Skip to content

Min åpenhet om anorexia nervosa – en romantisering?

For en stund siden tikket denne kommentaren inn på facebooksiden til bloggen:

bloggen
Og den har fått meg til å tenke. Er det virkelig sånn at jeg ved å være helt åpen om min sykdom her på bloggen gjør andre syke? Fremstiller jeg anoreksi som noe positivt? Trigger jeg leserne av blogginnleggene til å utvikle en spiseforstyrrelse?

Vel, det håper jeg virkelig ikke.

I mitt første blogginnlegg skrev jeg:

Denne bloggen skal spille sin rolle fremover på flere forskjellige måter – det vil dere se etterhvert.

Og et av målene jeg ønsker å oppnå med bloggen er å spre kunnskap om en tabubelagt lidelse – å få mennesker til å forstå hva som ligger bak.
Å sette søkelyset på hvordan og hvorfor noen utvikler en spiseforstyrrelse, og hvordan livet med en dominerende anoreksi er å leve.
Og det har jeg fått mange tilbakemeldinger på at jeg har klart: nemlig å åpne noen øyne. At på grunn av mine ord her inne på bloggen har flere skjønt mer av hva denne sykdomen egentlig innebærer.
Og jeg tror det er kun en grunn til at jeg har greid det: jeg har fortalt dere den stygge sannheten.

Ja, jeg har flere ganger skrevet at jeg trenger sykdommen min. At den er min beste venn og aller største fiende på samme tid. At jeg ikke greier å gi slipp på den.
Men dette er en del av sykdomsbildet. Anoreksi gir en følelse av kontroll. En desperat og destruktiv type kontroll når man ikke finner kontroll eller mestring andre steder i livet.
Og det tror jeg er den delen av anoreksien som færrest mennesker forstår: Man holder fast i sykdommen av egen vilje.
Men hvordan kan det være mulig? Dersom man hadde vært døende på alle andre måter ville man sannynligvis grepet tak i alt som kunne kurere: cellegift, medisiner, operasjoner, behandlinger..

Så hvorfor er det ikke slik med denne spiseforstyrrelsen?

Vel, anoreksi er annerledes, og veldig «uforståelig» for alle som ikke har følt det selv. Det er komplisert, og dette vil jeg komme tilbake til i innlegg senere. Men noe av problematikken med denne sykdommen er at man ofte er for syk til å tørre å gi slipp på den. Så man klamrer seg fast. Man klamrer seg faktisk fast i noe som dreper, fordi man føler det er den eneste måten man kan mestre livet på. Derfor er anoreksi (og andre spiseforstyrrelser) en vanlig følge av f.eks mobbing og overgrep. Traumer som fører til kaos som man vil dempe for en hver pris.
Noen søker til rus. Andre bruker selvskading. Spiseforstyrrelser er en svært vanlig måte å forsøke å takle traumer på.

Statistikker viser at 5-10% av de som lider av en spiseforstyrrelse faller under kategorien anorexia nervosa – og dette utgjør ca 0,3% av Norges befolkning. Denne lidelsen er den mest dødelige psykiske lidelsen man kan ha.

Sammenlignet med andre psykiatriske lidelser er anoreksi den lidelsen som har høyest dødelighet; risikoen er fire til ti ganger høyere enn i befolkningen forøvrig.
(Statens helsetilsyn, 2000).

For det finnes hverken glamour eller romantikk i disse tallene. Det er harde fakta, og sykdommen kan etter min erfaring best forklares med det samme: brutal ærlighet, innsikt i sannheten.
Og det er det som er målet med å skrive om min spiseforstyrrelse. Fordi ærlighet er det som gir folk muligheten til å se ting fra en annen synsvinkel som de fra før ikke forsto noe av.
Og det er faktisk en ære for meg å kunne bidra til mer forståelse og innsikt i noe tabubelagt.

Mine blogginnlegg er slett ikke en dyrkelse eller kjærlighetserklæring til sykdommen. Det er snarere tvert imot en skremmende og 100% reell beskrivelse av noe som tar fra meg ekstremt mye her i livet.
Livet med anoreksi er overhode ikke glamorøst, og hverdagen ser tidvis sånn her ut:
-Rullestol.
-Tvangsmating.
-Dehydrering.
-Blodprøver hyppig.
-Månedesvis på sykehus.
-Trenings og aktivitetsforbud.
-Hårtap.
-Daglig kollaps og besvimelser.
-Depresjon.
-Ambulanseturer.
-En konstant skjelvenhet.
-Lavt blodtrykk.
-Benskjørhet.
-Hjerterytmeforstyrrelser.
-Organsvikt.

Men mest av alt et liv med tvang 24 timer i døgnet og et regime som kveler det meste av livskvalitet. Et sulteregime du aldri får fri fra
Ikke når familien feirer bursdag, ikke når kjæresten lager taco, ikke når venninnene drikker vin. Ikke når svigerfamilien inviterer på middag, ikke når jobben arrangerer julebord. Ikke når man reiser på ferie, og ikke på en varm sommerdag hvor de rundt deg griller og spiser is.
Anoreksien gir aldri pauser eller pusterom.

Så dersom du fremdeles sitter der med inntrykket av at denne bloggen er en eneste stor kjærlighetserklæring til min egen sykdom:
Det er det ikke, og det har det heller aldri vært.

Men det er derimot et ekte forsøk på å gi innsikt i noe tabubelagt som ikke veldig mange har forståelse av fra før.

Jeg velger nå å dele et bilde som er sårt, men beskrivende. Bildet er tatt i dag 17/4-2016 og er resultatet etter børsting av det lange håret mitt som jeg er veldig glad i…
Så dersom du fremdeles er i tvil om denne sykdommen er glamorøs eller en god ting og føler at jeg oppfordrer eller romantiserer anoreksi: jeg håper dette jeg nå viser dere fjerner absolutt all tvil du eventuelt måtte sitte med:

haaret

……

recovery

Tidligere innlegg om spiseforstyrrelsen: «Min anoreksi. Et liv fanget i egen kropp, og kampen for frihet utenfor fengselet.»

Kommentarer

kommentarer

Published inUkategorisert
Simple Share Buttons