Sammenhengen mellom traumer, mobbing og spiseforstyrrelser er et mye omdiskutert tema om dagen. Etter den svært tragiske hendelsen med den 13 år gamle jenta som tapte kampen mot sin spiseforstyrrelse på årets siste dag har tematikken kommet frem i søkelyset -viktig og på tide etter min mening. Tankene mine går veldig ofte dit nå om dagen, til de pårørende, naturlig nok fordi jeg selv lever med samme problematikk etter mobbing og kjenner meg veldig igjen.
Jeg tørr vel egentlig påstå at jeg vet ganske mye om temaet og om hvordan dette med ptsd, spiseforstyrrelser og depresjoner går hånd i hånd. Spiseproblematikk er av de vanligste senskadene etter mobbing, og jeg har selv ligget mange måneder på sykehus på grunn av min anoreksi som følge av traumer.
Jeg ønsker å dele en ny tekst med dere. Jeg sliter nå etter rettsaken med en ytteligere forverring av mine diagnoser, og en anoreksi ute av kontroll. Dette er en tekst skrevet på bakgrunn av det. Jeg har forståelse for at den sannsynligvis gir lite mening for dem som ikke vet så mye om sykdommen eller har opplevd dens omfang på nært hold. Men. Siden dette er et meget viktig tema som er aktuelt og nå opptar svært mange, så kommer den her:
Anoreksien, den falske bestevennen
Jeg hadde sovet alt for lite. Sliten. Svimmel. Sulten.
Så sulten at hele kroppen ristet, hodet var lett og musklene i kroppen gjorde vondt ved den minste bevegelse. Så sulten at magesekken brant på innsiden.
Et hjerte som pumpet blod tungt rundt i en kropp som kunne kollapse når som helst.Jeg snudde meg over på den andre siden i senga og kjente ribbeina. Jeg kjente ribbeina og følte en lettelse over bekreftelsen på at beina presset litt hardere mot huden nå enn de gjorde for noen dager siden.
Å kjenne prosessen av at hele kroppen forsvinner vekk over tid. Å ha en selvkontroll til å stå i mot det sterkeste instinktet i oss alle: sulten, i flere uker av gangen, uten å innta en eneste kalori. Hodet mot kroppen, helt til kroppen må gi etter. Å både kjenne og å se min egen beinstruktur komme til syne, gradvis, litt etter litt. Så ufattelig tilfredsstillende. Dette var det som gjorde Line lykkelig. Dette var det som gav meg håp i endeløst mørke. Dette var meningen med livet.
Jeg sa til meg selv i mitt eget hode «Dette er suksess». En suksess jeg lenge hadde fortjent, lengtet etter og jobbet for. En livsviktig mestringsfølelse mens hele min verden raste sammen på alle andre kanter. Men mestringsfølelsen sultingen gav meg var egentlig det motsatte: det var en livstruende sykdom fullstendig ute av kontroll.
Men «suksessen» hadde vart i flere måneder uten stopp nå. Som mørke tordenskyer over havet målrettet på vei mot fastlandet. For å gjøre himmelen helt svart. For å fylle hodet mitt med enda mer mørke.Det var jo dette jeg alltid hadde ønsket? Det var dette jeg strebet etter.
Å forsvinne gradvis bit for bit. Å bli minst mulig. Ta mindre plass i verden.
Kroppen jeg tidligere hadde oppnådd før jeg endte på sykehuset var beviset.
Beviset på at jeg hadde hatt full kontroll og følt på en styrke så mye større enn jeg trodde det var mulig å kjenne. Hodet måtte bare holde ut hakket lengre enn kroppen, nok en gang. Desperat etter å bevise for meg selv at jeg fremdeles hadde en verdi. At jeg fremdeles hadde den trygge kontrollen over kroppen min når alt annet føltes skremmende. At jeg fremdeles mestret noe. Det å sulte var blitt min rus. Min måte å takle følelsene fra fortiden på. Jeg måtte bevise for meg selv, enda en gang, at jeg fremdeles hadde stålkontroll.Alt dette. En kropp som gav etter og ble mindre uten at jeg overhode greide å se det selv. Benskjørhet. Konstant svimmelhet. Depresjon. Blodprøvesvar om at organene ikke hadde det bra. Dehydrering. Lavt blodtrykk. En personlighet som kom sjeldnere og sjeldnere til syne. Skallet rundt meg som stadig ble sterkere og vanskeligere å trenge igjennom. Dette var faretruende bevis på at alt hadde påvirket livet mitt i mye større grad enn jeg noensinne selv kom til å innse. Et hode fullt av anoreksi for å kunne overleve hverdagen. En overlevelsesstrategi som var i ferd med å drepe meg sakte. Men likevel, uten tvil i mitt hode: dette var det verdt å ofre livet for.
Forsiktige, omtenksomme Line som alltid hadde en kjapp replikk, smil på lager, humor i de svarteste øyeblikk og glitrende øyne når hun snakket om ting som betydde noe.
Hun var erstattet med et tomt skall. Erstattet med skyggen av ei jente med to tomme øyne inn til en sjel overveldet av frykt, en altoppslukende desperat kamp for kontroll, angst, sinne og tristhet.
Men ettersom hun visnet mer og mer bort var det ingen flere tårer igjen.
Kun en slags aksept.Livet hadde gitt henne for mye å takle på en gang og anoreksien var hennes falske bestevenn.
Hun visste at selv om den ønsket henne under jorda for godt
selv om den tok fra henne alt hun var
selv om den tok alt
så lot hun det skje
hun klamret seg til noe som konstant forsøkte å drepe henne....fordi hun var livredd for å gi slipp.
to hold on to what fat it has,
then it goes into survival mode.Organs begin to shut down,
you’re always freezing cold,and you’re all alone in your mission to take up
the smallest space in the world you can.»
(Anoreksi recovery symbol på hånda mi, en påminnelse på den daglige kampen mot min spiseforstyrrelse og motivasjon til å kjempe videre)