Skip to content

Tror dere virkelig at jeg lyver?

Gjennom hele denne saken har jeg satt åpenhet meget høyt.

Saken min i Tingretten gikk for åpne dører hvor alle som ønsket kunne komme og gå som de ville. Alle som har kontaktet meg i etterkant har fått dommen i pdf-fil på forespørsel.

Jeg har vært brutalt åpen til alle rundt meg og til media, både i aviser og på tv. Helt siden den første saken ble publisert i VG i juni har jeg hele veien trodd på at åpenhet var veien å gå.
Så høyt har jeg satt åpenheten, og stått for den, at det til tider har vært svært ukomfortabelt for meg.

Burde vært et helt annet sted i livet

Jeg er nå 25 år, og jeg burde vært på et helt annet sted i livet. Jeg har post traumatisk stresslidelse, Anorexia nervosa og depresjoner fordi jeg har vært utsatt for sterk mobbing de tre årene jeg var elev ved Vikhammer ungdomsskole.

Det er stygge detaljer i denne saken. Detaljer som jeg har beskrevet til den minste detalj for en åpen rettsal. Men uansett hvor rystende noen av disse enkelthendelsene er og hvor sjokkerende detaljene er for folk å lese om, så var det daglige også ufattelig nedbrytende. Den systematiske, konstante mobbingen, trakasseringen og terroren jeg måtte leve med i tre år når jeg bare var et barn. Og så kom overgrepet på toppen av det hele, og det hele fikk et helt nytt nivå.

En hverdag som kan sammenlignes med en krigssituasjon; man vet aldri når neste angrep kommer. Man vet at det vil smelle, og at det vil bli avfyrt i din retning, men man vet ikke om det neste gang er et hagleskudd eller en atombombe. Man vet bare at noe konstant er i ferd med å ramme deg.

Den daglige redselen som økte på gjennom de tre årene på ungdomsskolen. Det å si ifra til lærere og sosiallærer gang på gang, uten å bli trodd. Det å ringe hjem i desperat gråt for å få pappa til å ringe skolen, uten at de noensinne tok oss på alvor. Det er det som har skadet meg. Og jeg bærer sterkt preg av det selv nå ti år etter.

Jeg hater å være i fokus

Men slik har det blitt. Og jeg visste at for å greie å gå videre og stable et liv på beina etter disse traumene så måtte jeg stå opp for meg selv, en gang for alle. Det å gå til rettsak er rake motsetningen av det som ligger naturlig for meg som person. Jeg hater å være i fokus. Men, nå var det på tide å trosse alt det som føltes komfortabelt og trygt, det var viktig å ikke bære på alt dette alene lenger. Det var viktig å fortelle det akkurat sånn det var.

Det siste året frem mot rettsak har vært en ekstremt belastende tid.
Jeg er ikke frisk nok til å hverken jobbe eller studere, og jeg har brukt mesteparten av de siste tolv månedene på sykehus på grunn av spiseforstyrrelsen og traumene mine.

Søvnløse netter og uttalige tårer

Jeg har måttet forberede meg til mitt livs kamp delvis fra sykesenga. Det har vært søvnløse netter, utallige tårer, mye frykt og dager og uker med veldig lavt funksjonsnivå. Ved å gå rettens vei har jeg vært nødt til å møte absolutt alle detaljene fra fortiden min som jeg hadde brukt årevis og alle mine krefter på å forsøke å dytte vekk. Jeg har gjenopplevd traumene fra ungdomsskolen daglig frem mot rettsaken, rett og slett fordi jeg måtte- og det har vært helt ufattelig tungt for meg, men også for min familie.

Stor påkjenning i rettsal 416

Så kom jeg dit jeg aldri trodde jeg skulle klare å komme. Til rettsal 416 i Sør Trøndelag tingrett i oktober. Nå skulle min historie frem i lyset.
Jeg hadde 2 timer avsatt til min egen forklaring, men det endte med å bli mange flere enn det.

Det var en stor påkjenning, med mye angst og smerte, og mange detaljer som skulle fortelles for retten. Men adrenalinet pumpet og hadde gjort det noen uker, det var nå eller aldri. Det holdt helt til slutten av dag tre. Jeg fikk flashbacks av å se og høre min gamle lærer som vitne i rettsalen. Tingretten endte bokstavelig talt med et brak for meg: jeg måtte bæres ut i fullt panikkanfall. Det er ikke mye verdighet i det, men sånn er livet med en slik diagnose. Det er slike spor mobbing setter i et menneske, og hverdagen blir deretter.

Føltes godt da rettssaken var over

Når saken var over var jeg ekstremt lettet, det føltes godt. Jeg hadde fått væskebehandling intravenøst nesten daglig den siste tiden for å rett og slett holdes i live. Jeg var fullstendig tappet og utslitt, både i kropp og sjel, men nå var det overstått. Nå var jeg vel ferdig?

Men det viste seg å være fire lange uker foran meg mens jeg ventet på dommen. Når den endelig kom, kjente jeg en følelse jeg desperat trengte: jeg ble trodd for andre gang. Jeg fikk fullt medhold og dommen var klinkende klar. Jeg fikk gratulasjoner fra fjern og nær og jeg tenkte at ”Nå har kanskje rettferdigheten endelig seiret?” Jeg turte nesten ikke håpe, men jeg hadde et sterkt ønske langt der inne om å nå få lov å starte livet mitt, etter 25 år.

Politisk beslutning å anke

Men usikkerheten gnagde fremdeles. Dommen kunne ankes. Men makten lå ikke i mine hender, det var ingenting jeg kunne gjøre. Min fremtid skulle nå avgjøres rundt et bord i formannskapssalen av Malvik kommune.

Svaret på hvordan min vei videre skulle være var blitt til en politisk beslutning, men for MEG betydde utfallet absolutt alt og kan få fatale konsekvenser. Enten skulle jeg endelig få lov å begynne på nytt, starte et liv, se lyset igjen, finne livsglede og komme meg videre. Eller så kunne de bestemme seg for å anke, og med det sende meg gjennom helvete en gang til. Sende den svake kroppen og det traumatiserte hodet mitt gjennom en ny runde i rettsalen.

Nok en gang naken, foran alle.

Formannskapet stemte for å dra meg igjennom en runde til, etter all sannsynlighet 3 mot 4 stemmer, med de rød-grønne i flertall.

Vant rettsaken, men føltes som jeg hadde tapt

Jeg var ødelagt. Og jeg er nå så langt nede som det er mulig å komme som menneske. Jeg vant rettsaken men det føles ut som at jeg har tapt.
Jeg kan ikke skjønne hvordan dette skal gå. Jeg la frem 500 sider med mange tidsnære brev og dokumenter, og kommunen anker pga. mangel på bevis? Hva er det de nå vil ha fra meg? Hva mer kan jeg gi? Tror virkelig Malvik kommune at jeg sitter og lyver om hvordan mobbingen sakte men sikkert brøt meg ned som menneske? Det er det de indirekte sier ved å anke på det grunnlaget. Det gjør så vondt. Har de tenkt å rive meg desto mer i fillebiter til det ikke er mer igjen av meg? Det er nettopp det som er i ferd med å skje. Det er lille Line mot en stor kommune. Dette er ikke rettferdige lag.

Jeg har blottlagt meg ned til den minste detalj i retten og til media. Jeg har latt kommuneadvokaten gå igjennom alle mine helseopplysninger og journaler. Jeg står her helt alene, naken, åpen- og de velger å ta avgjørelsen om mitt liv som en politisk beslutning, bak lukkede dører og med hemmeligholdte protokoller?

Et motsvar til låste dører på kommunehuset

Det er derfor jeg skriver dette, og gjør det jeg nå blir nødt til å gjøre. Som et motsvar til Malvik kommunes desperate forsøk i å hindre denne saken i å komme frem i lyset.
Som et motsvar til låste dører på kommunehuset. Som et motsvar til deres hemmeligholding gjør jeg dette. Jeg har nå blottlagt så mye om meg selv, gått så langt utenfor komfortsonen, at det ikke er mye igjen som ikke er kjent etter den åpne rettsaken.

Fordi jeg trodde på åpenhet fra dag en, og fordi jeg fremdeles holder fast ved det. Fordi jeg mener at full åpenhet er det eneste riktige, gjør jeg dette.

Jeg publiserer nå hele dommen fra Tingretten slik at hvem som helst som ønsker kan lese den og se hva den inneholder.

Fordi Malvik kommunes innbyggere fortjener å se hva slags beslutning som er tatt på vegne av dem. Fordi jeg har ikke noe å skjule.
Jeg er åpen og det har jeg vært hele veien.

Jeg fikk medhold i trygderetten. Jeg fikk enstemmig medhold i Tingretten med en krystallklar dom. Likevel tror ikke Malvik kommune på meg.

De mener jeg ikke ble mobbet.

For hver hemmeligholding Malvik kommune bedriver fremover, kommer jeg til å svare med å vise desto mer åpenhet.

Det koster. Det koster alt jeg har og mye mer.

Men nå synes jeg det er på tide at Malvik kommunes innbyggere får lese dommen og gjøre seg opp en egen mening. For i denne dommen finnes det ikke tvil, allikevel skal Malvik kommune dra meg igjennom dette marerittet på nytt.

Jeg spør igjen; Malvik kommune, tror dere virkelig at jeg lyver?

MOBBEDOM I PDF


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

Kommentarer

kommentarer

Published ininnlegg
Simple Share Buttons