Omkamp eller ikke – SE SELV: Journal og kommunens nyeste prosesskriv.

Malvik kommune trakk den 4 januar anken, og med dette godtok de dommen av 25.11.2015 fra Sør Trøndelag tingrett.

I dommen som nå er rettskraftig er det slått fast følgende:

12646627_1680576202220161_3688733774921517039_o

Det foreligger av dommen altså en klar årsakssammenheng. Det foreligger et ansvarsgrunnlag. Og det foreligger et erstatningsansvar.

I tingretten forklarte jeg meg meget detaljert om mitt liv, og mine helseopplysninger ble fremlagt og vurdert før dommen ble et faktum.

En del av disse dokumentene som foreligger fra min barndom er en journal fra NTNU klinikk. Her ble jeg utredet mens jeg fremdeles gikk på barneskolen, og til tross for at det nå foreligger en dom på årsaksspørsmålet blir dette igjen dratt opp og brukt som argument. Jeg vil derfor forklare litt om bakgrunnen for den daværende problematikken, som var grunnlaget for utredningen de foretok av meg.

Jeg var en barneskoleelev og jeg hadde akkurat fått egen nøkkel for å gå hjem på egen hånd etter skoletid.
En vinter ble jeg vitne til en hendelse som skulle bli veldig ubehagelig for oss alle i familien. Det var vinter, og det snødde tett. I det jeg gikk inn i gårdsplassen fant jeg ferske spor ut fra huset.
Døra var åpen og blafret i vinden, den sto og slo mot husveggen. Jeg husker at jeg tenkte at pappa sikkert hadde glemt å lukke døra når han dro. Men det var ikke pappa. Det hadde vært et innbrudd i huset vårt.

Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Så jeg gikk inn, og da fant jeg hele hjemmet vårt endevendt i alle etasjer. Skuffer og skap var revet ut og overende. Tv’er, pc’er og all elektronikk var borte og hele huset så ut som et ugjenklennelig nybombet krater.
Mamma kom ikke mange minuttene etterpå hjem sammen med bestemor, og vi ringte politiet som kom og begynte å ta fingeravtrykk umiddelbart. Politiet fortalte at det hadde vært flere slike innbrudd i nabolaget i det siste, og fant fingeravtrykk som var lik andre de hadde funnet nylig. Gjerningsmannen ble aldri tatt, men politiet hadde en sterk mistanke om at en som bodde i gata som var narkoman kunne stå bak. På dette tidspunktet var 2 sokkelleiligheter i gata vår bebodd av narkomane, og vi hadde ambulanse som sperret veien på ukentlig basis grunnet overdoser.

Dette satte et støkk i oss alle, naturlig nok. Vi skaffet oss husalarm til mange titalls tusen, men etter å ha vært den første som kom hjem til dette sjokket var jeg blitt husredd. Jeg turte ikke sove på eget rom mer, fordi jeg var redd for at det skulle komme noen inn i huset eller bryte seg inn på rommet mitt. Noen hadde jo vært der inne, på mitt rom, blandt mine ting, og dratt hestebladene mine utover hele gulvet. Så klart var jeg redd, og med visstheten om at en i nær avstand var mistenkt, så følte ingen av oss seg særlig trygge. Vi brukte alarmen mye, selv når vi var hjemme i huset, på dører og vinduer.

Jeg hadde etter dette problemer med å føle meg trygg i huset og å sove på eget rom, og det resulterte i at jeg sov på en madrass på rommet til foreldrene mine, og at søsteren min fulgte meg rundt i huset når jeg var nervøs. Min søster var på dette tidspunktet veldig ung, (f.1994) og skjønte ikke helt hvorfor hun ble dratt rundt i etasjene som støtte mens jeg sjekket at det ikke var noen der og skrudde på lys. Så dette, sammen med at foreldrene mine måtte la meg sove på deres rom over tid, førte til en del konflikter hjemme.

Dette var bakgrunnen for henvisningen fra min fastlege Lasse Folkvord til BUP/NTNU klinikk i 2002. «Angstproblematikk» som hadde oppstått grunnet innbruddet, jeg var husredd, og dette førte til kommunikasjonsproblemer mellom meg og mine foreldre, og mye krangling og uenigheter med min lillesøster.

Etter 14 uker med samtaler konkluderer Siri Weider v/NTNU klinikk den 01.06.2003 med følgende:

konklusjon

Høsten 2003 startet jeg på Vikhammer ungdomsskole, og mobbingen startet.

Rettsaken i oktober skulle ta stilling til følgende: foreldelse, årsakssammenheng og ansvarsgrunnlag.
Jeg fikk medhold på alle punkter.

Neste steg i prosessen skulle derfor være utmåling av lidt tap til nå og fremtidstap på grunn av mine lidelser etter mobbingen Malvik kommune nå var dømt ansvarlig for.

Ordfører Ingrid Aune uttalte at de trakk anken av personhensyn. At belastningen på meg «har vært og er for stor.» At hun nå ville vektlegge en rask avklaring slik at det ble mulig for meg å fokusere på livskvalitet. Og jeg trodde henne..

Ansvars og årsaksspørsmålet er tatt stilling til i en dom som nå er rettskraftig. Retten er tydelig. Mobbingen ER grunnen til min sykdom. Det finnes ingenting i min journal fra barndommen som etter rettens syn kan gi grunn til å tvile på at mobbingen er årsaken:

12674376_807357646040685_1627843408_n

Det er der saken nå tar en helt ny og uventet vending.

I kommunens nyeste prosesskriv av 21.01.2016 står blandt annet følgende:

ps1

Mine journaler på flere hundre sier er gjennomgått av tre dommere i Tingretten. Årsakssammenhengen er i dommen klar, og den er rettskraftig.
Likevel ønsker Malvik kommune nå å granske videre i journaler fra min barndom. ÅRSAKSSPØRSMÅLET ER AVGJORT OG DET FORELIGGER EN DOM!
Jeg skrev i mitt tidligere innlegg at jeg ser på dette som et forsøk på omkamp. Omkamp om en årsakssammenheng som allerede er gjennomgått av en domstol.
I mine øyne kan ikke dette sees på noen andre måter.

Jeg legger nå ut kommunens nyeste prosesskriv i sin helhet. Her kan dere selv se hvor kommunen ønsker omkamp og hvor lite foreneldig det er med hva som er formidlet av ordfører Ingrid Aune.
Forhandlinger er ikke noe tema, kommunen krever nå følgende dokumenter fremlagt:

provokasjoner

For å la dere få se litt av helheten og bakgrunnen for at kommunen til stadighet prøver å bortforklare sitt ansvar for mobbing og gruppevoldtekt på skolen, legger jeg også nå ut journalnotat/konklusjon fra NTNU klinikk v/Siri Weider fra 2003.

Prosesskriv til Sør-Trøndelag tingrett 21.01.2016 fra Malvik Kommune
Konklusjon NTNU klinikk 01.06.2003

Jeg ber dere lese gjennom vedlagte dokumenter og gjøre dere opp deres egen mening.

For min del betyr dette bare en ting: Kampen er ikke over.

Omkamp om rettskraftig dom

Jeg har ikke hatt krefter til å se kommunestyremøtet på web tv før nå, men etter å ha sett det, og den videre utviklingen i saken, har jeg gjort meg opp noen tanker. Først vil jeg takke Høyre v/Eva Lundemo, Frp v/Lill Harriet Sandaune, Venstre v/Torgeir Anda, KrF v/Astrid Sofie Dalhaug og Fokus Malvik v/Randi Eikevik og de øvrige støttende partier for at de greier å se saken for det den er og stille ordfører Ingrid Aune til veggs når de mener det er berettiget.
 
Jeg noterer meg ordet beklager fra ordfører Aune, og at hun mottar ros for dette. Men er ordet «beklager» alene i seg selv nok, eller kreves det faktisk handling for å vise at man har forstått eller lært noe? Er en beklagelse for «KVINNENS LIDELSER» tilstrekkelig, når kommunen er dømt i tingretten for å stå ansvarlige for å ikke ha grepet inn når jeg ble mobbet i en slik skala at jeg fremdeles er alvorlig syk?
 
Jeg noterer meg også setningen «nå må vi se fremover». Da spør jeg spørsmålet, hvordan skal man kunne gå fremtiden i møte med en trygg skole når man overhode ikke kan erkjenne feil på noe område i en mobbesak som allerede har skjedd og fått fullt medhold i retten? Hvis man synes det er så viktig å se fremover – og at ting faktisk skal gå i riktig retning – er det ikke da avgjørende å faktisk innse at man har gjort feil? Hvordan skal man kunne ta neste sak på alvor, når man må unnskylde seg med å understreke at «mobbingen ikke var så ille i 2004 fordi vi ikke hadde facebook»? Jeg ble mobbet på både SMS, hjemmeside/gjestebok og MSN messenger, vi hadde internett for 13 år siden. Hvis ordfører Ingrid Aune mente jeg fikk «gå fri utenom skoletiden» foreslår jeg at hun tar en titt i dommen som de nå formelt har akspetert, en gang til.
 
Hvordan skal man kunne ivareta sikkerheten til elevene videre – dersom man går inn med innstillingen «vi kan aldri garantere at alle er trygge på skoler i Malvik.»? Hvordan skal man kunne sette mobbing på dagsorden og «sette psykososialt miljø i fokus i hele Malvik» når man ikke kan ta en rettskraftig dom til etteretning? At man kan støtte seg på anonyme og på mange måter intetsigende elevundersøkelser og ut i fra det si at man har lyktes? Anonyme, tilsynelatende positive resultater blir vektlagt, men ikke en person som står åpent frem med fullt navn og historie fortalt med egne ord? Hvordan skal man sikre at et barns rop om hjelp blir hørt når man uttaler at en alvorlig dom etter 4 fulle dager i retten er «sarkastisk» og beslutter å anke den, 3 mot 4 stemmer? Etter en muligens noe ensidig fremstilling fra noen som kan inneha stor egeninteresse, og av noen som man kan spørre seg om har på seg den omtalte «korrekte hatten»?
 
NRK hadde møtt og skulle dekke saken kl 18:00. Men ordføreren tok ingen hensyn til mediedekningen og lot det gå 5 timer før saken de ventet på ble tatt opp. NRK satt der i flere timer, men måtte gå før saken ble omtalt, fordi alle andre saker ble prioritert før i rekken. Det ble tatt pause kl 23:05 fordi ordføreren trengte hjelp for å kopiere papirer.
 
Og etter ordførerens egne lovnader på telefon og sms om at hun nå ser det «menneskelige aspektet». At hun ser alvoret i min situasjon og sier hun ønsker å vektlegge det. At hun ikke har hatt noen god jul fordi hele Norge viste motstand, men valgte å trekke saken pga politikernes store hjerte for meg.
 
..Etter dette velger de likevel å grave videre etter argumenter om en årsakssammenheng som det foreligger en dom på. Ingrid Aunes vektlegging av rask avgjørelse på grunn av min alvorlige helsetilstand ser nå ut til å bety tiden det tar med en ny sakkyndigrapport, fremlegging av journaler på nytt og eventuelle forhandlinger, før rettsak. Den såkalte forhandlingen det blir snakket om er ikke et tema før rubbel og bit av mine helseopplysninger på nytt er gjennomsøkt, etter noe som kan minke erstatningen til en som ikke er i stand til hverken skole, jobb eller hverdagsliv.
En slik sakkyndigvurdering koster Malviks skattebetalere 100 000kr på det beste. Med veldig stor sannsynlighet mer.
Det neste halve året med advokatkostnader og nye vurderinger er det Malviks innbyggere som betaler for.
 
Jeg er en av dem. Og jeg går en meget usikker fremtid i møte. Jeg opplever marerittet hver dag, og jeg føler meg ført bak lyset etter det som ble meddelt da anken ble trukket.
 
Man kan leve lenge på viljestyrke, men det er begrenset hva et menneske tåler når et stort system kjører på hardt nok. Viljestyre holder lenge… men hjertet og andre organer kan ikke gå på viljestyrke alene når verden rundt er svært kaotisk, og vil takket være Malvik kommune være det i veldig lang tid fremover.
 
Jeg ser ingen ende på dette. Det er kanskje usaklig, men tanken dukker opp i hodet mitt:
Dersom kroppen min gir tapt før denne saken er avsluttet- vil det da bli å betrakte som et problem mindre for Malvik kommune?

 

DETTE ER FORTSATT DAVIDS KAMP MOT GOLIAT.

 

Kommunestyremøtet om saken kan sees her: Malvik kommunestyre web-tv 25/1
 

Min anoreksi. Et liv fanget i egen kropp, og kampen for frihet utenfor fengselet.

Da jeg hadde mitt første møte med media var jeg livredd.

Jeg skulle møte VG i sommer og jeg skulle fortelle min historie til landets største avis, både på nett og i papirutgave.
Det var vanskelig. Jeg gruet meg til det skulle publiseres.
Jeg skulle fortelle om det tyngste jeg bar på.  En livshistorie som fjernet alt som var Line og fremdeles gjør det.

Vet dere hvorfor jeg var redd?

Fordi jeg ikke greide å tenke på annet enn at beina mine var alt for store på bildet, som alle skulle se.

Jeg skulle altså fortelle mine mørkeste tanker til hele Norge, men mitt fokus var utelukkende på at alle skulle tenke at jeg var overvektig.
Jeg synes det setter ting litt i perspektiv.

Jeg vet at anoreksi er en vrien diagnose for de aller fleste å skjønne seg på. At man kommer over bilder av anorektiske kropper på nettet, grøsser på ryggen, krysser det vekk og ikke kan fatte at noen vil skade seg selv på den måten.

Det er et liv og en virkelighet så fjernt fra den som andre lever.

Jeg har vært åpen hele veien om mine diagnoser som følge av mobbingen. Det er som en stor ball av kaos og diagnoser som forsterker hverandre. Jeg skal forsøke å forklare.

  • Post traumatisk stress gir panikkanfall, angst og flashbacks på daglig basis ->
  • Anoreksien blir en måte å ta tilbake kontrollen på. Man kan ikke styre panikkangsten, kan ikke styre kroppens innebygde redsel, men man kan styre matinntak og vekt, og man kan straffe kroppen for den manglende kontrollen man opplever når traumene kommer til uttrykk ->
  • Kombinasjonen anorexia nervosa og post traumatisk stresslidelse er en evig runddans av tap av kontroll på grunn av ukontrollert angst og sulting som en desperat måte å hente tilbake denne kontrollen på. ->
  • Langvarig underernæring gir depresjon ->
  • Depresjon minker matlysten og øker kaosfølelsen ->
  • Uten mat kan ikke depresjonen bedres, den vil forverres ->
  • Uten mat kan man ikke tenke klart nok til å bearbeide traumer, og har ikke nok ressurser til å takle det som kommer på annet enn destruktive måter ->
  • Når man lever med en så kaotisk mix av PTSD, depresjon og spiseforstyrrelse, og ikke får jobbet med det fordi man er hindret av seg selv på alle kanter, blir det ikke bedre ->
  • Når man ikke har kontroll på følelsene er man tvunget til å bruke noe for å overleve. Anoreksien sulter vekk en god del av de vonde tingene.

Jeg er ikke helt idiot. Jeg skjønner til en viss grad at dette ikke er bra for meg.
Men hver gang jeg spiser så kommer følelsestoget med full trøkk og overkjører meg.
Jeg har ikke noe valg. For å takle hverdagen må anoreksien være med på lasset.
Den spiller en viktig rolle. Den hindrer meg i å bli så desperat at jeg hopper foran et tog. Men en ting er sikkert: anoreksi tar liv -sakte, men sikkert.

Den tar alt den kan, bit for bit. Og man lar den, hver dag.

Hjernen blir krympet, hjertet blir mindre.
Blodprøvene er som en berg og dalbane mellom kritisk og akseptabelt.
Organsvikt er alltid en reell problemstilling.
Ryggen og hoftene mine har beinskjørhet på grunn av langvarlig underernæring, og jeg er veldig utsatt for brudd.
Man fryser alltid. Alltid.
Håret følger med på børsten når man grer det.
Å ta ut av oppvaskmaskinen eller støvsuge krever sengehvile i etterkant.
Man er svimmel, stående og liggende. Men det blir en vanesak fordi man ikke husker hvordan kroppen kjennes uten skjelving og dobbeltsyn.

Kroppen slutter etterhvert å kreve mat. Eller, man lærer seg å ignorere de behovene fullstendig.

Matvarene blir begrenset. Man starter kanskje med å kutte sukker, saus og brus.
Så potet, ris, pasta, nøtter, korn.
Så kutter man all drikke med kalorier.
Så kutter man alt av mel.
Så kutter man melkeprodukter.
Så kutter man kjøtt.
Så kutter man fisk.
Så kutter man frukt fordi det inneholder fruktsukker.
Så kutter man grønnsaker som inneholder mer kalorier enn andre.
Så kutter man gulrot fordi det er sukker i det.
Så kan man ikke steke brokkolien og sukkerertene i olje og spiser den heller svidd.
Så begynner man å sjekke kalorier på lettbrus og putter den  ambivalent tilbake i hylla dersom den inneholder mer enn 5 kcal pr dl. At man egentlig har lyst på den brusen, spiller ingen rolle.
Så begynner man å tenke seg om 10 ganger før man putter noe som helst i munnen, og alltid angre etterpå.

Og så virker mat så absurd og fjernt at man ikke lenger fatter at man trenger det. 
Hjernen har krympet og er så bedøvd og underernært at det å spise mat virker ulogisk og gir enda mer panikk enn det man allerede hadde, og prøvde å kontrollere med spiseforstyrrelsen.

På et tidspunkt veide jeg under 40 kg (høyde 168) og veide meg hver halvtime. Før jeg veide meg selv så kontrollveide jeg en rekke ting jeg visste vekten på, for å se at det ble riktig.

Våkner. Sola skinner. Man har positive planer man egentlig ser frem til.
Er dette en god dag?
Jeg vet ikke, jeg må gå på vekta først.

200 gram opp og alle planer blir kansellert og erstattet med å løpe i skogen i timevis, uten at man kan huske sist man inntok næring. Man er ikke verdt lufta man puster, føler seg fullstendig ute av kontroll vektmessig  på grunn av de grammene og kjenner bare en enormt stor kropp som må bli mindre for en hver pris.
500 gram ned. Jeg har kontroll. Jeg føler suksess. Dette gjør meg lykkelig. Det blir en god dag.
..men det er kortvarig..

Helt til man blir tørst og tar noen glass vann og tenker at det var kanskje ikke så lurt? Går på vekta atter en gang. 50 gram opp på en time. Panikk, skal man spy opp vannet?
Vanndrivende? Drikker eddikoppløsning som smaker helvete og brenner i halsen.
Avføringstabletter? Det ødelegger både dagen og tarmene. Men man gjør det allikevel.
En ekstra joggetur? I ferd med å besvime hele veien men presser 2 runder i løypa ekstra.

Blodprøver må helst taes ukentlig. Blodtrykket må passes på. Man må ha væskebehandling og sonde i perioder. Sprøyter som koster mange tusen må hentes på apoteket for å hindre organsvikt.
Penger man kunne brukt på noe hyggelig blir i stedet for en dobbel sprøyte med d-vitamin i hofta på hvit resept. 2000 kr for 5 stk. Man kunne reist på ferie for de pengene.

Men man kan ikke reise på ferie. Man er for svak. Det er for risikabelt.

Man må tenke seg om før man setter seg i bilen. Er jeg så tappet at jeg utsetter noen for fare ved å kjøre i dag?

Anoreksi tar ikke bare livet fra den som har diagnosen.
Den tar livet fra de rundt som er glad i personen også.

Å se på den du er glad i tvangsveie seg mange ganger daglig. Konstant ute og går og piner den slitne kroppen gjennom minst 40 000 skritt om dagen. Avstår fra alt som har med mat å gjøre.

De rundt må leve i en konstant redsel for å finne meg død av akutt organsvikt.
Ja, man kan overleve en stund uten mat. Lenge i et anorektisk hode er mange mange uker.
Man kan ha stygge symptomer. Kroppen tåler det og henger med overraskende lenge.

Men man vet aldri når hjertet ikke greier et slag mer.
Det kan være i dag. Eller det kan være om noen måneder.

Det eneste som er sikkert er at alle rundt vet at det er en overhengende fare for liv og helse.
At den svekkes dag for dag. Innvendig, utvendig.
Alle ser det. Alle unntatt den eneste som kan gjøre noe med det.
Meg selv.

Sannheten er. Uten anoreksien holder jeg ikke ut tankene og følelsene på innsiden. Min hjerne når den har fått mat er for følsom for omgivelsene, for redd. For utsatt for panikkanfall. For mye angst. For mye håpløshet. For mye smerte. For mye som ikke kan takles. For mye av alt.

Etter periodevis måneder av frivillig tvang på sykehus og vektoppgang ser det kanskje ut til å gå bedre, utenfra. Men alt man ønsker er å forsvinne bit for bit igjen. Når det er hovedfokus, og størst mulig vekttap er livsoppgaven, har man ikke tankekraft til overs for alt det andre vanskelige. Alt man tenker på er hvordan man skal bryte seg ned best mulig, reversere de kiloene de kjempet på sykehus for å gi deg.

Livet med anoreksi er en fulltidsjobb av verste sort.

Tirsdag 26/1/2016:
I dag hadde kjæresten min klippet seg. Jeg så det ikke.
Han hadde montert opp lampen han spesiallagde til meg i julegave. Han måtte påpeke det for at jeg skulle se selv om jeg satt 50 cm unna.
Han brukte 1 time på kjøkkenet og lagde hjemmelagde kjøttkaker. Han måtte spise uten meg. Ikke fordi jeg ikke ville spise, men fordi det var alt for risikabelt.
Vi holder på å flytte i ny leilighet. Han må gjøre alt alene, fordi jeg er ufrivillig sengeliggende.
Det knuser han. Og det knuser meg å se at det knuser han.
En umulig situasjon.

Uten anoreksien føler lille store Line seg utikstrekkelig, traumatisert, deperimert og mislykket.

Men med den er hun bare et vandrende skall. Et skall som er villig til å ofre det som en gang betydde alt, og fremdeles burde gjøre det..
Hesten min, hundene mine, familien min, vennene mine, mannen i mitt liv, hjertet mitt.

Når jeg ble lagt inn på langtidsavdeling for spiseforstyrrelser høsten 2014 spurte de meg hva jeg ønsket å oppnå med innleggelsen. Jeg tror ingen helt skjønte hva jeg mente,  hvor mye de ordene egentlig betydde og hvor ufattelig mye som egentlig lå bak:

«Frihet. Frihet utenfor fengselet.»

Jeg håper jeg en dag kan få kjenne gleden av det.

12650232_10153702424811928_680592846_n12607308_10153702424781928_594781422_n (1)

Spiseforstyrrelser som følge av mobbing, en kombinasjon som tar liv

Sammenhengen mellom traumer, mobbing og spiseforstyrrelser er et mye omdiskutert tema om dagen. Etter den svært tragiske hendelsen med den 13 år gamle jenta som tapte kampen mot sin spiseforstyrrelse på årets siste dag har tematikken kommet frem i søkelyset -viktig og på tide etter min mening. Tankene mine går veldig ofte dit nå om dagen, til de pårørende, naturlig nok fordi jeg selv lever med samme problematikk etter mobbing og kjenner meg veldig igjen.

Jeg tørr vel egentlig påstå at jeg vet ganske mye om temaet og om hvordan dette med ptsd, spiseforstyrrelser og depresjoner går hånd i hånd. Spiseproblematikk er av de vanligste senskadene etter mobbing, og jeg har selv ligget mange måneder på sykehus på grunn av min anoreksi som følge av traumer.

Jeg ønsker å dele en ny tekst med dere. Jeg sliter nå  etter rettsaken med en ytteligere forverring av mine diagnoser, og en anoreksi ute av kontroll. Dette er en tekst skrevet på bakgrunn av det. Jeg har forståelse for at den sannsynligvis gir lite mening for dem som ikke vet så mye om sykdommen eller har opplevd dens omfang på nært hold. Men. Siden dette er et meget viktig tema som er aktuelt og nå opptar svært mange, så kommer den her:

Anoreksien, den falske bestevennen

Jeg hadde sovet alt for lite. Sliten. Svimmel. Sulten.
Så sulten at hele kroppen ristet, hodet var lett og musklene i kroppen gjorde vondt ved den minste bevegelse. Så sulten at magesekken brant på innsiden.
Et hjerte som pumpet blod tungt rundt i en kropp som kunne kollapse når som helst.

Jeg snudde meg over på den andre siden i senga og kjente ribbeina. Jeg kjente ribbeina og følte en lettelse over bekreftelsen på at beina presset litt hardere mot huden nå enn de gjorde for noen dager siden.

Å kjenne prosessen av at hele kroppen forsvinner vekk over tid. Å ha en selvkontroll til å stå i mot det sterkeste instinktet i oss alle: sulten, i flere uker av gangen, uten å innta en eneste kalori. Hodet mot kroppen, helt til kroppen må gi etter. Å både kjenne og å se min egen beinstruktur komme til syne, gradvis, litt etter litt. Så ufattelig tilfredsstillende. Dette var det som gjorde Line lykkelig. Dette var det som gav meg håp i endeløst mørke. Dette var meningen med livet.

Jeg sa til meg selv i mitt eget hode «Dette er suksess». En suksess jeg lenge hadde fortjent, lengtet etter og jobbet for. En livsviktig mestringsfølelse mens hele min verden raste sammen på alle andre kanter. Men mestringsfølelsen sultingen gav meg var egentlig det motsatte: det var en livstruende sykdom fullstendig ute av kontroll.
Men «suksessen» hadde vart i flere måneder uten stopp nå. Som mørke tordenskyer over havet målrettet på vei mot fastlandet. For å gjøre himmelen helt svart. For å fylle hodet mitt med enda mer mørke.

Det var jo dette jeg alltid hadde ønsket? Det var dette jeg strebet etter.

Å forsvinne gradvis bit for bit. Å bli minst mulig. Ta mindre plass i verden.

Kroppen jeg tidligere hadde oppnådd før jeg endte på sykehuset var beviset.
Beviset på at jeg hadde hatt full kontroll og følt på en styrke så mye større enn jeg trodde det var mulig å kjenne. Hodet måtte bare holde ut hakket lengre enn kroppen, nok en gang. Desperat etter å bevise for meg selv at jeg fremdeles hadde en verdi. At jeg fremdeles hadde den trygge kontrollen over kroppen min når alt annet føltes skremmende. At jeg fremdeles mestret noe. Det å sulte var blitt min rus. Min måte å takle følelsene fra fortiden på. Jeg måtte bevise for meg selv, enda en gang, at jeg fremdeles hadde stålkontroll.

Alt dette. En kropp som gav etter og ble mindre uten at jeg overhode greide å se det selv. Benskjørhet. Konstant svimmelhet. Depresjon. Blodprøvesvar om at organene ikke hadde det bra. Dehydrering. Lavt blodtrykk. En personlighet som kom sjeldnere og sjeldnere til syne. Skallet rundt meg som stadig ble sterkere og vanskeligere å trenge igjennom. Dette var faretruende bevis på at alt hadde påvirket livet mitt i mye større grad enn jeg noensinne selv kom til å innse. Et hode fullt av anoreksi for å kunne overleve hverdagen. En overlevelsesstrategi som var i ferd med å drepe meg sakte. Men likevel, uten tvil i mitt hode: dette var det verdt å ofre livet for.

Forsiktige, omtenksomme Line som alltid hadde en kjapp replikk, smil på lager, humor i de svarteste øyeblikk og glitrende øyne når hun snakket om ting som betydde noe.

Hun var erstattet med et tomt skall. Erstattet med skyggen av ei jente med to tomme øyne inn til en sjel overveldet av frykt, en altoppslukende desperat kamp for kontroll, angst, sinne og tristhet.

Men ettersom hun visnet mer og mer bort var det ingen flere tårer igjen.
Kun en slags aksept.

Livet hadde gitt henne for mye å takle på en gang og anoreksien var hennes falske bestevenn.

Hun visste at selv om den ønsket henne under jorda for godt
selv om den tok fra henne alt hun var
selv om den tok alt
så lot hun det skje
hun klamret seg til noe som konstant forsøkte å drepe henne..

..fordi hun var livredd for å gi slipp.

 

«At first the body fights
to hold on to what fat it has,
then it goes into survival mode.
Organs begin to shut down,
you’re always freezing cold,
and you’re all alone in your mission to take up
the smallest space in the world you can.»
image

(Anoreksi recovery symbol på hånda mi, en påminnelse på den daglige kampen mot min spiseforstyrrelse og motivasjon til å kjempe videre)

Sengeliggende

Hei alle sammen 🙂 Først vil jeg enda engang takke dere for oppmerksomheten og engasjementet deres, og nå også alle deres gratulasjoner i adledning trekking av anken. Jeg har forsøkt å takke dere der jeg har fått mulighet i intervjuer, og jeg håper dere har tatt det til dere. For jeg er evig takknemlig og det dere har gjort for meg vil ikke bli glemt. Tusen takk <3

Jeg skal ikke legge skjul på at mediepresset er enormt nå. Når jeg trodde det skulle avta, så økte det. Og tro meg når jeg sier at jeg skulle gjerne sagt ja til alt, og gått ut med mine tanker om både min egen sak og mobbesaken generelt, overalt hvor jeg fikk mulighet, hele tiden.

Men desverre er det sånn at uansett hvor mye jeg ønsker, så har min viljestyrke tatt meg hit-men ikke en milimeter lengre- akkurat nå. Jeg har et håp og et sterkt ønske om å være en stemme i anti-mobbe Norge i fremtiden, fordi jeg brenner for saken med hele meg, og jeg kommer til å gi av meg selv for å hjelpe andre fremover til den grad at helsa mi tåler det. Men akkurat nå håper jeg på litt forståelse for at jeg ikke har noe mer igjen å gå på.

Jeg har hatt en lang desember, jeg har brukt alle krefter jeg hadde (og ikke hadde) på å holde meg flytende og ikke drunke og synke til bunn. Og jeg har ennå ikke greid å ta innover meg at jeg faktisk har vunnet og at det ikke blir noe Lagmannsrett. Men aldri glem dette: det er deres fortjeneste.

Jeg ønsker veldig sterkt å fortelle min historie og om mine tanker rundt det hele og mobbing i media, og jeg kommer til å gjøre det dersom jeg får mulighet.
-Når tiden er inne.

Men den tiden er ikke nå.

Lufta har gått ut av meg, og jeg begynner å kjenne konsekvensene av denne kampen og hvor tappet jeg er. Jeg vet ikke helt skadeomfanget ennå, og jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta for meg å komme til meg selv i større grad igjen.

Så akkurat nå må jeg prøve å fokusere på hvile for å ikke gå fullstendig under.

Takker igjen for all støtte fra det norske folk og for oppmerksomheten som media har vist og viser meg daglig – men akkurat nå må jeg få puste litt før jeg er klar for å dele min historie.
Jeg er tvunget til ta hensyn til at jeg er mye sykere enn andre enn mine nærmeste ser, og sykere enn jeg selv tørr å innrømme. Selv om det gjør veldig vondt å si nei når jeg nå får så mange gode muligheter til å uttale meg og gjøre en forskjell, men jeg er tvunget til å ta helsa mi på alvor nå for å ikke forsvinne fullstendig.

Bloggen vil bli oppdatert når jeg har krefter. 🙂

Jeg er takknemlig og beæret over interessen rundt min historie som media nå viser. Jeg føler meg heldig. Jeg har så mye på hjertet, men ingen kapasitet eller krefter til å formidle det foran kamera akkurat nå. Men. Jeg kommer sterkere tilbake, det lover jeg – dersom det er interesse for det.


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

Kostnaden av å kjempe for livet.

Snart runder jeg ettårsdagen siden jeg satt der med stevningen til retten i den ene hånda og advokaten min på telefonen i den andre. Skulle jeg ta sjangsen? Ville det være verdt det? Hva ville dette innebære for meg? Ville lille Line tørre dette?

Jeg hadde allerede ligget på sykehus grunnet anoreksien (som følge av traumene) i flere måneder, og jeg hadde blitt presset opp mange kilo for å ikke dø av underernæring. Alle behandlere og helsepersonell rundt meg så klart at dette ikke var riktig tidspunkt for å kjempe andre kamper enn dem jeg allerede sto i, mot mine indre demoner.

Familien min advarte meg om at dette kom til å koste. Koste av energi, kapasitet og helse jeg allerede var kraftig på underskudd av. Men på den andre siden så vi at foreldelsesfrister var i ferd med å begynne å løpe ut, og at siden våre forsøk på dialog med kommunen hadde vært nytteløse, så var det nå eller aldri.
Jeg veide for og i mot den fredagen.. Skulle jeg kaste meg ut av komfortsonen så til de grader uten fallskjerm og kjempe mitt livs kamp, til tross for at jeg tidvis hadde en fot i graven?
Svaret var ikke enkelt eller åpenbart, og jeg så på det tidspunktet bare så vidt omrisset av hva som kunne bli konsekvensene av å gå til rettsak.
Og det skremte livet av meg.
Men. Det som skremte meg enda mer var tanken på å leve resten av mitt liv i vissheten om at jeg hadde hatt muligheten, men ikke grep den. Og jeg visste at det ville jeg ikke være i stand til å leve med. Konsekvensene av å gå til sak vs. å ikke gjøre det tenkte jeg på hele tiden, veide for og imot, igjen og igjen. Jeg spurte dem rundt meg, men ingen kunne gi meg svaret.
Svaret var det bare jeg som satt med.

Jeg visste det ville koste- alt jeg hadde og mye mer enn det. Jeg visste at med min helsetilstand var dette så nærme galskap det var mulig å komme. At store deler av denne kampen måtte kjempes fra sykehussenga. Men jeg visste også at å stå opp for meg selv var det eneste riktige. Hvis jeg skulle ha mulighet til å gå videre i livet mitt på noe tidspunkt, så måtte jeg igjennom dette. Til tross for at det betydde at jeg måtte gå gjennom de vondeste delene av fortiden min i detalj. Igjen og igjen. Detaljer jeg hadde brukt alle mine krefter i 10 år på å fortrenge.

Mamma sa til meg en av de siste ukene før rettsaken, mens vi var på vei rundt Stavsjøen for å lufte hodet etter en meget vond dag: «Du betaler en for høy pris for dette nå, Line»..
Jeg ble sint, smellte iPhonen min til 6000 kr i grusen og ba henne holde sånt tull for seg selv. Men grunnen til at jeg reagerte med sinne var ikke fordi vi var uenige.
Grunnen var at jeg kjente at hun hadde rett. Jeg kjente at prisen faktisk var for høy.

Jeg hadde fått rettsprosessen fortalt og forklart i detalj for å forberede meg, men det var ingenting i forhold til det som ventet meg. Jeg trodde at rettsaken kom til å bli det verste, at jeg bare måtte overleve til fredag 30. oktober, så var jeg ferdig. Men det var så langt ifra sannheten som det gikk an å komme.. Det var nemlig da det hele startet.

Frem til den 27 oktober hadde jeg visst hvilket konkret arbeid som lå foran meg og hva det krevde av meg. Jeg visste det ville bli ufattelig vanskelig, ikke bare min forklaring som skulle være detaljert, men også alt rundt. Jeg skulle forberede meg til mitt livs kamp og mobilisere alle krefter jeg kunne finne tak i.

Men når siste rettsdag var over, ventet en ny fase. Arbeidsfasen var over, nå var det ikke opp til meg, det eneste jeg kunne og skulle gjøre…var å vente… (Rettsaken i seg selv vil jeg komme tilbake til i detaljer i senere blogger. )

Og jeg ventet, ventet..og ventet.. og ventet….

Og om ikke rettsaken i seg selv var en belastning, så var denne ventingen i fullstendig uvisshet en minst like stor påkjenning.

Jeg hadde greid å beholde meg selv oppi det hele til en viss grad frem til dette tidspunktet, men herifra og ut forsvant Line bare mer og mer. Den overveldende og altoppslukende usikkerheten trigget anoreksien og traumene i meg enda mer enn det som allerede var.
For å døyve usikkerheten, redselen, traumene, flashbacks, mangelen på kontroll over situasjonen og omfanget av den som bare eskalerte i det uendelige… Det gjorde at gradvis ble jeg nødt til å skru følelsene mine av, rett og slett for å overleve. De to måtene jeg gjorde dette på var å unngå mat fullstendig, i tillegg til å sperre ute alt og alle følelsesmessig. Kjæresten min, familien min, vennene mine, alt som noensinne har betydd noe for meg..

Jeg var fullstendig ute av stand til å ta til meg hverken fast føde eller drikke i lange perioder grunnet rettsaken og det konstante presset i etterkant som aldri så ut til å gi seg.

Før, under og etter rettsaken måtte jeg tidvis ha daglig behandling intravenøst for å holdes i live. Kjæresten min er en tålmodig sjel, han satt der ved min side og holdt meg i den ene hånda mens jeg fikk behandling rett i blodet i den andre- som var halvveis ihjelstukket av kanyler fra de forrige dagene, og årene var tynne grunnet de langvarige dehydreringen.

Jeg skulle bare holde ut til dommen kom, trodde jeg.

Så kom den, og jeg fikk en kortvarig opptur.

Så var det rett tilbake i usikkerheten igjen. Ville dommen bli anket?

Fredag før jul fikk jeg beskjeden jeg fryktet aller mest. Kommunen anket dommen. Marerittet hadde såvidt begynt.

Den fredagen endte på legevakta. Jeg fikk et massivt panikkanfall og kjæresten min måtte bære meg inn. Jeg hadde kraftige kramper og ordene som gikk igjen var ropene «nei..nei nei»..
Veldig vanlig under panikkanfall for meg, da dette er ptsd-anfall hvor man gjenopplever traumene uten å greie å få kontakt med verden-eller at noen greier å få kontakt med meg.
De kunne ikke sette kanyle i hånda mi fordi jeg var så urolig med krampene, så de endte med å dra av meg buksa og sette beroligende på sprøyte for å få stoppet anfallet, mens jeg ble holdt fast.

Det var også et slikt type anfall jeg fikk i rettsalen på dag 3.

Det var den 18 desember og julen var i ferd med å innhente de fleste. Jeg tok etter episoden på legevakta en avgjørelse på hva som føltes riktig for meg, og det eneste riktige var å ikke feire jul i år. Familien min feiret jul, men jeg satt stort sett alene, eller sov bort som mye tid som mulig.

De våkne timene forsøkte jeg å begrense så mye som overhode mulig, og de resterende timene gikk jeg rundt som et spøkelse. Line var ikke der inne, Line hadde forlatt kroppen. Det var bare skallet igjen nå.

Dette var veldig vondt for familien min, men ikke minst for kjæresten min. Han skulle feire jul med meg og min familie i år, men det endte opp med at han feiret den med dem uten meg. Jeg var rett og slett ikke i stand til å forholde meg til noe som helst. Mat var uaktuelt, sultingen var jo det som reddet meg fra den verste desperasjonen og håpløsheten denne julen. Å tilbringe tid med familien var umulig, rett og slett fordi jeg hadde gått fullstendig i kjelleren fysisk og mentalt.

Jeg så at utfallet av dette kunne bli fatalt, og var i ferd med å bli det i en skremmende fart. Både jeg og familien innså at dersom vi måtte vente til sommeren med neste runde i lagmannsretten, så var sjangsene skremmende små for at jeg ville greie å holde meg i live til da.
Jeg har alltid vært sky for oppmerksomhet. Det er ingenting ved Line som ønsker å bli sett, eller egentlig få oppmerksomhet i noen form. Men nå var det kommet til et punkt hvor jeg ikke så et eneste lyspunkt, jeg kunne ikke se for meg engang de dagene som gjensto av 2015, og jeg kunne iallefall ikke se for meg noe 2016. Her var det snakk om å overleve fra time til time, maksimum.

Jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde gjort intervjuer med flere medier før jul, men nå følte jeg at det var på tide å gi denne jenta og saken et ansikt utad. Jeg gikk imot min egen personlighet og utsatte meg for en eksponering jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Alt i meg ropte at det ville være ukomfortabelt, skummelt og livsfarlig. Men jeg var i en klemme og jeg innså at det ikke var noe å tape på å gå ut og være fullstendig åpen nå.
Jeg ønsket å dele min historie, uten sensur, med egne ord, rett fra hjertet.
Jeg opprettet denne bloggen og fokuserte på det for å få tankene som stadig innhentet meg på avstand. Jeg jobbet hardt for å få bloggen oppe å gå, før den var klar for å offentliggjøres. Lillestoremeg.no ble omsider født.

Det var ikke «meg», det føltes ikke trygt, men dette var noe jeg var nødt til å gjøre. Nå var det på tide å hoppe fullstendig ut av det trygge og få buskapet mitt ut til folk. Ikke bare fordi jeg følte meg totalt maktesløs, men fordi jeg innså at den videre kampen kom til å bli så hard at den burde dokumenteres, uansett utfall. Slik at den kanskje kunne hjelpe en eller annen, nå eller i fremtiden.

Jeg har siden det blogget, jeg har vært aktiv på facebooksiden til denne bloggen, jeg har fremstått som sterk i media og som en som kjempet.
Og det har jeg, jeg har kjempet. Men den hardeste kampen har ikke vært mot kommunen- men kampen for å forsøke å sørge for at hjertet mitt forsatt skulle slå når dette en gang kom til en slutt. Kampen for å la det være biter igjen å plukke opp og lime sammen etter alt var over. Kampen for at familie, venner og kjæreste skulle ha noe igjen etter rettsaken og sykdommen hadde tatt sitt av meg…

For 5 dager siden hadde jeg en veldig sår samtale med kjæresten min. Han sa: «Målet er at du skal overleve Line. Så får vi se hva som er igjen etter dette. Alt utenom overlevelse er en bonus».
Det gjorde vondt. Fordi han hadde rett. Han var bare realistisk.

Sannheten er den at for å komme meg igjennom det siste året har jeg satt absolutt alt jeg er og som betyr noe for meg på vent. Familie, dyrene mine, kjæresten min, vennene mine, helsen min, interessene mine… De rundt meg så til slutt ikke Line lenger. Fordi Line var borte og erstattet med to tomme øyne og en sliten kropp som måtte bruke alle sine krefter på å gjøre en jobb og overleve. Og når dette var gjennomført så måtte resten av tiden soves bort fordi det var for vondt å være våken.

Fordi å ta denne kampen har kostet alt. For å greie å være Line som kunne uttale seg i media, på facebook, blogge. For å greie å være Line som måtte være sterk til en hver tid måtte jeg skru av alt annet. Stenge alt annet ute for å overleve og ikke bryte fullstendig sammen på ubestemt tid. For jeg visste hele veien at i det sekundet jeg gav opp kampmoduset – så kom jeg til å falle, sannsynligvis dypere enn jeg noensinne hadde vært. Og i verste fall aldri komme meg opp igjen. Jeg måtte fjerne meg selv og erstatte det med noen som kunne takle alt. For Line taklet hverken rettsak, sykdom eller mediepresset. For å overleve måtte jeg blåholde på kampmoduset for å ikke gå inn i en endeløs depresjon.

For mange vonde minner. For mange tanker som aldri ville gi slipp. For mange traumer. For mye livstruende spiseforstyrrelse. For mye tanker om døden. For mye. Og alt for lite Line.
Og til slutt ingen Line.

Så her sitter jeg. Det er under 12 timer siden jeg fikk vite at Malvik kommune trekker anken. Det har enda ikke sunket inn. Det vil nok ta noen dager eller uker, og den tiden blir jeg bare nødt til å la meg selv få for å ta innover meg at kampen er over.
At jeg nå kan få lov å begynne å bygge meg selv bit for bit. At jeg kan tenke på å skape et liv. At jeg kan finne livskvalitet. Og at jeg kan ta imot terapi for å greie å leve et liv med diagnosene mine under kontroll mesteparten av tiden i fremtiden.
De diagnosene vil med stor sannsynlighet alltid være der.
De er usynlige for de fleste, men de nærmeste vet hvor inngripende dette er for mitt liv og min livskvalitet. Og innimellom sprekker det og jeg får  ukontrollert panikkangst og flashbacks foran ukjente, men slik er livet med en slik diganose. Post traumatisk stresslidelse, depresjon og anoreksi går hånd i hånd. Man bruker anoreksien for å kontrollere traumene og depresjonen. For å unngå å bli så desperat at man tar sitt eget liv. Man blir så bedøvt at man er hindret i å ta sitt eget liv direkte, men anoreksien tar liv. Og den gjør det sakte. Sakte men sikkert.

Nå er det håp om at Line kan få tørre å komme tilbake til jorda igjen, litt etter litt. Nå er det håp om at jeg kan være der for dyrene mine igjen. Det er håp om at kjæresten min ikke skal føle seg ensom sammen med meg mer. Det er håp om at han skal få tilbake den jenta han elsker.

Det er vondt å skrive dette. Vondt å innse alt det har kostet. Og jeg skulle så gjerne sagt med hånda på hjertet at alt var verdt det. At på tross av min helsetilstand så ville jeg gjort det samme om igjen. Men jeg er på nytt helt ærlig med dere. Jeg skulle så gjerne sagt at alle burde gjøre det samme og stå opp for sin rett, uansett, fordi idealisten i meg mener det er det rette å si, og det rette å tro på.

Men den harde sannheten er en annen. Sannheten er at dette har vært en kamp for overlevelse fra dag til dag, og av og til fra time til time. Og at det fortsatt vil være det, i fremtiden, på grunn av skadene jeg har fått etter mobbingen jeg ble utsatt for. Sannheten er at denne prosessen nesten har kostet meg livet, alt for mange ganger.
Kostnaden av å kjempe for rettferdigheten og for livet har jeg fått kjenne, på mange flere måter enn jeg kunne forvente meg. Men jeg vet at jeg har kjempet for livet mitt med alt jeg er og alt jeg har, og i går kveld kom jeg ut på den andre siden.

Nå gjenstår etterarbeidet. Ryddejobben i alt kaoset av alvorlig sykdom og virrvarr av følelser og minner. Det vil ikke bli enkelt, dette heller. Det er mange års tungt og krevende arbeid som gjenstår foran meg. Men, jeg er takknemlig for at jeg nå endelig får mulighet til å ta fatt i det.

Dersom noen av dere ønsker å følge meg på veien videre så kommer jeg til å dele her inne, når helsen min tillater det. Takk for at dere har fulgt meg til nå 🙂

 

BECAUSE YOU CANNOT KILL A DREAMER


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

De tror ikke på meg, men tror Malvik kommune på sine egne brev?

Malvik Kommune sier på nytt at jeg lyver.

Rådmann Kristian Rolstad gjentar dette i Dagbladet i dag 3.1.2016.  Han sier indirekte at mobbingen ikke har funnet sted.

Hva er det da kommunen tror på?

Nedenfor ser dere skademeldingen som skolen sendte til NAV.  Voldtekten ble godkjent som yrkesskade av Trygderetten.

Tror kommunen på sine egne brev som er undertegnet av Ester Sandtrø? (Kommunalsjef for barn og unge i Malvik. Sandtrø og kommuneadvokaten fremla saken om ankespørsmålet for formannskapet bak lukkede dører).

 

brev_vus

Atrikkel Malviknytt: Kommenterer ikke kritikken av ankesaken

Artikkel Dagbladet: Line (25) i sitt livs kamp mot Malvik kommune: «Jeg ødelegges bit for bit»


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

Malvik kommune kjører mobbere som vitner i neste runde. Jeg ødelegges bit for bit.

Malviks kommuneadvokat kaller dommen i saken min sarkastisk.

I anken som Malvik kommune har sendt Frostating lagmannsrett varsles det at flere medelever og lærere kalles inn som vitner i saken hvor kommunen ble dømt for mobbing.

Malvik kommune ble dømt til å betale erstatning for skader og tap Line Sommer Hoel er påført etter mobbing av henne mens hun var  elev ved Vikhammer skole.

I anken skriver kommunens advokat Per Anders Engelsen at tingretten på nærmest sarkastisk vis har konkludert med at Vikhammer ungdomsskole har manglende kunnskap om regelverket, fordi rektor uttalte at han var hos Fylkesmannen for å få veiledning.

Kommunen sier i sin anke at de ikke tror på Line Sommer Hoel med å skrive:

– Ankemotparten har ikke vært utsatt for mobbing i skolen som personalet har vært eller burde ha vært kjent med og satt inn tiltak mot.

– Personalet har gjort det de skulle og burde ha gjort for at ankemotparten skulle hatt et godt fysisk og psykososialt miljø på skolen.

 

Jeg sitter her og rister. Hjertet dundrer i fullt angstmodus, kroppen sjelver ukontrollert og disse ordene fra advokaten får meg til å bli så kvalm at jeg føler mest for å spy.

Malvik kommune skal kjøre mobbere i retten mot meg neste runde. Et skittent spill for å få flest mulig til å si at jeg lyver i retten.
Dytte det som den gangen var barn, foran seg. For å slippe ansvar.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. JEG ER SÅ REDD. Livredd. Dette er for mye for et menneske. Dette er beviset på at de ikke eier skam, medmenneskelighet, hjerte eller empati. Jeg er svært svak, sliten og traumastisert. Jeg sliter med å holde hodet over vannet i hverdagen, jeg sliter med å leve videre i vissheten om at de planlegger å knuse meg – fordi de kan. Jeg sto endelig opp for meg selv. Og jeg fikk medhold etter en haug med førte vitner og fremlagte bevis.
Men det er ikke nok. Kommunen skal vinne denne for en hver pris. De spiller et så skittent spill at de skal innkalle mine egne mobbere som vitner. Jeg har ikke ord. Ikke nok med at jeg selv vil slite med heftige panikkanfall dersom de gjennomfører det de planlegger, men jeg står også i stor fare for å miste mine egne vitner. Rett og slett fordi mine vitner har fått livsvarig angst av de samme menneskene som skolen ønsker i rettsalen. Og det siste jeg ønsker for de som er tøffe nok til å vitne er å dra dem gjennom nye traumer for min skyld. For det er det dette er:

DETTE FØLES SOM ET NYTT OVERGREP.

Dersom kommunen nå gjør slik de antyder så vil det bety nye sterke traumer for meg. Det vil bety flashbacks, det vil bety dissosiasjon, det vil bety panikkanfall som ikke kan kontrolleres. Jeg blir faktisk så kvalm og så redd her jeg sitter at jeg ikke forstår hvordan dette skal være verdt det. Hvor hardt ønsker de egentlig å tyne meg? Vel, nå fikk jeg egentlig svaret. De kommer til å kjøre til jeg enten 1. Må trekke saken pga diagnosene mine som er påført pga disse de nå vil ha inn som vitner, eller 2. Presse meg så hardt at jeg ender opp i en grav.

For dem betyr jeg ingenting. De skal kjøre gjennom retten til siste slutt – fordi de kan. Minst et halvt år til – for det tåler de som kommune. Det er jo deres jobb – så de kan.
Det er deres jobb, men det er mitt liv… Etter å ha tatt disse beslutningene kan de gå hjem til sin egen familie og leve sine liv. Men jeg må bære dette med meg både i våken tilstand og i søvne. Men det at de utsetter et enkeltmenneske som vant over dem i retten for dette, er bare sykt. Advokaten, skolesjefen, ordføreren, politikerne…. de kan gå hjem og spise middag og gjøre ting som betyr noe for dem. De går hjem og lever sine liv og gjør ting som gir dem livskvalitet. Fatter de at ved å gjøre dette mot meg så frarøver de meg alle muligheter for livskvalitet?
De skal kalle inn mennesker jeg med mine traumer ikke vil tåle å se – fordi de kan. Bare fordi de kan– så ønsker de å bruke alle midler og taktikker på å gjøre dette til et evigvarende helvete for meg.

«Dette må du tåle når du saksøker oss» – vel. Jeg vant. Å bli dømt i retten er noe DERE som ansvarlige må tåle når jeg ble skadet på deres skole fordi dere ikke beksyttet meg….
Jeg ble ikke trodd da, og jeg blir ikke trodd nå.. Forstår de hva det gjør med et menneske?

Dette er så hjerterått. Jeg har strengt av følelsene på alle plan etter anken, for å overleve. Men nå, nå sittter jeg her i mørket med dyna rundt meg og tårene renner ustanselig for første gang på veldig lenge.

Jeg tåler ikke denne ufattelig tunge byrden på skuldrene mine.

Det begynner å nærme seg grensa for hvor mye jeg kan greie å stå i som menneske. Hvorfor tror de ikke på meg? Vil de noensinne se på meg som noe annet enn en løgner? Vil de noensinne se at det var et menneske som måtte lide for alt, og med denne respektløse anken på toppen? Tårene triller… Når de ikke tror på meg nå, vil de aldri gjøre det. Jeg vil aldri bli trodd av Malvik kommune. «Line har aldri vært utsatt for mobbing».. Hvem er han til å si det? Det er fastslått i retten. Dommen ligger ute for alle å lese. Skjønner de i det heletatt en milimeter av hvor grusomt det føles ut å ikke bli trodd etter å ha gjenopplevd dette på nytt for å gå rettens vei for å få skylden plassert der den hører hjemme? Skjønner de at de påfører meg nye traumer? Skjønner de det, men ignorerer det- fordi det ikke bryr dem? Fordi det eneste som bryr dem er at jeg skal tape. Og nå ser vi planen de legger for meg. De har ingen moralske grenser og vil bruke alle skitne triks og alle midler for å få meg til å tape eller trekke saken.

Livredd er ikke beskrivende nok. Jeg rister så mye at jeg ikke treffer de riktige tastene mens jeg skriver dette. Hvis dette er sånn de skal kjøre videre på, så vet jeg ikke hvor mye lengre jeg kan holde ut dette marerittet. Dette må få en slutt nå. La meg få fred… Gi meg en sjangse til å overleve… Nede på bakken, liggende, ingenting igjen. Men de er ikke ferdig med meg enda…..Når jeg ikke trodde det kunne bli verre, så blir det nettopp det… Hva i alle dager skal jeg gjøre?

Jeg har ikke styrke til å gjennomgå det de har planlagt for meg…

Nå er jeg liten.. Fullstendig forsvarsløs…


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)