stakk ut
av det loddne teppet.
Men hun tok dem ikke inn.
De skulle ikke bli varme.
Hun kastet teppet bortover gulvet og kjente tårene presse på.Dette var ikke gøy lenger. Dette var blodig alvor.
Det føltes som et ishus, uten et eneste lys.
Hun ville ikke ha teppet tilbake.Hun fortjente ikke bedre.
Nå var hele henne fyllt opp til toppen.
Nå var det ikke noe vits mer.
Kroppen var helt stiv, og hun hakket tenner.
Det var kaldt.
Skuldrene var kalde og de bærte på vekten av verden. De små skuldrene, som var hennes.Alt rundt henne ble mer og mer gjennomsiktig.
Bare luft.
-Skrevet av Line Sommer Hoel, 15 år
(Denne teksten ble publisert på dikt.no i 2005. En side som nå ikke eksisterer mer, men jeg mottok mine tekster som backup på mail i det de la siden ned i 2007.)
(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)