Jeg delte tidligere en tekst med dere som jeg skrev da jeg gikk på ungdomsskolen:
«Luft» – tekst skrevet av 15 årige meg
Her kommer enda en som jeg har funnet.. Hentet fra backup-epost fra dikt.no da la ned sine sider i 2007.
Siterer det forrige innlegget:
«Året var 2005 og jeg hadde vært utsatt for et overgrep i skoletiden som 15 årige meg ikke turte å fortelle noen om.
Teksten bærer preg av sterk uvirkelighetsfølelse, skam, selvhat, hjelpesløshet, selvmordstanker og et hode som «kobler ut» (dissosiasjon) som forsvarsmekanisme trigget av traumer.
Dette er en svært vanlig tilstand for mange av oss med post traumastisk stresslidelse.
Dette er en vond tekst å publisere.
Dette er så følelsesladd som det kan få blitt.
Dette er 10 år gamle ord som fremdeles setter meg rett tilbake i følelseskaoset jeg opplevde på tidspunktet jeg skrev det.
Men likevel om det kjennes ubehagelig, dette er og skal være en ærlig blogg.
Og dette er en bit av min historie som jeg nå velger å la dere få se.»
Usynlig flamme
Verden så så stor ut. Og mørklagt.
En verden uten et eneste synlig lyspunkt..Nå hadde hun ønsket å kunne ta frem den lille flammen i seg selv, enda sterkere enn før.
Hun trengte den nå.Hun var så langt der nede,
men likevel fantes det en slags viljestyrke for å overleve i henne.. styrke....hennes styrke?
Uansett hvor jævlig og kaotisk alt så ut til å være nå,
var det et eller annet som konstant pushet henne forover.Noe hun hentet fra innerst inne i hjertet sitt.
Bare akkurat ikke nok til å skinne..For ingen kunne se det.
Og hun kunne ikke helt beskrive hva det var..To tomme øyne..
Fantes det langt der inne en tro på seg selv?
Var det et lite håp om at alt en dag,
skulle gå bra?At det vonde skulle bli bra igjen?
Var det håpet om at også hun, en eller annen gang, kom til å lykkes..
..lykkes som menneske?Hun var ikke sikker,
men hun var ikke villig til å gi opp for en hver pris.Ikke ennå…