Malviks kommuneadvokat kaller dommen i saken min sarkastisk.
I anken som Malvik kommune har sendt Frostating lagmannsrett varsles det at flere medelever og lærere kalles inn som vitner i saken hvor kommunen ble dømt for mobbing.
Malvik kommune ble dømt til å betale erstatning for skader og tap Line Sommer Hoel er påført etter mobbing av henne mens hun var elev ved Vikhammer skole.
I anken skriver kommunens advokat Per Anders Engelsen at tingretten på nærmest sarkastisk vis har konkludert med at Vikhammer ungdomsskole har manglende kunnskap om regelverket, fordi rektor uttalte at han var hos Fylkesmannen for å få veiledning.
Kommunen sier i sin anke at de ikke tror på Line Sommer Hoel med å skrive:
– Ankemotparten har ikke vært utsatt for mobbing i skolen som personalet har vært eller burde ha vært kjent med og satt inn tiltak mot.
– Personalet har gjort det de skulle og burde ha gjort for at ankemotparten skulle hatt et godt fysisk og psykososialt miljø på skolen.
Jeg sitter her og rister. Hjertet dundrer i fullt angstmodus, kroppen sjelver ukontrollert og disse ordene fra advokaten får meg til å bli så kvalm at jeg føler mest for å spy.
Malvik kommune skal kjøre mobbere i retten mot meg neste runde. Et skittent spill for å få flest mulig til å si at jeg lyver i retten.
Dytte det som den gangen var barn, foran seg. For å slippe ansvar.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. JEG ER SÅ REDD. Livredd. Dette er for mye for et menneske. Dette er beviset på at de ikke eier skam, medmenneskelighet, hjerte eller empati. Jeg er svært svak, sliten og traumastisert. Jeg sliter med å holde hodet over vannet i hverdagen, jeg sliter med å leve videre i vissheten om at de planlegger å knuse meg – fordi de kan. Jeg sto endelig opp for meg selv. Og jeg fikk medhold etter en haug med førte vitner og fremlagte bevis.
Men det er ikke nok. Kommunen skal vinne denne for en hver pris. De spiller et så skittent spill at de skal innkalle mine egne mobbere som vitner. Jeg har ikke ord. Ikke nok med at jeg selv vil slite med heftige panikkanfall dersom de gjennomfører det de planlegger, men jeg står også i stor fare for å miste mine egne vitner. Rett og slett fordi mine vitner har fått livsvarig angst av de samme menneskene som skolen ønsker i rettsalen. Og det siste jeg ønsker for de som er tøffe nok til å vitne er å dra dem gjennom nye traumer for min skyld. For det er det dette er:
DETTE FØLES SOM ET NYTT OVERGREP.
Dersom kommunen nå gjør slik de antyder så vil det bety nye sterke traumer for meg. Det vil bety flashbacks, det vil bety dissosiasjon, det vil bety panikkanfall som ikke kan kontrolleres. Jeg blir faktisk så kvalm og så redd her jeg sitter at jeg ikke forstår hvordan dette skal være verdt det. Hvor hardt ønsker de egentlig å tyne meg? Vel, nå fikk jeg egentlig svaret. De kommer til å kjøre til jeg enten 1. Må trekke saken pga diagnosene mine som er påført pga disse de nå vil ha inn som vitner, eller 2. Presse meg så hardt at jeg ender opp i en grav.
For dem betyr jeg ingenting. De skal kjøre gjennom retten til siste slutt – fordi de kan. Minst et halvt år til – for det tåler de som kommune. Det er jo deres jobb – så de kan.
Det er deres jobb, men det er mitt liv… Etter å ha tatt disse beslutningene kan de gå hjem til sin egen familie og leve sine liv. Men jeg må bære dette med meg både i våken tilstand og i søvne. Men det at de utsetter et enkeltmenneske som vant over dem i retten for dette, er bare sykt. Advokaten, skolesjefen, ordføreren, politikerne…. de kan gå hjem og spise middag og gjøre ting som betyr noe for dem. De går hjem og lever sine liv og gjør ting som gir dem livskvalitet. Fatter de at ved å gjøre dette mot meg så frarøver de meg alle muligheter for livskvalitet?
De skal kalle inn mennesker jeg med mine traumer ikke vil tåle å se – fordi de kan. Bare fordi de kan– så ønsker de å bruke alle midler og taktikker på å gjøre dette til et evigvarende helvete for meg.
«Dette må du tåle når du saksøker oss» – vel. Jeg vant. Å bli dømt i retten er noe DERE som ansvarlige må tåle når jeg ble skadet på deres skole fordi dere ikke beksyttet meg….
Jeg ble ikke trodd da, og jeg blir ikke trodd nå.. Forstår de hva det gjør med et menneske?
Dette er så hjerterått. Jeg har strengt av følelsene på alle plan etter anken, for å overleve. Men nå, nå sittter jeg her i mørket med dyna rundt meg og tårene renner ustanselig for første gang på veldig lenge.
Jeg tåler ikke denne ufattelig tunge byrden på skuldrene mine.
Det begynner å nærme seg grensa for hvor mye jeg kan greie å stå i som menneske. Hvorfor tror de ikke på meg? Vil de noensinne se på meg som noe annet enn en løgner? Vil de noensinne se at det var et menneske som måtte lide for alt, og med denne respektløse anken på toppen? Tårene triller… Når de ikke tror på meg nå, vil de aldri gjøre det. Jeg vil aldri bli trodd av Malvik kommune. «Line har aldri vært utsatt for mobbing».. Hvem er han til å si det? Det er fastslått i retten. Dommen ligger ute for alle å lese. Skjønner de i det heletatt en milimeter av hvor grusomt det føles ut å ikke bli trodd etter å ha gjenopplevd dette på nytt for å gå rettens vei for å få skylden plassert der den hører hjemme? Skjønner de at de påfører meg nye traumer? Skjønner de det, men ignorerer det- fordi det ikke bryr dem? Fordi det eneste som bryr dem er at jeg skal tape. Og nå ser vi planen de legger for meg. De har ingen moralske grenser og vil bruke alle skitne triks og alle midler for å få meg til å tape eller trekke saken.
Livredd er ikke beskrivende nok. Jeg rister så mye at jeg ikke treffer de riktige tastene mens jeg skriver dette. Hvis dette er sånn de skal kjøre videre på, så vet jeg ikke hvor mye lengre jeg kan holde ut dette marerittet. Dette må få en slutt nå. La meg få fred… Gi meg en sjangse til å overleve… Nede på bakken, liggende, ingenting igjen. Men de er ikke ferdig med meg enda…..Når jeg ikke trodde det kunne bli verre, så blir det nettopp det… Hva i alle dager skal jeg gjøre?
Jeg har ikke styrke til å gjennomgå det de har planlagt for meg…
Nå er jeg liten.. Fullstendig forsvarsløs…
(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)