Hei mine venner.
Tiden går, på godt og vondt.
Vi er nå i august.
Det er ganske vanskelig å holde ut dette her og vite at jeg venter på en ny krevende runde i Sør Trøndelag tingrett i november.
Det kreves mange krefter for å kjempe så lenge.
Det koster mer enn jeg trodde noe kunne koste.
Hva gir meg krefter til å tørre å håpe? Hva minner meg på at jeg ikke må gi opp?
Hvem får meg til å føle meg mindre alene?
Det er dere..
I kveld har jeg bladd meg tilbake i tid og lest flere hundre rørende og nydelige kommentarer fra dere, på bloggen og facebooksiden min.
En enorm og ubetinget støtte fra mennesker som ser meg, hvem jeg er og og min historie, uten å noensinne ha møtt meg..
Svart på hvitt.
Og vet dere hva?
Jeg føler virkelig at dere er med meg og kjemper.
Jeg føler det hver eneste dag.
For det sier så utrolig mye om hvem jeg har på laget mitt.
Mine støttespillere,
Jeg er så takknemlig for at dere finnes.
Jeg vil aldri glemme det hver og en av dere, kjente og ukjente, fjerne og nære,
har gjort- og betyr, for meg. Over så lang tid har dere stått solide og nektet å gi meg opp.
Dere har nektet å akseptere urett.
Dere grep inn og kjempet for meg når min kamp mot systemet, mitt livs kamp, så ut til å gå til neste rettsinnstans til tross for en knusende mobbedom.
Dere var der.
Dere hadde lyssermoni i hagen hos mamma og pappa.
Dere hadde demonstrasjon i Hommelvik foran kommunehuset.
Dere delte mine små ord til de ble hørt.
En person dere aldri hadde sett inn i øynene…
Og det har gjort at denne mobbedommen til slutt ble rettskraftig.
Deretter har dere vist meg uendelig mye omsorg,
så mye støtte,
og holdt fast i håpet for meg på svarte netter som denne.
Ofte føler jeg at det ikke er mer igjen å kjempe med,
at dette er i ferd med å drukne meg fullstendig på alle kanter.
Jeg innrømmer at det føles ufattelig umulig, alt for ofte.
Men i kveld legger jeg meg med en litt bedre følelse,
på grunn av deres store omsorg, og troen dere alltid har hatt på meg.
Fra bunnen av hjertet mitt,
Tusen takk. 