Kategori: innlegg

Malviks kommuneadvokat kaller dommen i saken min sarkastisk.

I anken som Malvik kommune har sendt Frostating lagmannsrett varsles det at flere medelever og lærere kalles inn som vitner i saken hvor kommunen ble dømt for mobbing.

Malvik kommune ble dømt til å betale erstatning for skader og tap Line Sommer Hoel er påført etter mobbing av henne mens hun var  elev ved Vikhammer skole.

I anken skriver kommunens advokat Per Anders Engelsen at tingretten på nærmest sarkastisk vis har konkludert med at Vikhammer ungdomsskole har manglende kunnskap om regelverket, fordi rektor uttalte at han var hos Fylkesmannen for å få veiledning.

Kommunen sier i sin anke at de ikke tror på Line Sommer Hoel med å skrive:

– Ankemotparten har ikke vært utsatt for mobbing i skolen som personalet har vært eller burde ha vært kjent med og satt inn tiltak mot.

– Personalet har gjort det de skulle og burde ha gjort for at ankemotparten skulle hatt et godt fysisk og psykososialt miljø på skolen.

 

Jeg sitter her og rister. Hjertet dundrer i fullt angstmodus, kroppen sjelver ukontrollert og disse ordene fra advokaten får meg til å bli så kvalm at jeg føler mest for å spy.

Malvik kommune skal kjøre mobbere i retten mot meg neste runde. Et skittent spill for å få flest mulig til å si at jeg lyver i retten.
Dytte det som den gangen var barn, foran seg. For å slippe ansvar.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. JEG ER SÅ REDD. Livredd. Dette er for mye for et menneske. Dette er beviset på at de ikke eier skam, medmenneskelighet, hjerte eller empati. Jeg er svært svak, sliten og traumastisert. Jeg sliter med å holde hodet over vannet i hverdagen, jeg sliter med å leve videre i vissheten om at de planlegger å knuse meg – fordi de kan. Jeg sto endelig opp for meg selv. Og jeg fikk medhold etter en haug med førte vitner og fremlagte bevis.
Men det er ikke nok. Kommunen skal vinne denne for en hver pris. De spiller et så skittent spill at de skal innkalle mine egne mobbere som vitner. Jeg har ikke ord. Ikke nok med at jeg selv vil slite med heftige panikkanfall dersom de gjennomfører det de planlegger, men jeg står også i stor fare for å miste mine egne vitner. Rett og slett fordi mine vitner har fått livsvarig angst av de samme menneskene som skolen ønsker i rettsalen. Og det siste jeg ønsker for de som er tøffe nok til å vitne er å dra dem gjennom nye traumer for min skyld. For det er det dette er:

DETTE FØLES SOM ET NYTT OVERGREP.

Dersom kommunen nå gjør slik de antyder så vil det bety nye sterke traumer for meg. Det vil bety flashbacks, det vil bety dissosiasjon, det vil bety panikkanfall som ikke kan kontrolleres. Jeg blir faktisk så kvalm og så redd her jeg sitter at jeg ikke forstår hvordan dette skal være verdt det. Hvor hardt ønsker de egentlig å tyne meg? Vel, nå fikk jeg egentlig svaret. De kommer til å kjøre til jeg enten 1. Må trekke saken pga diagnosene mine som er påført pga disse de nå vil ha inn som vitner, eller 2. Presse meg så hardt at jeg ender opp i en grav.

For dem betyr jeg ingenting. De skal kjøre gjennom retten til siste slutt – fordi de kan. Minst et halvt år til – for det tåler de som kommune. Det er jo deres jobb – så de kan.
Det er deres jobb, men det er mitt liv… Etter å ha tatt disse beslutningene kan de gå hjem til sin egen familie og leve sine liv. Men jeg må bære dette med meg både i våken tilstand og i søvne. Men det at de utsetter et enkeltmenneske som vant over dem i retten for dette, er bare sykt. Advokaten, skolesjefen, ordføreren, politikerne…. de kan gå hjem og spise middag og gjøre ting som betyr noe for dem. De går hjem og lever sine liv og gjør ting som gir dem livskvalitet. Fatter de at ved å gjøre dette mot meg så frarøver de meg alle muligheter for livskvalitet?
De skal kalle inn mennesker jeg med mine traumer ikke vil tåle å se – fordi de kan. Bare fordi de kan– så ønsker de å bruke alle midler og taktikker på å gjøre dette til et evigvarende helvete for meg.

«Dette må du tåle når du saksøker oss» – vel. Jeg vant. Å bli dømt i retten er noe DERE som ansvarlige må tåle når jeg ble skadet på deres skole fordi dere ikke beksyttet meg….
Jeg ble ikke trodd da, og jeg blir ikke trodd nå.. Forstår de hva det gjør med et menneske?

Dette er så hjerterått. Jeg har strengt av følelsene på alle plan etter anken, for å overleve. Men nå, nå sittter jeg her i mørket med dyna rundt meg og tårene renner ustanselig for første gang på veldig lenge.

Jeg tåler ikke denne ufattelig tunge byrden på skuldrene mine.

Det begynner å nærme seg grensa for hvor mye jeg kan greie å stå i som menneske. Hvorfor tror de ikke på meg? Vil de noensinne se på meg som noe annet enn en løgner? Vil de noensinne se at det var et menneske som måtte lide for alt, og med denne respektløse anken på toppen? Tårene triller… Når de ikke tror på meg nå, vil de aldri gjøre det. Jeg vil aldri bli trodd av Malvik kommune. «Line har aldri vært utsatt for mobbing».. Hvem er han til å si det? Det er fastslått i retten. Dommen ligger ute for alle å lese. Skjønner de i det heletatt en milimeter av hvor grusomt det føles ut å ikke bli trodd etter å ha gjenopplevd dette på nytt for å gå rettens vei for å få skylden plassert der den hører hjemme? Skjønner de at de påfører meg nye traumer? Skjønner de det, men ignorerer det- fordi det ikke bryr dem? Fordi det eneste som bryr dem er at jeg skal tape. Og nå ser vi planen de legger for meg. De har ingen moralske grenser og vil bruke alle skitne triks og alle midler for å få meg til å tape eller trekke saken.

Livredd er ikke beskrivende nok. Jeg rister så mye at jeg ikke treffer de riktige tastene mens jeg skriver dette. Hvis dette er sånn de skal kjøre videre på, så vet jeg ikke hvor mye lengre jeg kan holde ut dette marerittet. Dette må få en slutt nå. La meg få fred… Gi meg en sjangse til å overleve… Nede på bakken, liggende, ingenting igjen. Men de er ikke ferdig med meg enda…..Når jeg ikke trodde det kunne bli verre, så blir det nettopp det… Hva i alle dager skal jeg gjøre?

Jeg har ikke styrke til å gjennomgå det de har planlagt for meg…

Nå er jeg liten.. Fullstendig forsvarsløs…

(klikk på tittel for å legge igjen kommentar) 

Gjennom hele denne saken har jeg satt åpenhet meget høyt.

Saken min i Tingretten gikk for åpne dører hvor alle som ønsket kunne komme og gå som de ville. Alle som har kontaktet meg i etterkant har fått dommen i pdf-fil på forespørsel.

Jeg har vært brutalt åpen til alle rundt meg og til media, både i aviser og på tv. Helt siden den første saken ble publisert i VG i juni har jeg hele veien trodd på at åpenhet var veien å gå.
Så høyt har jeg satt åpenheten, og stått for den, at det til tider har vært svært ukomfortabelt for meg.

Burde vært et helt annet sted i livet

Jeg er nå 25 år, og jeg burde vært på et helt annet sted i livet. Jeg har post traumatisk stresslidelse, Anorexia nervosa og depresjoner fordi jeg har vært utsatt for sterk mobbing de tre årene jeg var elev ved Vikhammer ungdomsskole.

Det er stygge detaljer i denne saken. Detaljer som jeg har beskrevet til den minste detalj for en åpen rettsal. Men uansett hvor rystende noen av disse enkelthendelsene er og hvor sjokkerende detaljene er for folk å lese om, så var det daglige også ufattelig nedbrytende. Den systematiske, konstante mobbingen, trakasseringen og terroren jeg måtte leve med i tre år når jeg bare var et barn. Og så kom overgrepet på toppen av det hele, og det hele fikk et helt nytt nivå.

En hverdag som kan sammenlignes med en krigssituasjon; man vet aldri når neste angrep kommer. Man vet at det vil smelle, og at det vil bli avfyrt i din retning, men man vet ikke om det neste gang er et hagleskudd eller en atombombe. Man vet bare at noe konstant er i ferd med å ramme deg.

Den daglige redselen som økte på gjennom de tre årene på ungdomsskolen. Det å si ifra til lærere og sosiallærer gang på gang, uten å bli trodd. Det å ringe hjem i desperat gråt for å få pappa til å ringe skolen, uten at de noensinne tok oss på alvor. Det er det som har skadet meg. Og jeg bærer sterkt preg av det selv nå ti år etter.

Jeg hater å være i fokus

Men slik har det blitt. Og jeg visste at for å greie å gå videre og stable et liv på beina etter disse traumene så måtte jeg stå opp for meg selv, en gang for alle. Det å gå til rettsak er rake motsetningen av det som ligger naturlig for meg som person. Jeg hater å være i fokus. Men, nå var det på tide å trosse alt det som føltes komfortabelt og trygt, det var viktig å ikke bære på alt dette alene lenger. Det var viktig å fortelle det akkurat sånn det var.

Det siste året frem mot rettsak har vært en ekstremt belastende tid.
Jeg er ikke frisk nok til å hverken jobbe eller studere, og jeg har brukt mesteparten av de siste tolv månedene på sykehus på grunn av spiseforstyrrelsen og traumene mine.

Søvnløse netter og uttalige tårer

Jeg har måttet forberede meg til mitt livs kamp delvis fra sykesenga. Det har vært søvnløse netter, utallige tårer, mye frykt og dager og uker med veldig lavt funksjonsnivå. Ved å gå rettens vei har jeg vært nødt til å møte absolutt alle detaljene fra fortiden min som jeg hadde brukt årevis og alle mine krefter på å forsøke å dytte vekk. Jeg har gjenopplevd traumene fra ungdomsskolen daglig frem mot rettsaken, rett og slett fordi jeg måtte- og det har vært helt ufattelig tungt for meg, men også for min familie.

Stor påkjenning i rettsal 416

Så kom jeg dit jeg aldri trodde jeg skulle klare å komme. Til rettsal 416 i Sør Trøndelag tingrett i oktober. Nå skulle min historie frem i lyset.
Jeg hadde 2 timer avsatt til min egen forklaring, men det endte med å bli mange flere enn det.

Det var en stor påkjenning, med mye angst og smerte, og mange detaljer som skulle fortelles for retten. Men adrenalinet pumpet og hadde gjort det noen uker, det var nå eller aldri. Det holdt helt til slutten av dag tre. Jeg fikk flashbacks av å se og høre min gamle lærer som vitne i rettsalen. Tingretten endte bokstavelig talt med et brak for meg: jeg måtte bæres ut i fullt panikkanfall. Det er ikke mye verdighet i det, men sånn er livet med en slik diagnose. Det er slike spor mobbing setter i et menneske, og hverdagen blir deretter.

Føltes godt da rettssaken var over

Når saken var over var jeg ekstremt lettet, det føltes godt. Jeg hadde fått væskebehandling intravenøst nesten daglig den siste tiden for å rett og slett holdes i live. Jeg var fullstendig tappet og utslitt, både i kropp og sjel, men nå var det overstått. Nå var jeg vel ferdig?

Men det viste seg å være fire lange uker foran meg mens jeg ventet på dommen. Når den endelig kom, kjente jeg en følelse jeg desperat trengte: jeg ble trodd for andre gang. Jeg fikk fullt medhold og dommen var klinkende klar. Jeg fikk gratulasjoner fra fjern og nær og jeg tenkte at ”Nå har kanskje rettferdigheten endelig seiret?” Jeg turte nesten ikke håpe, men jeg hadde et sterkt ønske langt der inne om å nå få lov å starte livet mitt, etter 25 år.

Politisk beslutning å anke

Men usikkerheten gnagde fremdeles. Dommen kunne ankes. Men makten lå ikke i mine hender, det var ingenting jeg kunne gjøre. Min fremtid skulle nå avgjøres rundt et bord i formannskapssalen av Malvik kommune.

Svaret på hvordan min vei videre skulle være var blitt til en politisk beslutning, men for MEG betydde utfallet absolutt alt og kan få fatale konsekvenser. Enten skulle jeg endelig få lov å begynne på nytt, starte et liv, se lyset igjen, finne livsglede og komme meg videre. Eller så kunne de bestemme seg for å anke, og med det sende meg gjennom helvete en gang til. Sende den svake kroppen og det traumatiserte hodet mitt gjennom en ny runde i rettsalen.

Nok en gang naken, foran alle.

Formannskapet stemte for å dra meg igjennom en runde til, etter all sannsynlighet 3 mot 4 stemmer, med de rød-grønne i flertall.

Vant rettsaken, men føltes som jeg hadde tapt

Jeg var ødelagt. Og jeg er nå så langt nede som det er mulig å komme som menneske. Jeg vant rettsaken men det føles ut som at jeg har tapt.
Jeg kan ikke skjønne hvordan dette skal gå. Jeg la frem 500 sider med mange tidsnære brev og dokumenter, og kommunen anker pga. mangel på bevis? Hva er det de nå vil ha fra meg? Hva mer kan jeg gi? Tror virkelig Malvik kommune at jeg sitter og lyver om hvordan mobbingen sakte men sikkert brøt meg ned som menneske? Det er det de indirekte sier ved å anke på det grunnlaget. Det gjør så vondt. Har de tenkt å rive meg desto mer i fillebiter til det ikke er mer igjen av meg? Det er nettopp det som er i ferd med å skje. Det er lille Line mot en stor kommune. Dette er ikke rettferdige lag.

Jeg har blottlagt meg ned til den minste detalj i retten og til media. Jeg har latt kommuneadvokaten gå igjennom alle mine helseopplysninger og journaler. Jeg står her helt alene, naken, åpen- og de velger å ta avgjørelsen om mitt liv som en politisk beslutning, bak lukkede dører og med hemmeligholdte protokoller?

Et motsvar til låste dører på kommunehuset

Det er derfor jeg skriver dette, og gjør det jeg nå blir nødt til å gjøre. Som et motsvar til Malvik kommunes desperate forsøk i å hindre denne saken i å komme frem i lyset.
Som et motsvar til låste dører på kommunehuset. Som et motsvar til deres hemmeligholding gjør jeg dette. Jeg har nå blottlagt så mye om meg selv, gått så langt utenfor komfortsonen, at det ikke er mye igjen som ikke er kjent etter den åpne rettsaken.

Fordi jeg trodde på åpenhet fra dag en, og fordi jeg fremdeles holder fast ved det. Fordi jeg mener at full åpenhet er det eneste riktige, gjør jeg dette.

Jeg publiserer nå hele dommen fra Tingretten slik at hvem som helst som ønsker kan lese den og se hva den inneholder.

Fordi Malvik kommunes innbyggere fortjener å se hva slags beslutning som er tatt på vegne av dem. Fordi jeg har ikke noe å skjule.
Jeg er åpen og det har jeg vært hele veien.

Jeg fikk medhold i trygderetten. Jeg fikk enstemmig medhold i Tingretten med en krystallklar dom. Likevel tror ikke Malvik kommune på meg.

De mener jeg ikke ble mobbet.

For hver hemmeligholding Malvik kommune bedriver fremover, kommer jeg til å svare med å vise desto mer åpenhet.

Det koster. Det koster alt jeg har og mye mer.

Men nå synes jeg det er på tide at Malvik kommunes innbyggere får lese dommen og gjøre seg opp en egen mening. For i denne dommen finnes det ikke tvil, allikevel skal Malvik kommune dra meg igjennom dette marerittet på nytt.

Jeg spør igjen; Malvik kommune, tror dere virkelig at jeg lyver?

MOBBEDOM I PDF

(klikk på tittel for å legge igjen kommentar) 

Her står jeg igjen. Åpen, men denne gangen i en litt annen form; Med bilde, med et ansikt, med fullt navn.

Det er på tide nå.

Jeg er Line Sommer Hoel. Jeg er den 25 år gamle jenta i mobbedommen mot Malvik kommune i Sør-Trøndelag.
Nå ønsker jeg å vise at jeg er mer enn et navn i en politisk beslutning, i en avis, eller en stemme uten noe tilknyttet ansikt på tv. Jeg ønsker å vise at bak alt dette står det en person. En person som har kjempet en årelang kamp for å endelig greie å stå opp for seg selv, og som vant frem i retten fordi hun turte å være åpen om sin fortid.

Jeg vant med en dom som i media er blitt omtalt som både knusende og krystallklar. Men veien videre er likevel meget usikker på de fleste måter.

Malvik kommune besluttet før jul å anke dommen, med stor sannsynlighet 3 mot 4 stemmer i formannskapet. Jeg var blitt en politisk sak og utfallet kunne få fatale konsekvenser. Og det er det i ferd med å få for meg.
Protokollen for dette møtet er hemmeligholdt. Skjult bak lukkede dører ble det stemt, og politikerne gjemmer seg bak ord som taushetsplikt pga personvern. Personvern for hvem? Jeg bad om åpent formannskapsmøte og har stått frem hele veien.

Jeg kunne valgt å lukke rettsalen i oktober. Men budskapet mitt er klart: Åpenhet er den eneste veien å gå. På samme måte ønsket jeg at beslutningen om mitt liv videre skulle taes for åpne dører. Men Malvik kommne ønsker hemmelighold.

Det er derfor denne bloggen er opprettet. Den skal spille sin rolle fremover på flere forskjellige måter – det vil dere se etterhvert.

Det er et klart budskap med denne siden. Dette er et motsvar.

Dette er et motsvar til lukkede dører og protokoller som blir gjemt på bakrommet. Dette er et motsvar til politikere som ikke vil stå opp for hva de mener. Dette er et motsvar til en taus kommune.

Jeg velger å møte all denne tausheten og beslutningene tatt i et mørkt og lukket rom, med det motsatte – mer åpenhet. Og det skal blant annet denne bloggen hjelpe meg med å skape. For jeg er ikke bare et navn eller en nyhetsoverskrift.

Jeg er et menneske og jeg har et liv.

Og her er jeg – helt nedbrutt på alle måter, etter et år med forberedelser, etter en lang høst i mitt livs kamp for verdighet og rettferdighet. Og nå før jul fikk jeg en ufattelig tung beskjed om at dette marerittet ikke er over til tross for seier i retten -De velger å anke. Jeg har ikke noe valg, tross at jeg er alvorlig syk etter alt jeg har gjennomgått- jeg kjemper videre. Fordi jeg ønsker å sette fokus. Jeg ønsker å vise min side av saken. Jeg ønsker å svare med åpenhet. Så mye åpenhet at jeg har måttet gå mange runder med meg selv før jeg nå tør å hoppe i det.

Men jeg er livredd. Jeg må bruke enda flere måneder av livet mitt på kamp og rettsak, enda en gang. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie dette. Jeg føler på total håpløshet.

Lille stille sjenerte Line. Som alltid har hatet oppmerksomhet og fokus. Lille Line som alltid ville være usynlig. Plutselig var hun på forsider av aviser og på tv. Lille Line må nå være stor.

Dette er starten på Lille Store Meg.no

Håper du ønsker å følge meg 🙂

This is a story that I have never told
I gotta get this off my chest to let it go

(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)