Skip to content

Sengeliggende

Hei alle sammen :) Først vil jeg enda engang takke dere for oppmerksomheten og engasjementet deres, og nå også alle deres gratulasjoner i adledning trekking av anken. Jeg har forsøkt å takke dere der jeg har fått mulighet i intervjuer, og jeg håper dere har tatt det til dere. For jeg er evig takknemlig og det dere har gjort for meg vil ikke bli glemt. Tusen takk <3

Jeg skal ikke legge skjul på at mediepresset er enormt nå. Når jeg trodde det skulle avta, så økte det. Og tro meg når jeg sier at jeg skulle gjerne sagt ja til alt, og gått ut med mine tanker om både min egen sak og mobbesaken generelt, overalt hvor jeg fikk mulighet, hele tiden.

Men desverre er det sånn at uansett hvor mye jeg ønsker, så har min viljestyrke tatt meg hit-men ikke en milimeter lengre- akkurat nå. Jeg har et håp og et sterkt ønske om å være en stemme i anti-mobbe Norge i fremtiden, fordi jeg brenner for saken med hele meg, og jeg kommer til å gi av meg selv for å hjelpe andre fremover til den grad at helsa mi tåler det. Men akkurat nå håper jeg på litt forståelse for at jeg ikke har noe mer igjen å gå på.

Jeg har hatt en lang desember, jeg har brukt alle krefter jeg hadde (og ikke hadde) på å holde meg flytende og ikke drunke og synke til bunn. Og jeg har ennå ikke greid å ta innover meg at jeg faktisk har vunnet og at det ikke blir noe Lagmannsrett. Men aldri glem dette: det er deres fortjeneste.

Jeg ønsker veldig sterkt å fortelle min historie og om mine tanker rundt det hele og mobbing i media, og jeg kommer til å gjøre det dersom jeg får mulighet.
-Når tiden er inne.

Men den tiden er ikke nå.

Lufta har gått ut av meg, og jeg begynner å kjenne konsekvensene av denne kampen og hvor tappet jeg er. Jeg vet ikke helt skadeomfanget ennå, og jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta for meg å komme til meg selv i større grad igjen.

Så akkurat nå må jeg prøve å fokusere på hvile for å ikke gå fullstendig under.

Takker igjen for all støtte fra det norske folk og for oppmerksomheten som media har vist og viser meg daglig – men akkurat nå må jeg få puste litt før jeg er klar for å dele min historie.
Jeg er tvunget til ta hensyn til at jeg er mye sykere enn andre enn mine nærmeste ser, og sykere enn jeg selv tørr å innrømme. Selv om det gjør veldig vondt å si nei når jeg nå får så mange gode muligheter til å uttale meg og gjøre en forskjell, men jeg er tvunget til å ta helsa mi på alvor nå for å ikke forsvinne fullstendig.

Bloggen vil bli oppdatert når jeg har krefter. :)

Jeg er takknemlig og beæret over interessen rundt min historie som media nå viser. Jeg føler meg heldig. Jeg har så mye på hjertet, men ingen kapasitet eller krefter til å formidle det foran kamera akkurat nå. Men. Jeg kommer sterkere tilbake, det lover jeg – dersom det er interesse for det.


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

Kommentarer

kommentarer

Published inUkategorisert
Simple Share Buttons