Snart runder jeg ettårsdagen siden jeg satt der med stevningen til retten i den ene hånda og advokaten min på telefonen i den andre. Skulle jeg ta sjangsen? Ville det være verdt det? Hva ville dette innebære for meg? Ville lille Line tørre dette?
Jeg hadde allerede ligget på sykehus grunnet anoreksien (som følge av traumene) i flere måneder, og jeg hadde blitt presset opp mange kilo for å ikke dø av underernæring. Alle behandlere og helsepersonell rundt meg så klart at dette ikke var riktig tidspunkt for å kjempe andre kamper enn dem jeg allerede sto i, mot mine indre demoner.
Familien min advarte meg om at dette kom til å koste. Koste av energi, kapasitet og helse jeg allerede var kraftig på underskudd av. Men på den andre siden så vi at foreldelsesfrister var i ferd med å begynne å løpe ut, og at siden våre forsøk på dialog med kommunen hadde vært nytteløse, så var det nå eller aldri.
Jeg veide for og i mot den fredagen.. Skulle jeg kaste meg ut av komfortsonen så til de grader uten fallskjerm og kjempe mitt livs kamp, til tross for at jeg tidvis hadde en fot i graven?
Svaret var ikke enkelt eller åpenbart, og jeg så på det tidspunktet bare så vidt omrisset av hva som kunne bli konsekvensene av å gå til rettsak.
Og det skremte livet av meg.
Men. Det som skremte meg enda mer var tanken på å leve resten av mitt liv i vissheten om at jeg hadde hatt muligheten, men ikke grep den. Og jeg visste at det ville jeg ikke være i stand til å leve med. Konsekvensene av å gå til sak vs. å ikke gjøre det tenkte jeg på hele tiden, veide for og imot, igjen og igjen. Jeg spurte dem rundt meg, men ingen kunne gi meg svaret.
Svaret var det bare jeg som satt med.
Jeg visste det ville koste- alt jeg hadde og mye mer enn det. Jeg visste at med min helsetilstand var dette så nærme galskap det var mulig å komme. At store deler av denne kampen måtte kjempes fra sykehussenga. Men jeg visste også at å stå opp for meg selv var det eneste riktige. Hvis jeg skulle ha mulighet til å gå videre i livet mitt på noe tidspunkt, så måtte jeg igjennom dette. Til tross for at det betydde at jeg måtte gå gjennom de vondeste delene av fortiden min i detalj. Igjen og igjen. Detaljer jeg hadde brukt alle mine krefter i 10 år på å fortrenge.
Mamma sa til meg en av de siste ukene før rettsaken, mens vi var på vei rundt Stavsjøen for å lufte hodet etter en meget vond dag: «Du betaler en for høy pris for dette nå, Line»..
Jeg ble sint, smellte iPhonen min til 6000 kr i grusen og ba henne holde sånt tull for seg selv. Men grunnen til at jeg reagerte med sinne var ikke fordi vi var uenige.
Grunnen var at jeg kjente at hun hadde rett. Jeg kjente at prisen faktisk var for høy.
Jeg hadde fått rettsprosessen fortalt og forklart i detalj for å forberede meg, men det var ingenting i forhold til det som ventet meg. Jeg trodde at rettsaken kom til å bli det verste, at jeg bare måtte overleve til fredag 30. oktober, så var jeg ferdig. Men det var så langt ifra sannheten som det gikk an å komme.. Det var nemlig da det hele startet.
Frem til den 27 oktober hadde jeg visst hvilket konkret arbeid som lå foran meg og hva det krevde av meg. Jeg visste det ville bli ufattelig vanskelig, ikke bare min forklaring som skulle være detaljert, men også alt rundt. Jeg skulle forberede meg til mitt livs kamp og mobilisere alle krefter jeg kunne finne tak i.
Men når siste rettsdag var over, ventet en ny fase. Arbeidsfasen var over, nå var det ikke opp til meg, det eneste jeg kunne og skulle gjøre…var å vente… (Rettsaken i seg selv vil jeg komme tilbake til i detaljer i senere blogger. )
Og jeg ventet, ventet..og ventet.. og ventet….
Og om ikke rettsaken i seg selv var en belastning, så var denne ventingen i fullstendig uvisshet en minst like stor påkjenning.
Jeg hadde greid å beholde meg selv oppi det hele til en viss grad frem til dette tidspunktet, men herifra og ut forsvant Line bare mer og mer. Den overveldende og altoppslukende usikkerheten trigget anoreksien og traumene i meg enda mer enn det som allerede var.
For å døyve usikkerheten, redselen, traumene, flashbacks, mangelen på kontroll over situasjonen og omfanget av den som bare eskalerte i det uendelige… Det gjorde at gradvis ble jeg nødt til å skru følelsene mine av, rett og slett for å overleve. De to måtene jeg gjorde dette på var å unngå mat fullstendig, i tillegg til å sperre ute alt og alle følelsesmessig. Kjæresten min, familien min, vennene mine, alt som noensinne har betydd noe for meg..
Jeg var fullstendig ute av stand til å ta til meg hverken fast føde eller drikke i lange perioder grunnet rettsaken og det konstante presset i etterkant som aldri så ut til å gi seg.
Før, under og etter rettsaken måtte jeg tidvis ha daglig behandling intravenøst for å holdes i live. Kjæresten min er en tålmodig sjel, han satt der ved min side og holdt meg i den ene hånda mens jeg fikk behandling rett i blodet i den andre- som var halvveis ihjelstukket av kanyler fra de forrige dagene, og årene var tynne grunnet de langvarige dehydreringen.
Jeg skulle bare holde ut til dommen kom, trodde jeg.
Så kom den, og jeg fikk en kortvarig opptur.
Så var det rett tilbake i usikkerheten igjen. Ville dommen bli anket?
Fredag før jul fikk jeg beskjeden jeg fryktet aller mest. Kommunen anket dommen. Marerittet hadde såvidt begynt.
Den fredagen endte på legevakta. Jeg fikk et massivt panikkanfall og kjæresten min måtte bære meg inn. Jeg hadde kraftige kramper og ordene som gikk igjen var ropene «nei..nei nei»..
Veldig vanlig under panikkanfall for meg, da dette er ptsd-anfall hvor man gjenopplever traumene uten å greie å få kontakt med verden-eller at noen greier å få kontakt med meg.
De kunne ikke sette kanyle i hånda mi fordi jeg var så urolig med krampene, så de endte med å dra av meg buksa og sette beroligende på sprøyte for å få stoppet anfallet, mens jeg ble holdt fast.
Det var også et slikt type anfall jeg fikk i rettsalen på dag 3.
Det var den 18 desember og julen var i ferd med å innhente de fleste. Jeg tok etter episoden på legevakta en avgjørelse på hva som føltes riktig for meg, og det eneste riktige var å ikke feire jul i år. Familien min feiret jul, men jeg satt stort sett alene, eller sov bort som mye tid som mulig.
De våkne timene forsøkte jeg å begrense så mye som overhode mulig, og de resterende timene gikk jeg rundt som et spøkelse. Line var ikke der inne, Line hadde forlatt kroppen. Det var bare skallet igjen nå.
Dette var veldig vondt for familien min, men ikke minst for kjæresten min. Han skulle feire jul med meg og min familie i år, men det endte opp med at han feiret den med dem uten meg. Jeg var rett og slett ikke i stand til å forholde meg til noe som helst. Mat var uaktuelt, sultingen var jo det som reddet meg fra den verste desperasjonen og håpløsheten denne julen. Å tilbringe tid med familien var umulig, rett og slett fordi jeg hadde gått fullstendig i kjelleren fysisk og mentalt.
Jeg så at utfallet av dette kunne bli fatalt, og var i ferd med å bli det i en skremmende fart. Både jeg og familien innså at dersom vi måtte vente til sommeren med neste runde i lagmannsretten, så var sjangsene skremmende små for at jeg ville greie å holde meg i live til da.
Jeg har alltid vært sky for oppmerksomhet. Det er ingenting ved Line som ønsker å bli sett, eller egentlig få oppmerksomhet i noen form. Men nå var det kommet til et punkt hvor jeg ikke så et eneste lyspunkt, jeg kunne ikke se for meg engang de dagene som gjensto av 2015, og jeg kunne iallefall ikke se for meg noe 2016. Her var det snakk om å overleve fra time til time, maksimum.
Jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde gjort intervjuer med flere medier før jul, men nå følte jeg at det var på tide å gi denne jenta og saken et ansikt utad. Jeg gikk imot min egen personlighet og utsatte meg for en eksponering jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Alt i meg ropte at det ville være ukomfortabelt, skummelt og livsfarlig. Men jeg var i en klemme og jeg innså at det ikke var noe å tape på å gå ut og være fullstendig åpen nå.
Jeg ønsket å dele min historie, uten sensur, med egne ord, rett fra hjertet.
Jeg opprettet denne bloggen og fokuserte på det for å få tankene som stadig innhentet meg på avstand. Jeg jobbet hardt for å få bloggen oppe å gå, før den var klar for å offentliggjøres. Lillestoremeg.no ble omsider født.
Det var ikke «meg», det føltes ikke trygt, men dette var noe jeg var nødt til å gjøre. Nå var det på tide å hoppe fullstendig ut av det trygge og få buskapet mitt ut til folk. Ikke bare fordi jeg følte meg totalt maktesløs, men fordi jeg innså at den videre kampen kom til å bli så hard at den burde dokumenteres, uansett utfall. Slik at den kanskje kunne hjelpe en eller annen, nå eller i fremtiden.
Jeg har siden det blogget, jeg har vært aktiv på facebooksiden til denne bloggen, jeg har fremstått som sterk i media og som en som kjempet.
Og det har jeg, jeg har kjempet. Men den hardeste kampen har ikke vært mot kommunen- men kampen for å forsøke å sørge for at hjertet mitt forsatt skulle slå når dette en gang kom til en slutt. Kampen for å la det være biter igjen å plukke opp og lime sammen etter alt var over. Kampen for at familie, venner og kjæreste skulle ha noe igjen etter rettsaken og sykdommen hadde tatt sitt av meg…
For 5 dager siden hadde jeg en veldig sår samtale med kjæresten min. Han sa: «Målet er at du skal overleve Line. Så får vi se hva som er igjen etter dette. Alt utenom overlevelse er en bonus».
Det gjorde vondt. Fordi han hadde rett. Han var bare realistisk.
Sannheten er den at for å komme meg igjennom det siste året har jeg satt absolutt alt jeg er og som betyr noe for meg på vent. Familie, dyrene mine, kjæresten min, vennene mine, helsen min, interessene mine… De rundt meg så til slutt ikke Line lenger. Fordi Line var borte og erstattet med to tomme øyne og en sliten kropp som måtte bruke alle sine krefter på å gjøre en jobb og overleve. Og når dette var gjennomført så måtte resten av tiden soves bort fordi det var for vondt å være våken.
Fordi å ta denne kampen har kostet alt. For å greie å være Line som kunne uttale seg i media, på facebook, blogge. For å greie å være Line som måtte være sterk til en hver tid måtte jeg skru av alt annet. Stenge alt annet ute for å overleve og ikke bryte fullstendig sammen på ubestemt tid. For jeg visste hele veien at i det sekundet jeg gav opp kampmoduset – så kom jeg til å falle, sannsynligvis dypere enn jeg noensinne hadde vært. Og i verste fall aldri komme meg opp igjen. Jeg måtte fjerne meg selv og erstatte det med noen som kunne takle alt. For Line taklet hverken rettsak, sykdom eller mediepresset. For å overleve måtte jeg blåholde på kampmoduset for å ikke gå inn i en endeløs depresjon.
For mange vonde minner. For mange tanker som aldri ville gi slipp. For mange traumer. For mye livstruende spiseforstyrrelse. For mye tanker om døden. For mye. Og alt for lite Line.
Og til slutt ingen Line.
Så her sitter jeg. Det er under 12 timer siden jeg fikk vite at Malvik kommune trekker anken. Det har enda ikke sunket inn. Det vil nok ta noen dager eller uker, og den tiden blir jeg bare nødt til å la meg selv få for å ta innover meg at kampen er over.
At jeg nå kan få lov å begynne å bygge meg selv bit for bit. At jeg kan tenke på å skape et liv. At jeg kan finne livskvalitet. Og at jeg kan ta imot terapi for å greie å leve et liv med diagnosene mine under kontroll mesteparten av tiden i fremtiden.
De diagnosene vil med stor sannsynlighet alltid være der.
De er usynlige for de fleste, men de nærmeste vet hvor inngripende dette er for mitt liv og min livskvalitet. Og innimellom sprekker det og jeg får ukontrollert panikkangst og flashbacks foran ukjente, men slik er livet med en slik diganose. Post traumatisk stresslidelse, depresjon og anoreksi går hånd i hånd. Man bruker anoreksien for å kontrollere traumene og depresjonen. For å unngå å bli så desperat at man tar sitt eget liv. Man blir så bedøvt at man er hindret i å ta sitt eget liv direkte, men anoreksien tar liv. Og den gjør det sakte. Sakte men sikkert.
Nå er det håp om at Line kan få tørre å komme tilbake til jorda igjen, litt etter litt. Nå er det håp om at jeg kan være der for dyrene mine igjen. Det er håp om at kjæresten min ikke skal føle seg ensom sammen med meg mer. Det er håp om at han skal få tilbake den jenta han elsker.
Det er vondt å skrive dette. Vondt å innse alt det har kostet. Og jeg skulle så gjerne sagt med hånda på hjertet at alt var verdt det. At på tross av min helsetilstand så ville jeg gjort det samme om igjen. Men jeg er på nytt helt ærlig med dere. Jeg skulle så gjerne sagt at alle burde gjøre det samme og stå opp for sin rett, uansett, fordi idealisten i meg mener det er det rette å si, og det rette å tro på.
Men den harde sannheten er en annen. Sannheten er at dette har vært en kamp for overlevelse fra dag til dag, og av og til fra time til time. Og at det fortsatt vil være det, i fremtiden, på grunn av skadene jeg har fått etter mobbingen jeg ble utsatt for. Sannheten er at denne prosessen nesten har kostet meg livet, alt for mange ganger.
Kostnaden av å kjempe for rettferdigheten og for livet har jeg fått kjenne, på mange flere måter enn jeg kunne forvente meg. Men jeg vet at jeg har kjempet for livet mitt med alt jeg er og alt jeg har, og i går kveld kom jeg ut på den andre siden.
Nå gjenstår etterarbeidet. Ryddejobben i alt kaoset av alvorlig sykdom og virrvarr av følelser og minner. Det vil ikke bli enkelt, dette heller. Det er mange års tungt og krevende arbeid som gjenstår foran meg. Men, jeg er takknemlig for at jeg nå endelig får mulighet til å ta fatt i det.
Dersom noen av dere ønsker å følge meg på veien videre så kommer jeg til å dele her inne, når helsen min tillater det. Takk for at dere har fulgt meg til nå 🙂
BECAUSE YOU CANNOT KILL A DREAMER
(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
