Her står jeg igjen. Åpen, men denne gangen i en litt annen form; Med bilde, med et ansikt, med fullt navn.
Det er på tide nå.
Jeg er Line Sommer Hoel. Jeg er den 25 år gamle jenta i mobbedommen mot Malvik kommune i Sør-Trøndelag.
Nå ønsker jeg å vise at jeg er mer enn et navn i en politisk beslutning, i en avis, eller en stemme uten noe tilknyttet ansikt på tv. Jeg ønsker å vise at bak alt dette står det en person. En person som har kjempet en årelang kamp for å endelig greie å stå opp for seg selv, og som vant frem i retten fordi hun turte å være åpen om sin fortid.
Jeg vant med en dom som i media er blitt omtalt som både knusende og krystallklar. Men veien videre er likevel meget usikker på de fleste måter.
Malvik kommune besluttet før jul å anke dommen, med stor sannsynlighet 3 mot 4 stemmer i formannskapet. Jeg var blitt en politisk sak og utfallet kunne få fatale konsekvenser. Og det er det i ferd med å få for meg.
Protokollen for dette møtet er hemmeligholdt. Skjult bak lukkede dører ble det stemt, og politikerne gjemmer seg bak ord som taushetsplikt pga personvern. Personvern for hvem? Jeg bad om åpent formannskapsmøte og har stått frem hele veien.
Jeg kunne valgt å lukke rettsalen i oktober. Men budskapet mitt er klart: Åpenhet er den eneste veien å gå. På samme måte ønsket jeg at beslutningen om mitt liv videre skulle taes for åpne dører. Men Malvik kommne ønsker hemmelighold.
Det er derfor denne bloggen er opprettet. Den skal spille sin rolle fremover på flere forskjellige måter – det vil dere se etterhvert.
Det er et klart budskap med denne siden. Dette er et motsvar.
Dette er et motsvar til lukkede dører og protokoller som blir gjemt på bakrommet. Dette er et motsvar til politikere som ikke vil stå opp for hva de mener. Dette er et motsvar til en taus kommune.
Jeg velger å møte all denne tausheten og beslutningene tatt i et mørkt og lukket rom, med det motsatte – mer åpenhet. Og det skal blant annet denne bloggen hjelpe meg med å skape. For jeg er ikke bare et navn eller en nyhetsoverskrift.
Jeg er et menneske og jeg har et liv.
Og her er jeg – helt nedbrutt på alle måter, etter et år med forberedelser, etter en lang høst i mitt livs kamp for verdighet og rettferdighet. Og nå før jul fikk jeg en ufattelig tung beskjed om at dette marerittet ikke er over til tross for seier i retten -De velger å anke. Jeg har ikke noe valg, tross at jeg er alvorlig syk etter alt jeg har gjennomgått- jeg kjemper videre. Fordi jeg ønsker å sette fokus. Jeg ønsker å vise min side av saken. Jeg ønsker å svare med åpenhet. Så mye åpenhet at jeg har måttet gå mange runder med meg selv før jeg nå tør å hoppe i det.
Men jeg er livredd. Jeg må bruke enda flere måneder av livet mitt på kamp og rettsak, enda en gang. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie dette. Jeg føler på total håpløshet.
Lille stille sjenerte Line. Som alltid har hatet oppmerksomhet og fokus. Lille Line som alltid ville være usynlig. Plutselig var hun på forsider av aviser og på tv. Lille Line må nå være stor.
Dette er starten på Lille Store Meg.no
Håper du ønsker å følge meg 🙂
This is a story that I have never told
I gotta get this off my chest to let it go