961 dager har passert siden jeg sto i Trondheim tinghus og så mitt eget navn oppe på den enorme tavla.
Line Sommer Hoel mot Malvik kommune.
Jeg ristet som et aspeløv. Det var den mest absurde dagen i mitt liv.
Ni hundre og seksti en dager siden jeg gikk inn i min egen rettsak for å gjøre det eneste rette.
Noe av tiden som har gått siden da har bestått av søvnløse netter. Et hode som ikke har greid å gi slipp på tanken om en tapt barndom.
Flere av årene er tilbringt med ernæringssonde i nesa, rett ned i magesekken, fordi å ta til seg næring på normal måte var en umulighet og jeg ville dødd uten.
Det har vært dager preget med bitterhet, tusen spørsmål, og det har vært øyeblikk hvor jeg har slitt med et enormt raseri i hvert fiber av kroppen.
Et raseri over hvorfor mine desperate rop om hjelp ikke ble hørt. Hvorfor jeg ikke ble sett når jeg var i fare. Hvorfor ble ikke mine foreldre tatt på alvor når de kjempet for at jeg skulle være trygg?
Hvorfor?
Jeg har innfunnet meg med at disse spørsmålene vil jeg aldri få svar på. Selv ikke fire lange dager i retten gjorde at jeg forsto noe mer om hvorfor de voksne sviktet meg. Jeg har måttet akseptere at de sviktet når barnet Line trengte dem aller mest.
Disse følelsene har jeg jobbet hardt for å bearbeide alle de 965 dagene siden jeg gikk ut av min egen rettsak, og jeg er endelig i ferd med å legge dette kaotiske kapittelet bak meg for godt.
Det er fortid, og jeg lever ikke i fortiden lengre.
Jeg er i ferd med å akseptere at mye av barndommen min er tapt, men at fremtiden skal bli akkurat sånn jeg ønsker at den skal bli.
Jeg har kontroll over livet mitt nå. Jeg er trygg, og selv om jeg av og til blir grepet av skoleangst så vet jeg innerst inne at jeg slipper å grue meg til å gå på skolen mer. Aldri igjen skal jeg oppleve den daglige redselen jeg levde under.
Men denne tryggheten jeg nå har greid å skape for meg selv står i enorm kontrast til mobbesaken som nå er rullet opp på Vikhammer skole i Malvik kommune.
Malvik kommune står atter en gang og ser på at et barn blir trakassert, krenket, utfryst og utstatt for vold.
En gutt i Malvik kommune opplever den samme hverdagen som ødela meg sakte men sikkert.
Ordfører Ingrid Aune gikk i fakkeltog mot mobbing og holdt apell foran de fremmøtte om hvor viktig det var med nulltoleranse mot mobbing.
I den samme kommunen må en gutt i barneskolealder daglig sitte i et lukket grupperom for å beskyttes mot mobbing av groveste sort. Mobbere har stjelt lærerens nøkkel for å komme seg inn i grupperommet hvor gutten har sittet, for å så fortsette å skade han.
Fylkesmannen skriver følgende, datert 7 mai i år:
«Vikhammer skole ikke har gjort det som med rimelighet forventes for å oppfylle (eleven) sin rett til et trygt og godt skolemiljø.»
Gutten har blitt truet med kniv, brillene hans har blitt knust og mobiltelefonen hans tatt ifra han. Han er livredd for å gå hjem fordi han også på skoleveien blir alvorlig traumatisert av andre elever.
Vikhammer skole har ikke oppfylt sin aktivitetsplikt. De tiltak som har vært forsøkt har ikke bedret guttens skolesituasjon og hverdag.
Jeg siterer meg selv fra desember 2015:
«En hverdag som kan sammenlignes med en krigssituasjon; man vet aldri når neste angrep kommer. Man vet at det vil smelle, og at det vil bli avfyrt i din retning, men man vet ikke om det neste gang er et hagleskudd eller en atombombe. Man vet bare at noe konstant er i ferd med å ramme deg.»
Dette er hverdagen til en elev i samme kommune. I går, i dag, i morgen, og neste uke.
Foreldrene har ventet på tilstrekkelige tiltak i to og et halvt år.
Gutten må stenges inne, adskilt fra medelever i friminuttene for å ikke bli skadd.
Imens sitter kommuneledelsen og ser på.
De kan gå hjem fra jobb til sin egen familie uten å ofre livslange traumeskader og et barns konstante redsel en eneste tanke.
Det er jo bare deres jobb.
Men for en gutt i Malvik kommune er dette den brutale hverdagen.
Det var pene ord du kom med under fakkeltoget mot mobbing, ordfører Ingrid Aune.
Men hvor er du når noen trenger en ordfører med ryggrad?