Kategori: Ukategorisert

Hvilken ulv forer du?

En kveld satt en gammel indianer og snakket med sitt barnebarn. Han fortalte ham om en kamp som foregår inne i oss mennesker. Han sa, «Gutten min, det foregår en kamp mellom to ulver inni oss alle.»

«Den ene ulven er ond (sykdommen din). Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, skam, løgner, falsk stolthet og ego.»

«Den andre ulven er god (deg?) Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro.»

Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren «Hvilken av ulvene vinner kampen?»

Den gamle indianeren så alvorlig på barnebarnet og svarte,

«Den du mater…»

 

Jeg delte tidligere en tekst med dere som jeg skrev da jeg gikk på ungdomsskolen:

«Luft» – tekst skrevet av 15 årige meg

Her kommer enda en som jeg har funnet.. Hentet fra backup-epost fra dikt.no da la ned sine sider i 2007.

Siterer det forrige innlegget:

«Året var 2005 og jeg hadde vært utsatt for et overgrep i skoletiden som 15 årige meg ikke turte å fortelle noen om.
Teksten bærer preg av sterk uvirkelighetsfølelse, skam, selvhat, hjelpesløshet, selvmordstanker og et hode som «kobler ut» (dissosiasjon) som forsvarsmekanisme trigget av traumer.
Dette er en svært vanlig tilstand for mange av oss med post traumastisk stresslidelse.

Dette er en vond tekst å publisere.
Dette er så følelsesladd som det kan få blitt.
Dette er 10 år gamle ord som fremdeles setter meg rett tilbake i følelseskaoset jeg opplevde på tidspunktet jeg skrev det.
Men likevel om det kjennes ubehagelig, dette er og skal være en ærlig blogg.
Og dette er en bit av min historie som jeg nå velger å la dere få se.»

 

Usynlig flamme

Verden så så stor ut. Og mørklagt.
En verden uten et eneste synlig lyspunkt..

Nå hadde hun ønsket å kunne ta frem den lille flammen i seg selv, enda sterkere enn før.
Hun trengte den nå.

Hun var så langt der nede,
men likevel fantes det en slags viljestyrke for å overleve i henne.. styrke..

..hennes styrke?

Uansett hvor jævlig og kaotisk alt så ut til å være nå,
var det et eller annet som konstant pushet henne forover.

Noe hun hentet fra innerst inne i hjertet sitt.
Bare akkurat ikke nok til å skinne..

For ingen kunne se det.
Og hun kunne ikke helt beskrive hva det var..

To tomme øyne..

Fantes det langt der inne en tro på seg selv?
Var det et lite håp om at alt en dag,
skulle gå bra?

At det vonde skulle bli bra igjen?

Var det håpet om at også hun, en eller annen gang, kom til å lykkes..
..lykkes som menneske?

Hun var ikke sikker,
men hun var ikke villig til å gi opp for en hver pris.

Ikke ennå…

Innom for å si tusen takk for støtten på det forrige innlegget på facebook. Hadde jeg kunnet så skulle jeg gitt dere alle en klem for å vise min takknemlighet. Virkelig.

Jeg vil at dere igjen skal få høre at det at dere er der for meg fremdeles, betyr så veldig veldig mye.

Det er ufattelig tungt nå å leve nå. Ekstrabelastninger gjør at traumer blir rippet opp i igjen og igjen, og det føles for øyeblikket helt uutholdelig, og det har det gjort i noen uker nå, uten pusterom. Det kjennes om at noe kveler alt som er Line fra innsiden og lammer meg fullstendig.
Det gjør meg helt desperat etter å få ro, bare litt fred i sjelen.. bare litt mindre smerte. For nå er det ikke anoreksien som hjerjer mest eller roper høyest, det er noe større og sterkere.. Traumene viser sin råskap og det skremmer meg..

Jeg vet mange av dere har kjent på den samme grusomme følelsen, så jeg trenger alle gode råd jeg kan få fra dere nå, mine venner…
For det føles som dette inni meg aldri skal ta slutt..

Jeg trenger at dere forteller meg at det vil gå bra. At det helt sikkert vil bli bedre…

Ja for det går over? Kan dere love meg det? 🙁

the only people that understand
rock bottom

are the ones
who have been there

(Tekst skrevet desember 2015)

Til pappaen min.

Jeg har aldri lagt skjul på det, og det skal jeg ikke denne gangen heller: Jeg har bestandig vært ei pappajente. Jeg har alltid sett på han med stor beundring og dyp stolthet.

På gamle bilder av pappa (som er noen hakk yngre..) så kan man holde over håret og kroppen på bildet med hånda, og så ser det 100% ut som meg. Og jeg har hele livet mitt fått kommentarer på hvor lik jeg er pappa, jeg antar det både er på godt og vondt. Vi er vel både jeg og han like sterke støttespillere når vi bestemmer oss for å hjelpe andre, vi er ikke redde for å kjempe og stå opp for de rundt oss. Men på den andre siden vi er sannsynligvis like irriterende grusomme å ha med å gjøre når vi har bestemt oss sammen for noe som andre er uenig i, jeg og min pappa er nemlig et solid team…

Både jeg og pappa krever at alt skal det skje MED EN GANG (og da mener jeg med en gang) og vi tenker ikke på NOE annet før det er gjennomført. Om vi brenner for noe så er det alt eller ingenting. Så jeg og pappa er vel helt klart begge like plagsomt intense når vi går inn for noe. Det følger både fordeler og ulemper med denne egenskapen… Mamma har nok litt vel ofte vært oppgitt og frustrert over meg og pappa. Enten så er vi så uenige at huset står og rister, ellerså er vi så samstemte at det er kvalmt. Jeg vet ikke helt hva som er verst 😀

Det finnes ingen snillere mann enn min pappa.
Han gjør A-L-T som står i hans makt for dem han er glad i, og han trekker i alle trådene han overhode kan gripe tak i om det kan hjelpe de han bryr seg om. Det har skjedd gang på gang, år etter år, han beviser det hele tiden, det tror jeg alle som kjenner pappa og kjent hans kampvilje og styrke kan si seg enig i. Han er en dønn solid støttespiller, en rettferdig, ekstremt ressurssterk og tvers igjennom snill person med en viljestyrke, arbeidskapasitet, kunnskap, utholdenhet, mot og integritet som jeg beundrer og ser opp til mer enn jeg ser opp til noen andre her i verden.

Og det har jeg alltid gjort..

Det er vel en grunn til at hans mening alltid har vært den jeg har satt høyest av alles. Mamma har tidvis sagt at «Det hjelper ikke hva jeg sier til deg for det er det pappa sier som er den stemmen som du hører høyest uansett», og det er mye sannhet i det.
Det har bare alltid vært sånn.
Nå er det ikke sånn at jeg ser på mamma som en person med meninger som ikke teller for meg, for det er så langt ifra sannheten som det går an å komme, men jeg tror det er noe med at jeg ser så veldig opp til pappa og stoler så fullt og helt på at han tenker klart i ca alle situasjoner.
For det er få mennesker som har så klare tanker som pappaen min, som har et hode som ser sammenhenger så lett, som setter ting i system og som har evnen til å bruke dette på en sånn måte som han greier.

25 år har gått siden vi møttes første gang og ikke en eneste dag har du sviktet meg.

Pappa, jeg vet at du tviler, og at du ligger søvnløs av dårlig samvittighet alt for ofte for alt du føler du burde gjort for å redde meg. Men jeg sier det igjen og igjen, du har aldri sviktet meg pappaen min.

Du (og mamma) har lært meg grunnleggende verdier, uunværlig kunnskap, dere har gitt meg gode opplevelser og dere har gitt meg trygghet og beskyttelse i en skummel og ustabil verden.

Dere har bestandig vært de beste rollemodellene og forbildene som jeg kunne fått og dere har gitt meg en balast og et grunnlag hjemmefra som ikke kunne vært bedre.
Dere har støttet meg, dyttet meg, bært meg, kranglet med meg, grått med meg…

Sannheten er ikke alltid så fin.. og jeg velger å være ærlig om den.. selv om den er tøff:
Dere har gjennom årene sett den aktive jenta deres forvandles fra et sprudlende barn med livslyst, evner og fremtidsplaner til å bli et vandrende spøkelse av seg selv full av angst og anoreksi og uforklarlig adferd.
Dere har kjempet for å gi meg hjelp. Dere har daglig kjempet for å gi meg en den skolehverdagen med den beskyttelsen fra mobbingen og tryggheten jeg hadde krav på.
Dere har kjempet for at jeg skulle få studiekompetanse og en utdannelse. Dere har kjørt meg til akuttinnleggelser og besøkt meg på sykehus mens døra ble låst bak dere..
Dere har sett meg åpenlyst sulte uten å innta noe som helst over flere uker, og minimalt med mat over flere år.
Dere har sett den 25 år gamle kroppen min være i ferd med å dø ut og tape mot spiseforstyrrelsen.

Dere har vært hjemme på skift for å passe på at jeg fremdeles pustet.

Vi har grått, men vi har også ledd til tårene trillet når vi sammen har sett det komiske i de mest miserable situasjoner.. Og det, humoren, sammen med det lille håpet om noe bedre der fremme, tror jeg har holdt oss gående.

Dere har kjempet hver eneste en av kampene mine ved min side og støttet meg i mitt valg om å gå til sak mot kommunen, fordi det var og er det eneste rette, det visste vi alle 3. Dere har sett meg i panikkanfall og kollapse både hjemme og offentlig de siste årene, og dere har sett det tomme skallet av Line når Line befant seg et sted dere ikke visste hvor var…
Dere har sendt meg meldinger til hvert eneste måltid og hver eneste næringsdrikk i de mnd jeg var innlagt for anoreksien. Dere har fått slaget i magen og innsett at datteren deres som burde vært i sitt livs beste form har en helse og beintetthet dårligere enn en 80åring.

Dere har sett meg inn i øynene og ikke funnet datteren deres… Dere har sett meg inn i øynene og sett det verste noen foreldre kan se:

..en sjel som har gitt opp…

Men her er vi, etter alle prøvelser som dette universet har gitt oss.. Og vi står på beina, mot alle odds.
Jeg glemmer aldri….Vi satt der den fredagen og lurte på om det var riktig å sende inn stevning til retten eller ikke og hvilke konsekvenser det kunne få, og du sa; «Line, dette er opp til deg. Ditt valg, din kamp. Vi er med deg uansett.» Og så hoppet vi i det, sammen.
Ja, det var min kamp.. men denne kampen lot du meg ikke kjempe alene..

“There will be a time when we must choose between what is easy and what is right.”
-Albus Dumbledore (Harry Potter)

Det var riktig. Men det har kostet. Og det har kostet så ufattelig mye mer enn noen kan forstå, for familien. Men aller mest for meg og deg, pappa. Og jeg trodde aldri dagen skulle komme at vi sto der og hadde kommet oss gjennom rettsaken, men det gjorde vi.
Vi visste ikke hva utfallet ville bli, men vi visste at vi hadde gjort alt vi kunne, at vi hadde kjempet til siste slutt, at vi hadde stått sammen hver eneste dag, at vi hadde jobbet dag og natt, og ikke minst – at vi fremdeles var i live. Og uansett hva som skjer nå, så har vi bevist at vi kom oss gjennom noe som ekstremt få mennesker makter å gjøre. Og du og mamma har stått ved min side hver eneste dag. I fortiden min, mens vi ladet opp til kamp det siste året og jeg samtidig kjempet mot anoreksien og for livet, og mens vi sto og fremdeles står midt i krigssonen. I et endeløst kaos av usikkerhet om rettssak, helse, hva skjer videre? Uansett, det har gjort oss enda mer knyttet sammen, så hva er det egentlig som kan stoppe oss nå?

En ubetinget kjærlighet, omsorg og støtte har alltid jeg fått fra deg og mamma.

På gode og vonde dager. Gjennom solskinn på en blå himmel og gjennom livstruende sykdom.

Jeg og du, pappa, selv om det av og til føles som at vi lever på to forskjellige planeter, så er vi egentlig helt like og laget av akkurat det samme. Og det er det som gjør det så komplisert mellom oss, men det er også det som gjør oss ustoppelige når vi står sammen.
Jeg har sagt det i så mange år, og jeg sier det igjen. Du, Ola Hoel, er den beste pappaen i hele verden.

Du er den støttespilleren som ville dødd for meg, du har alltid gitt meg de klemmene som har gjort at jeg har visst, 100%, at sammen med deg så var jeg trygg. Du har alltid vært, og vil alltid være min helt, med det største hjertet som finnes.

Jeg vet du vil kjempe til verdens ende med og for meg, og jeg vil alltid gjøre det samme for deg.

Du har den største stoltheten, det sterkeste motet, det smarteste hodet, den mest imponerende ståpåviljen, en omsorg for oss i den lille familien helt uten grenser, og du har skuldre som kan tåle alt verden måtte slenge i vår retning.

Jeg vet at du tror at du ikke greide å beskytte meg, pappa. Jeg hørte dine ufattelig tunge tanker komme ut i form av ord i rettsalen. Det vil jeg aldri glemme… Jeg vet du tror du har sviktet. Men sannheten er at uten mamma, men ikke minst uten deg, så hadde jeg gitt opp. Det var deres beskyttelse, ubetingede kjærlighet og uendelige krefter til å stå opp og kjempe for meg som reddet livet mitt. Jeg er så stolt over at du er pappaen min, du er den aller aller sterkste jeg vet om.

Jeg avslutter med dine egne ord: «Enten så går det bra, eller så går det over» … Ja, denne gangen også…

“Courage is not the absence of fear, but rather the assessment that something else is more important.”

― Franklin D. Roosevelt

 

..i kampen for rettferdighet etter mobbing…
Prisen jeg daglig betaler er høy.

Det setter sine spor.
For dette er blodig alvor.

Det skremmer meg at dette kan ta motet fra andre som trenger å gjøre det samme for å få livet sitt tilbake. Men desverre viser disse bildene bare realiteten.,