Innom for å si tusen takk for støtten på det forrige innlegget på facebook. Hadde jeg kunnet så skulle jeg gitt dere alle en klem for å vise min takknemlighet. Virkelig.
Jeg vil at dere igjen skal få høre at det at dere er der for meg fremdeles, betyr så veldig veldig mye.
Det er ufattelig tungt nå å leve nå. Ekstrabelastninger gjør at traumer blir rippet opp i igjen og igjen, og det føles for øyeblikket helt uutholdelig, og det har det gjort i noen uker nå, uten pusterom. Det kjennes om at noe kveler alt som er Line fra innsiden og lammer meg fullstendig.
Det gjør meg helt desperat etter å få ro, bare litt fred i sjelen.. bare litt mindre smerte. For nå er det ikke anoreksien som hjerjer mest eller roper høyest, det er noe større og sterkere.. Traumene viser sin råskap og det skremmer meg..
Jeg vet mange av dere har kjent på den samme grusomme følelsen, så jeg trenger alle gode råd jeg kan få fra dere nå, mine venner…
For det føles som dette inni meg aldri skal ta slutt..
Jeg trenger at dere forteller meg at det vil gå bra. At det helt sikkert vil bli bedre…
Ja for det går over? Kan dere love meg det? 🙁
