Da jeg hadde mitt første møte med media var jeg livredd.
Jeg skulle møte VG i sommer og jeg skulle fortelle min historie til landets største avis, både på nett og i papirutgave.
Det var vanskelig. Jeg gruet meg til det skulle publiseres.
Jeg skulle fortelle om det tyngste jeg bar på. En livshistorie som fjernet alt som var Line og fremdeles gjør det.
Vet dere hvorfor jeg var redd?
Fordi jeg ikke greide å tenke på annet enn at beina mine var alt for store på bildet, som alle skulle se.
Jeg skulle altså fortelle mine mørkeste tanker til hele Norge, men mitt fokus var utelukkende på at alle skulle tenke at jeg var overvektig.
Jeg synes det setter ting litt i perspektiv.
Jeg vet at anoreksi er en vrien diagnose for de aller fleste å skjønne seg på. At man kommer over bilder av anorektiske kropper på nettet, grøsser på ryggen, krysser det vekk og ikke kan fatte at noen vil skade seg selv på den måten.
Det er et liv og en virkelighet så fjernt fra den som andre lever.
Jeg har vært åpen hele veien om mine diagnoser som følge av mobbingen. Det er som en stor ball av kaos og diagnoser som forsterker hverandre. Jeg skal forsøke å forklare.
- Post traumatisk stress gir panikkanfall, angst og flashbacks på daglig basis ->
- Anoreksien blir en måte å ta tilbake kontrollen på. Man kan ikke styre panikkangsten, kan ikke styre kroppens innebygde redsel, men man kan styre matinntak og vekt, og man kan straffe kroppen for den manglende kontrollen man opplever når traumene kommer til uttrykk ->
- Kombinasjonen anorexia nervosa og post traumatisk stresslidelse er en evig runddans av tap av kontroll på grunn av ukontrollert angst og sulting som en desperat måte å hente tilbake denne kontrollen på. ->
- Langvarig underernæring gir depresjon ->
- Depresjon minker matlysten og øker kaosfølelsen ->
- Uten mat kan ikke depresjonen bedres, den vil forverres ->
- Uten mat kan man ikke tenke klart nok til å bearbeide traumer, og har ikke nok ressurser til å takle det som kommer på annet enn destruktive måter ->
- Når man lever med en så kaotisk mix av PTSD, depresjon og spiseforstyrrelse, og ikke får jobbet med det fordi man er hindret av seg selv på alle kanter, blir det ikke bedre ->
- Når man ikke har kontroll på følelsene er man tvunget til å bruke noe for å overleve. Anoreksien sulter vekk en god del av de vonde tingene.
Jeg er ikke helt idiot. Jeg skjønner til en viss grad at dette ikke er bra for meg.
Men hver gang jeg spiser så kommer følelsestoget med full trøkk og overkjører meg.
Jeg har ikke noe valg. For å takle hverdagen må anoreksien være med på lasset.
Den spiller en viktig rolle. Den hindrer meg i å bli så desperat at jeg hopper foran et tog. Men en ting er sikkert: anoreksi tar liv -sakte, men sikkert.
Den tar alt den kan, bit for bit. Og man lar den, hver dag.
Hjernen blir krympet, hjertet blir mindre.
Blodprøvene er som en berg og dalbane mellom kritisk og akseptabelt.
Organsvikt er alltid en reell problemstilling.
Ryggen og hoftene mine har beinskjørhet på grunn av langvarlig underernæring, og jeg er veldig utsatt for brudd.
Man fryser alltid. Alltid.
Håret følger med på børsten når man grer det.
Å ta ut av oppvaskmaskinen eller støvsuge krever sengehvile i etterkant.
Man er svimmel, stående og liggende. Men det blir en vanesak fordi man ikke husker hvordan kroppen kjennes uten skjelving og dobbeltsyn.
Kroppen slutter etterhvert å kreve mat. Eller, man lærer seg å ignorere de behovene fullstendig.
Matvarene blir begrenset. Man starter kanskje med å kutte sukker, saus og brus.
Så potet, ris, pasta, nøtter, korn.
Så kutter man all drikke med kalorier.
Så kutter man alt av mel.
Så kutter man melkeprodukter.
Så kutter man kjøtt.
Så kutter man fisk.
Så kutter man frukt fordi det inneholder fruktsukker.
Så kutter man grønnsaker som inneholder mer kalorier enn andre.
Så kutter man gulrot fordi det er sukker i det.
Så kan man ikke steke brokkolien og sukkerertene i olje og spiser den heller svidd.
Så begynner man å sjekke kalorier på lettbrus og putter den ambivalent tilbake i hylla dersom den inneholder mer enn 5 kcal pr dl. At man egentlig har lyst på den brusen, spiller ingen rolle.
Så begynner man å tenke seg om 10 ganger før man putter noe som helst i munnen, og alltid angre etterpå.
Og så virker mat så absurd og fjernt at man ikke lenger fatter at man trenger det.
Hjernen har krympet og er så bedøvd og underernært at det å spise mat virker ulogisk og gir enda mer panikk enn det man allerede hadde, og prøvde å kontrollere med spiseforstyrrelsen.
På et tidspunkt veide jeg under 40 kg (høyde 168) og veide meg hver halvtime. Før jeg veide meg selv så kontrollveide jeg en rekke ting jeg visste vekten på, for å se at det ble riktig.
Våkner. Sola skinner. Man har positive planer man egentlig ser frem til.
Er dette en god dag?
Jeg vet ikke, jeg må gå på vekta først.
200 gram opp og alle planer blir kansellert og erstattet med å løpe i skogen i timevis, uten at man kan huske sist man inntok næring. Man er ikke verdt lufta man puster, føler seg fullstendig ute av kontroll vektmessig på grunn av de grammene og kjenner bare en enormt stor kropp som må bli mindre for en hver pris.
500 gram ned. Jeg har kontroll. Jeg føler suksess. Dette gjør meg lykkelig. Det blir en god dag.
..men det er kortvarig..
Helt til man blir tørst og tar noen glass vann og tenker at det var kanskje ikke så lurt? Går på vekta atter en gang. 50 gram opp på en time. Panikk, skal man spy opp vannet?
Vanndrivende? Drikker eddikoppløsning som smaker helvete og brenner i halsen.
Avføringstabletter? Det ødelegger både dagen og tarmene. Men man gjør det allikevel.
En ekstra joggetur? I ferd med å besvime hele veien men presser 2 runder i løypa ekstra.
Blodprøver må helst taes ukentlig. Blodtrykket må passes på. Man må ha væskebehandling og sonde i perioder. Sprøyter som koster mange tusen må hentes på apoteket for å hindre organsvikt.
Penger man kunne brukt på noe hyggelig blir i stedet for en dobbel sprøyte med d-vitamin i hofta på hvit resept. 2000 kr for 5 stk. Man kunne reist på ferie for de pengene.
Men man kan ikke reise på ferie. Man er for svak. Det er for risikabelt.
Man må tenke seg om før man setter seg i bilen. Er jeg så tappet at jeg utsetter noen for fare ved å kjøre i dag?
Anoreksi tar ikke bare livet fra den som har diagnosen.
Den tar livet fra de rundt som er glad i personen også.
Å se på den du er glad i tvangsveie seg mange ganger daglig. Konstant ute og går og piner den slitne kroppen gjennom minst 40 000 skritt om dagen. Avstår fra alt som har med mat å gjøre.
De rundt må leve i en konstant redsel for å finne meg død av akutt organsvikt.
Ja, man kan overleve en stund uten mat. Lenge i et anorektisk hode er mange mange uker.
Man kan ha stygge symptomer. Kroppen tåler det og henger med overraskende lenge.
Men man vet aldri når hjertet ikke greier et slag mer.
Det kan være i dag. Eller det kan være om noen måneder.
Det eneste som er sikkert er at alle rundt vet at det er en overhengende fare for liv og helse.
At den svekkes dag for dag. Innvendig, utvendig.
Alle ser det. Alle unntatt den eneste som kan gjøre noe med det.
Meg selv.
Sannheten er. Uten anoreksien holder jeg ikke ut tankene og følelsene på innsiden. Min hjerne når den har fått mat er for følsom for omgivelsene, for redd. For utsatt for panikkanfall. For mye angst. For mye håpløshet. For mye smerte. For mye som ikke kan takles. For mye av alt.
Etter periodevis måneder av frivillig tvang på sykehus og vektoppgang ser det kanskje ut til å gå bedre, utenfra. Men alt man ønsker er å forsvinne bit for bit igjen. Når det er hovedfokus, og størst mulig vekttap er livsoppgaven, har man ikke tankekraft til overs for alt det andre vanskelige. Alt man tenker på er hvordan man skal bryte seg ned best mulig, reversere de kiloene de kjempet på sykehus for å gi deg.
Livet med anoreksi er en fulltidsjobb av verste sort.
Tirsdag 26/1/2016:
I dag hadde kjæresten min klippet seg. Jeg så det ikke.
Han hadde montert opp lampen han spesiallagde til meg i julegave. Han måtte påpeke det for at jeg skulle se selv om jeg satt 50 cm unna.
Han brukte 1 time på kjøkkenet og lagde hjemmelagde kjøttkaker. Han måtte spise uten meg. Ikke fordi jeg ikke ville spise, men fordi det var alt for risikabelt.
Vi holder på å flytte i ny leilighet. Han må gjøre alt alene, fordi jeg er ufrivillig sengeliggende.
Det knuser han. Og det knuser meg å se at det knuser han.
En umulig situasjon.
–
Uten anoreksien føler lille store Line seg utikstrekkelig, traumatisert, deperimert og mislykket.
Men med den er hun bare et vandrende skall. Et skall som er villig til å ofre det som en gang betydde alt, og fremdeles burde gjøre det..
Hesten min, hundene mine, familien min, vennene mine, mannen i mitt liv, hjertet mitt.
Når jeg ble lagt inn på langtidsavdeling for spiseforstyrrelser høsten 2014 spurte de meg hva jeg ønsket å oppnå med innleggelsen. Jeg tror ingen helt skjønte hva jeg mente, hvor mye de ordene egentlig betydde og hvor ufattelig mye som egentlig lå bak:
«Frihet. Frihet utenfor fengselet.»
Jeg håper jeg en dag kan få kjenne gleden av det.
