Skip to content

Sengeliggende

Hei alle sammen :) Først vil jeg enda engang takke dere for oppmerksomheten og engasjementet deres, og nå også alle deres gratulasjoner i adledning trekking av anken. Jeg har forsøkt å takke dere der jeg har fått mulighet i intervjuer, og jeg håper dere har tatt det til dere. For jeg er evig takknemlig og det dere har gjort for meg vil ikke bli glemt. Tusen takk <3

Jeg skal ikke legge skjul på at mediepresset er enormt nå. Når jeg trodde det skulle avta, så økte det. Og tro meg når jeg sier at jeg skulle gjerne sagt ja til alt, og gått ut med mine tanker om både min egen sak og mobbesaken generelt, overalt hvor jeg fikk mulighet, hele tiden.

Men desverre er det sånn at uansett hvor mye jeg ønsker, så har min viljestyrke tatt meg hit-men ikke en milimeter lengre- akkurat nå. Jeg har et håp og et sterkt ønske om å være en stemme i anti-mobbe Norge i fremtiden, fordi jeg brenner for saken med hele meg, og jeg kommer til å gi av meg selv for å hjelpe andre fremover til den grad at helsa mi tåler det. Men akkurat nå håper jeg på litt forståelse for at jeg ikke har noe mer igjen å gå på.

Jeg har hatt en lang desember, jeg har brukt alle krefter jeg hadde (og ikke hadde) på å holde meg flytende og ikke drunke og synke til bunn. Og jeg har ennå ikke greid å ta innover meg at jeg faktisk har vunnet og at det ikke blir noe Lagmannsrett. Men aldri glem dette: det er deres fortjeneste.

Jeg ønsker veldig sterkt å fortelle min historie og om mine tanker rundt det hele og mobbing i media, og jeg kommer til å gjøre det dersom jeg får mulighet.
-Når tiden er inne.

Men den tiden er ikke nå.

Lufta har gått ut av meg, og jeg begynner å kjenne konsekvensene av denne kampen og hvor tappet jeg er. Jeg vet ikke helt skadeomfanget ennå, og jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta for meg å komme til meg selv i større grad igjen.

Så akkurat nå må jeg prøve å fokusere på hvile for å ikke gå fullstendig under.

Takker igjen for all støtte fra det norske folk og for oppmerksomheten som media har vist og viser meg daglig – men akkurat nå må jeg få puste litt før jeg er klar for å dele min historie.
Jeg er tvunget til ta hensyn til at jeg er mye sykere enn andre enn mine nærmeste ser, og sykere enn jeg selv tørr å innrømme. Selv om det gjør veldig vondt å si nei når jeg nå får så mange gode muligheter til å uttale meg og gjøre en forskjell, men jeg er tvunget til å ta helsa mi på alvor nå for å ikke forsvinne fullstendig.

Bloggen vil bli oppdatert når jeg har krefter. :)

Jeg er takknemlig og beæret over interessen rundt min historie som media nå viser. Jeg føler meg heldig. Jeg har så mye på hjertet, men ingen kapasitet eller krefter til å formidle det foran kamera akkurat nå. Men. Jeg kommer sterkere tilbake, det lover jeg – dersom det er interesse for det.


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

Kostnaden av å kjempe for livet.

Snart runder jeg ettårsdagen siden jeg satt der med stevningen til retten i den ene hånda og advokaten min på telefonen i den andre. Skulle jeg ta sjangsen? Ville det være verdt det? Hva ville dette innebære for meg? Ville lille Line tørre dette?

Jeg hadde allerede ligget på sykehus grunnet anoreksien (som følge av traumene) i flere måneder, og jeg hadde blitt presset opp mange kilo for å ikke dø av underernæring. Alle behandlere og helsepersonell rundt meg så klart at dette ikke var riktig tidspunkt for å kjempe andre kamper enn dem jeg allerede sto i, mot mine indre demoner.

Familien min advarte meg om at dette kom til å koste. Koste av energi, kapasitet og helse jeg allerede var kraftig på underskudd av. Men på den andre siden så vi at foreldelsesfrister var i ferd med å begynne å løpe ut, og at siden våre forsøk på dialog med kommunen hadde vært nytteløse, så var det nå eller aldri.
Jeg veide for og i mot den fredagen.. Skulle jeg kaste meg ut av komfortsonen så til de grader uten fallskjerm og kjempe mitt livs kamp, til tross for at jeg tidvis hadde en fot i graven?
Svaret var ikke enkelt eller åpenbart, og jeg så på det tidspunktet bare så vidt omrisset av hva som kunne bli konsekvensene av å gå til rettsak.
Og det skremte livet av meg.
Men. Det som skremte meg enda mer var tanken på å leve resten av mitt liv i vissheten om at jeg hadde hatt muligheten, men ikke grep den. Og jeg visste at det ville jeg ikke være i stand til å leve med. Konsekvensene av å gå til sak vs. å ikke gjøre det tenkte jeg på hele tiden, veide for og imot, igjen og igjen. Jeg spurte dem rundt meg, men ingen kunne gi meg svaret.
Svaret var det bare jeg som satt med.

Jeg visste det ville koste- alt jeg hadde og mye mer enn det. Jeg visste at med min helsetilstand var dette så nærme galskap det var mulig å komme. At store deler av denne kampen måtte kjempes fra sykehussenga. Men jeg visste også at å stå opp for meg selv var det eneste riktige. Hvis jeg skulle ha mulighet til å gå videre i livet mitt på noe tidspunkt, så måtte jeg igjennom dette. Til tross for at det betydde at jeg måtte gå gjennom de vondeste delene av fortiden min i detalj. Igjen og igjen. Detaljer jeg hadde brukt alle mine krefter i 10 år på å fortrenge.

Mamma sa til meg en av de siste ukene før rettsaken, mens vi var på vei rundt Stavsjøen for å lufte hodet etter en meget vond dag: «Du betaler en for høy pris for dette nå, Line»..
Jeg ble sint, smellte iPhonen min til 6000 kr i grusen og ba henne holde sånt tull for seg selv. Men grunnen til at jeg reagerte med sinne var ikke fordi vi var uenige.
Grunnen var at jeg kjente at hun hadde rett. Jeg kjente at prisen faktisk var for høy.

Jeg hadde fått rettsprosessen fortalt og forklart i detalj for å forberede meg, men det var ingenting i forhold til det som ventet meg. Jeg trodde at rettsaken kom til å bli det verste, at jeg bare måtte overleve til fredag 30. oktober, så var jeg ferdig. Men det var så langt ifra sannheten som det gikk an å komme.. Det var nemlig da det hele startet.

Frem til den 27 oktober hadde jeg visst hvilket konkret arbeid som lå foran meg og hva det krevde av meg. Jeg visste det ville bli ufattelig vanskelig, ikke bare min forklaring som skulle være detaljert, men også alt rundt. Jeg skulle forberede meg til mitt livs kamp og mobilisere alle krefter jeg kunne finne tak i.

Men når siste rettsdag var over, ventet en ny fase. Arbeidsfasen var over, nå var det ikke opp til meg, det eneste jeg kunne og skulle gjøre…var å vente… (Rettsaken i seg selv vil jeg komme tilbake til i detaljer i senere blogger. )

Og jeg ventet, ventet..og ventet.. og ventet….

Og om ikke rettsaken i seg selv var en belastning, så var denne ventingen i fullstendig uvisshet en minst like stor påkjenning.

Jeg hadde greid å beholde meg selv oppi det hele til en viss grad frem til dette tidspunktet, men herifra og ut forsvant Line bare mer og mer. Den overveldende og altoppslukende usikkerheten trigget anoreksien og traumene i meg enda mer enn det som allerede var.
For å døyve usikkerheten, redselen, traumene, flashbacks, mangelen på kontroll over situasjonen og omfanget av den som bare eskalerte i det uendelige… Det gjorde at gradvis ble jeg nødt til å skru følelsene mine av, rett og slett for å overleve. De to måtene jeg gjorde dette på var å unngå mat fullstendig, i tillegg til å sperre ute alt og alle følelsesmessig. Kjæresten min, familien min, vennene mine, alt som noensinne har betydd noe for meg..

Jeg var fullstendig ute av stand til å ta til meg hverken fast føde eller drikke i lange perioder grunnet rettsaken og det konstante presset i etterkant som aldri så ut til å gi seg.

Før, under og etter rettsaken måtte jeg tidvis ha daglig behandling intravenøst for å holdes i live. Kjæresten min er en tålmodig sjel, han satt der ved min side og holdt meg i den ene hånda mens jeg fikk behandling rett i blodet i den andre- som var halvveis ihjelstukket av kanyler fra de forrige dagene, og årene var tynne grunnet de langvarige dehydreringen.

Jeg skulle bare holde ut til dommen kom, trodde jeg.

Så kom den, og jeg fikk en kortvarig opptur.

Så var det rett tilbake i usikkerheten igjen. Ville dommen bli anket?

Fredag før jul fikk jeg beskjeden jeg fryktet aller mest. Kommunen anket dommen. Marerittet hadde såvidt begynt.

Den fredagen endte på legevakta. Jeg fikk et massivt panikkanfall og kjæresten min måtte bære meg inn. Jeg hadde kraftige kramper og ordene som gikk igjen var ropene «nei..nei nei»..
Veldig vanlig under panikkanfall for meg, da dette er ptsd-anfall hvor man gjenopplever traumene uten å greie å få kontakt med verden-eller at noen greier å få kontakt med meg.
De kunne ikke sette kanyle i hånda mi fordi jeg var så urolig med krampene, så de endte med å dra av meg buksa og sette beroligende på sprøyte for å få stoppet anfallet, mens jeg ble holdt fast.

Det var også et slikt type anfall jeg fikk i rettsalen på dag 3.

Det var den 18 desember og julen var i ferd med å innhente de fleste. Jeg tok etter episoden på legevakta en avgjørelse på hva som føltes riktig for meg, og det eneste riktige var å ikke feire jul i år. Familien min feiret jul, men jeg satt stort sett alene, eller sov bort som mye tid som mulig.

De våkne timene forsøkte jeg å begrense så mye som overhode mulig, og de resterende timene gikk jeg rundt som et spøkelse. Line var ikke der inne, Line hadde forlatt kroppen. Det var bare skallet igjen nå.

Dette var veldig vondt for familien min, men ikke minst for kjæresten min. Han skulle feire jul med meg og min familie i år, men det endte opp med at han feiret den med dem uten meg. Jeg var rett og slett ikke i stand til å forholde meg til noe som helst. Mat var uaktuelt, sultingen var jo det som reddet meg fra den verste desperasjonen og håpløsheten denne julen. Å tilbringe tid med familien var umulig, rett og slett fordi jeg hadde gått fullstendig i kjelleren fysisk og mentalt.

Jeg så at utfallet av dette kunne bli fatalt, og var i ferd med å bli det i en skremmende fart. Både jeg og familien innså at dersom vi måtte vente til sommeren med neste runde i lagmannsretten, så var sjangsene skremmende små for at jeg ville greie å holde meg i live til da.
Jeg har alltid vært sky for oppmerksomhet. Det er ingenting ved Line som ønsker å bli sett, eller egentlig få oppmerksomhet i noen form. Men nå var det kommet til et punkt hvor jeg ikke så et eneste lyspunkt, jeg kunne ikke se for meg engang de dagene som gjensto av 2015, og jeg kunne iallefall ikke se for meg noe 2016. Her var det snakk om å overleve fra time til time, maksimum.

Jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde gjort intervjuer med flere medier før jul, men nå følte jeg at det var på tide å gi denne jenta og saken et ansikt utad. Jeg gikk imot min egen personlighet og utsatte meg for en eksponering jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Alt i meg ropte at det ville være ukomfortabelt, skummelt og livsfarlig. Men jeg var i en klemme og jeg innså at det ikke var noe å tape på å gå ut og være fullstendig åpen nå.
Jeg ønsket å dele min historie, uten sensur, med egne ord, rett fra hjertet.
Jeg opprettet denne bloggen og fokuserte på det for å få tankene som stadig innhentet meg på avstand. Jeg jobbet hardt for å få bloggen oppe å gå, før den var klar for å offentliggjøres. Lillestoremeg.no ble omsider født.

Det var ikke «meg», det føltes ikke trygt, men dette var noe jeg var nødt til å gjøre. Nå var det på tide å hoppe fullstendig ut av det trygge og få buskapet mitt ut til folk. Ikke bare fordi jeg følte meg totalt maktesløs, men fordi jeg innså at den videre kampen kom til å bli så hard at den burde dokumenteres, uansett utfall. Slik at den kanskje kunne hjelpe en eller annen, nå eller i fremtiden.

Jeg har siden det blogget, jeg har vært aktiv på facebooksiden til denne bloggen, jeg har fremstått som sterk i media og som en som kjempet.
Og det har jeg, jeg har kjempet. Men den hardeste kampen har ikke vært mot kommunen- men kampen for å forsøke å sørge for at hjertet mitt forsatt skulle slå når dette en gang kom til en slutt. Kampen for å la det være biter igjen å plukke opp og lime sammen etter alt var over. Kampen for at familie, venner og kjæreste skulle ha noe igjen etter rettsaken og sykdommen hadde tatt sitt av meg…

For 5 dager siden hadde jeg en veldig sår samtale med kjæresten min. Han sa: «Målet er at du skal overleve Line. Så får vi se hva som er igjen etter dette. Alt utenom overlevelse er en bonus».
Det gjorde vondt. Fordi han hadde rett. Han var bare realistisk.

Sannheten er den at for å komme meg igjennom det siste året har jeg satt absolutt alt jeg er og som betyr noe for meg på vent. Familie, dyrene mine, kjæresten min, vennene mine, helsen min, interessene mine… De rundt meg så til slutt ikke Line lenger. Fordi Line var borte og erstattet med to tomme øyne og en sliten kropp som måtte bruke alle sine krefter på å gjøre en jobb og overleve. Og når dette var gjennomført så måtte resten av tiden soves bort fordi det var for vondt å være våken.

Fordi å ta denne kampen har kostet alt. For å greie å være Line som kunne uttale seg i media, på facebook, blogge. For å greie å være Line som måtte være sterk til en hver tid måtte jeg skru av alt annet. Stenge alt annet ute for å overleve og ikke bryte fullstendig sammen på ubestemt tid. For jeg visste hele veien at i det sekundet jeg gav opp kampmoduset – så kom jeg til å falle, sannsynligvis dypere enn jeg noensinne hadde vært. Og i verste fall aldri komme meg opp igjen. Jeg måtte fjerne meg selv og erstatte det med noen som kunne takle alt. For Line taklet hverken rettsak, sykdom eller mediepresset. For å overleve måtte jeg blåholde på kampmoduset for å ikke gå inn i en endeløs depresjon.

For mange vonde minner. For mange tanker som aldri ville gi slipp. For mange traumer. For mye livstruende spiseforstyrrelse. For mye tanker om døden. For mye. Og alt for lite Line.
Og til slutt ingen Line.

Så her sitter jeg. Det er under 12 timer siden jeg fikk vite at Malvik kommune trekker anken. Det har enda ikke sunket inn. Det vil nok ta noen dager eller uker, og den tiden blir jeg bare nødt til å la meg selv få for å ta innover meg at kampen er over.
At jeg nå kan få lov å begynne å bygge meg selv bit for bit. At jeg kan tenke på å skape et liv. At jeg kan finne livskvalitet. Og at jeg kan ta imot terapi for å greie å leve et liv med diagnosene mine under kontroll mesteparten av tiden i fremtiden.
De diagnosene vil med stor sannsynlighet alltid være der.
De er usynlige for de fleste, men de nærmeste vet hvor inngripende dette er for mitt liv og min livskvalitet. Og innimellom sprekker det og jeg får  ukontrollert panikkangst og flashbacks foran ukjente, men slik er livet med en slik diganose. Post traumatisk stresslidelse, depresjon og anoreksi går hånd i hånd. Man bruker anoreksien for å kontrollere traumene og depresjonen. For å unngå å bli så desperat at man tar sitt eget liv. Man blir så bedøvt at man er hindret i å ta sitt eget liv direkte, men anoreksien tar liv. Og den gjør det sakte. Sakte men sikkert.

Nå er det håp om at Line kan få tørre å komme tilbake til jorda igjen, litt etter litt. Nå er det håp om at jeg kan være der for dyrene mine igjen. Det er håp om at kjæresten min ikke skal føle seg ensom sammen med meg mer. Det er håp om at han skal få tilbake den jenta han elsker.

Det er vondt å skrive dette. Vondt å innse alt det har kostet. Og jeg skulle så gjerne sagt med hånda på hjertet at alt var verdt det. At på tross av min helsetilstand så ville jeg gjort det samme om igjen. Men jeg er på nytt helt ærlig med dere. Jeg skulle så gjerne sagt at alle burde gjøre det samme og stå opp for sin rett, uansett, fordi idealisten i meg mener det er det rette å si, og det rette å tro på.

Men den harde sannheten er en annen. Sannheten er at dette har vært en kamp for overlevelse fra dag til dag, og av og til fra time til time. Og at det fortsatt vil være det, i fremtiden, på grunn av skadene jeg har fått etter mobbingen jeg ble utsatt for. Sannheten er at denne prosessen nesten har kostet meg livet, alt for mange ganger.
Kostnaden av å kjempe for rettferdigheten og for livet har jeg fått kjenne, på mange flere måter enn jeg kunne forvente meg. Men jeg vet at jeg har kjempet for livet mitt med alt jeg er og alt jeg har, og i går kveld kom jeg ut på den andre siden.

Nå gjenstår etterarbeidet. Ryddejobben i alt kaoset av alvorlig sykdom og virrvarr av følelser og minner. Det vil ikke bli enkelt, dette heller. Det er mange års tungt og krevende arbeid som gjenstår foran meg. Men, jeg er takknemlig for at jeg nå endelig får mulighet til å ta fatt i det.

Dersom noen av dere ønsker å følge meg på veien videre så kommer jeg til å dele her inne, når helsen min tillater det. Takk for at dere har fulgt meg til nå :)

 

BECAUSE YOU CANNOT KILL A DREAMER


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

De tror ikke på meg, men tror Malvik kommune på sine egne brev?

Malvik Kommune sier på nytt at jeg lyver.

Rådmann Kristian Rolstad gjentar dette i Dagbladet i dag 3.1.2016.  Han sier indirekte at mobbingen ikke har funnet sted.

Hva er det da kommunen tror på?

Nedenfor ser dere skademeldingen som skolen sendte til NAV.  Voldtekten ble godkjent som yrkesskade av Trygderetten.

Tror kommunen på sine egne brev som er undertegnet av Ester Sandtrø? (Kommunalsjef for barn og unge i Malvik. Sandtrø og kommuneadvokaten fremla saken om ankespørsmålet for formannskapet bak lukkede dører).

 

brev_vus

Atrikkel Malviknytt: Kommenterer ikke kritikken av ankesaken

Artikkel Dagbladet: Line (25) i sitt livs kamp mot Malvik kommune: «Jeg ødelegges bit for bit»


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

Malvik kommune kjører mobbere som vitner i neste runde. Jeg ødelegges bit for bit.

Malviks kommuneadvokat kaller dommen i saken min sarkastisk.

I anken som Malvik kommune har sendt Frostating lagmannsrett varsles det at flere medelever og lærere kalles inn som vitner i saken hvor kommunen ble dømt for mobbing.

Malvik kommune ble dømt til å betale erstatning for skader og tap Line Sommer Hoel er påført etter mobbing av henne mens hun var  elev ved Vikhammer skole.

I anken skriver kommunens advokat Per Anders Engelsen at tingretten på nærmest sarkastisk vis har konkludert med at Vikhammer ungdomsskole har manglende kunnskap om regelverket, fordi rektor uttalte at han var hos Fylkesmannen for å få veiledning.

Kommunen sier i sin anke at de ikke tror på Line Sommer Hoel med å skrive:

– Ankemotparten har ikke vært utsatt for mobbing i skolen som personalet har vært eller burde ha vært kjent med og satt inn tiltak mot.

– Personalet har gjort det de skulle og burde ha gjort for at ankemotparten skulle hatt et godt fysisk og psykososialt miljø på skolen.

 

Jeg sitter her og rister. Hjertet dundrer i fullt angstmodus, kroppen sjelver ukontrollert og disse ordene fra advokaten får meg til å bli så kvalm at jeg føler mest for å spy.

Malvik kommune skal kjøre mobbere i retten mot meg neste runde. Et skittent spill for å få flest mulig til å si at jeg lyver i retten.
Dytte det som den gangen var barn, foran seg. For å slippe ansvar.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. JEG ER SÅ REDD. Livredd. Dette er for mye for et menneske. Dette er beviset på at de ikke eier skam, medmenneskelighet, hjerte eller empati. Jeg er svært svak, sliten og traumastisert. Jeg sliter med å holde hodet over vannet i hverdagen, jeg sliter med å leve videre i vissheten om at de planlegger å knuse meg – fordi de kan. Jeg sto endelig opp for meg selv. Og jeg fikk medhold etter en haug med førte vitner og fremlagte bevis.
Men det er ikke nok. Kommunen skal vinne denne for en hver pris. De spiller et så skittent spill at de skal innkalle mine egne mobbere som vitner. Jeg har ikke ord. Ikke nok med at jeg selv vil slite med heftige panikkanfall dersom de gjennomfører det de planlegger, men jeg står også i stor fare for å miste mine egne vitner. Rett og slett fordi mine vitner har fått livsvarig angst av de samme menneskene som skolen ønsker i rettsalen. Og det siste jeg ønsker for de som er tøffe nok til å vitne er å dra dem gjennom nye traumer for min skyld. For det er det dette er:

DETTE FØLES SOM ET NYTT OVERGREP.

Dersom kommunen nå gjør slik de antyder så vil det bety nye sterke traumer for meg. Det vil bety flashbacks, det vil bety dissosiasjon, det vil bety panikkanfall som ikke kan kontrolleres. Jeg blir faktisk så kvalm og så redd her jeg sitter at jeg ikke forstår hvordan dette skal være verdt det. Hvor hardt ønsker de egentlig å tyne meg? Vel, nå fikk jeg egentlig svaret. De kommer til å kjøre til jeg enten 1. Må trekke saken pga diagnosene mine som er påført pga disse de nå vil ha inn som vitner, eller 2. Presse meg så hardt at jeg ender opp i en grav.

For dem betyr jeg ingenting. De skal kjøre gjennom retten til siste slutt – fordi de kan. Minst et halvt år til – for det tåler de som kommune. Det er jo deres jobb – så de kan.
Det er deres jobb, men det er mitt liv… Etter å ha tatt disse beslutningene kan de gå hjem til sin egen familie og leve sine liv. Men jeg må bære dette med meg både i våken tilstand og i søvne. Men det at de utsetter et enkeltmenneske som vant over dem i retten for dette, er bare sykt. Advokaten, skolesjefen, ordføreren, politikerne…. de kan gå hjem og spise middag og gjøre ting som betyr noe for dem. De går hjem og lever sine liv og gjør ting som gir dem livskvalitet. Fatter de at ved å gjøre dette mot meg så frarøver de meg alle muligheter for livskvalitet?
De skal kalle inn mennesker jeg med mine traumer ikke vil tåle å se – fordi de kan. Bare fordi de kan– så ønsker de å bruke alle midler og taktikker på å gjøre dette til et evigvarende helvete for meg.

«Dette må du tåle når du saksøker oss» – vel. Jeg vant. Å bli dømt i retten er noe DERE som ansvarlige må tåle når jeg ble skadet på deres skole fordi dere ikke beksyttet meg….
Jeg ble ikke trodd da, og jeg blir ikke trodd nå.. Forstår de hva det gjør med et menneske?

Dette er så hjerterått. Jeg har strengt av følelsene på alle plan etter anken, for å overleve. Men nå, nå sittter jeg her i mørket med dyna rundt meg og tårene renner ustanselig for første gang på veldig lenge.

Jeg tåler ikke denne ufattelig tunge byrden på skuldrene mine.

Det begynner å nærme seg grensa for hvor mye jeg kan greie å stå i som menneske. Hvorfor tror de ikke på meg? Vil de noensinne se på meg som noe annet enn en løgner? Vil de noensinne se at det var et menneske som måtte lide for alt, og med denne respektløse anken på toppen? Tårene triller… Når de ikke tror på meg nå, vil de aldri gjøre det. Jeg vil aldri bli trodd av Malvik kommune. «Line har aldri vært utsatt for mobbing».. Hvem er han til å si det? Det er fastslått i retten. Dommen ligger ute for alle å lese. Skjønner de i det heletatt en milimeter av hvor grusomt det føles ut å ikke bli trodd etter å ha gjenopplevd dette på nytt for å gå rettens vei for å få skylden plassert der den hører hjemme? Skjønner de at de påfører meg nye traumer? Skjønner de det, men ignorerer det- fordi det ikke bryr dem? Fordi det eneste som bryr dem er at jeg skal tape. Og nå ser vi planen de legger for meg. De har ingen moralske grenser og vil bruke alle skitne triks og alle midler for å få meg til å tape eller trekke saken.

Livredd er ikke beskrivende nok. Jeg rister så mye at jeg ikke treffer de riktige tastene mens jeg skriver dette. Hvis dette er sånn de skal kjøre videre på, så vet jeg ikke hvor mye lengre jeg kan holde ut dette marerittet. Dette må få en slutt nå. La meg få fred… Gi meg en sjangse til å overleve… Nede på bakken, liggende, ingenting igjen. Men de er ikke ferdig med meg enda…..Når jeg ikke trodde det kunne bli verre, så blir det nettopp det… Hva i alle dager skal jeg gjøre?

Jeg har ikke styrke til å gjennomgå det de har planlagt for meg…

Nå er jeg liten.. Fullstendig forsvarsløs…


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

«Luft.» – tekst skrevet av 15 årige meg.

Det jeg publiserer nå er en ekstremt personlig og sårbar tekst jeg skrev mens jeg hadde det ufattelig vondt.
Året var 2005 og jeg hadde vært utsatt for et overgrep i skoletiden som 15 årige meg ikke turte å fortelle noen om.
Teksten bærer preg av sterk uvirkelighetsfølelse, skam, selvhat, hjelpesløshet, selvmordstanker og et hode som «kobler ut» (dissosiasjon) som forsvarsmekanisme trigget av traumer.
Dette er en svært vanlig tilstand for mange av oss med post traumastisk stresslidelse.

Dette er en vond tekst å publisere.
Dette er så følelsesladd som det kan få blitt.
Dette er 10 år gamle ord som fremdeles setter meg rett tilbake i følelseskaoset jeg opplevde på tidspunktet jeg skrev det.
Men likevel om det kjennes ubehagelig, dette er og skal være en ærlig blogg.
Og dette er en bit av min historie som jeg nå velger å la dere få se.

 

Luft

Det var tidlig.
Hun skulle vært på skolen for lenge siden. Veldig. Veldig lenge.
Men det var hun ikke.
Hun skulle kledd på seg. Men likevel satt hun der bare med det tykke teppet rundt seg.
Hun visste at hun hadde mye å gjøre.
Hun visste det så inderlig godt. Men hun bare satt der.
Stirret i den hvite veggen, under skrivebordet.

Paralysert.

Langt der ute i verden et sted kunne hun høre foreldrene rope.
Men hun hadde en boble rundt seg.
Ingen kom igjennom. Ingen. Hun fortsatte å stirre i veggen.
Det var så fint.. å bare sitte sånn, med bikket festet på ett punkt, å bare glemme for en liten stund.
Hun hørte på stillheten.
De var borte nå, men de var der alikevel. Hun kunne kjenne det.
Det var ingen utveier.

Hun snakket med seg selv. Langt der inne. Ingen kranglet, og det var rolig.
Men stemmene var tydelige, og det var bare ett svar.
Det var mange stier, men bare en rød nødvendig tråd.
Og hun visste hvilken som var riktig, utenfra.
Den hadde en gullramme, som lyste mot alle.
Men hun skulle ikke ta den. Alle skulle få se.

Nå var det blitt kjørlig. De nakne tærne hennes var kalde som is, og stakk ut
av det loddne teppet.
Men hun tok dem ikke inn.
De skulle ikke bli varme.
Hun kastet teppet bortover gulvet og kjente tårene presse på.

Dette var ikke gøy lenger. Dette var blodig alvor.

Det føltes som et ishus, uten et eneste lys.
Hun ville ikke ha teppet tilbake.

Hun fortjente ikke bedre.

Nå var hele henne fyllt opp til toppen.
Nå var det ikke noe vits mer.
Kroppen var helt stiv, og hun hakket tenner.
Det var kaldt.
Skuldrene var kalde og de bærte på vekten av verden. De små skuldrene, som var hennes.

Alt rundt henne ble mer og mer gjennomsiktig.

Bare luft.

-Skrevet av Line Sommer Hoel, 15 år

(Denne teksten ble publisert på dikt.no i 2005. En side som nå ikke eksisterer mer, men jeg mottok mine tekster som backup på mail i det de la siden ned i 2007.)


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

Formannskapet har frigitt protokollen

Nå er protokollen fra formannskapsmøtet frigitt, og formannskapet er tydelig delt på midten, 3 mot 4 stemmer.

FRP, ved Lill Harriet Sandaune
Venstre, ved Torgeir Anda
Høyre, ved Eva Lundemo

stemte imot at den klare mobbedommen skulle ankes.

Flertallet i formannskapet, bestående av de rød-grønne stemte for at jeg skulle draes gjennom en ny rettsbehandling. Protokollen er nå frigitt til bl.a Adressavisen, Malvikbladet og Stjørdals blad.

Da vet hele det norske folk hvem som tar vare på skolebarn i Malvik kommune. Dette er greit å vite ved neste valg og for alle med skolebarn i Malvik. (og kanskje også for resten av landet).

ALLE DERE SOM HAR LIKT, DELT OG KOMMENTERT ARTIKLER, BLOGGINNLEGG OG FACEBOOKSIDE: DETTE ER DERES FORTJENESTE. Uten dere ville ikke dette vært mulig. Jeg er ydmyk, og så takknemlig at jeg ikke engang finner ord. Takk for at dere har engasjert dere og for at dere holder liv i saken videre i håp om at jeg skal slippe en ny runde i retten. Takk for at dere ser meg.

Ps: Det hører med i saken at jeg alltid har stemt rød-grønt, frem til nå. Og derfor stikker dette ekstra dypt. Derfor også mine kommentarer i forhold til partidelingen.


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)

Den knusende mobbedommen

Her kommer dommen. Jeg har brukt mye tid på å anonymisere den. Ikke for min egen del, men for å verne rektor, inspektør og lærerne ved skolen.

Jeg beskytter derfor tidligere rektor og lærerne som skulle ha beskyttet meg mot mobbing og overgrep i den tid jeg var elev ved Vikhammer ungdomsskole.

 

DOM I PDF-FORMAT


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)

Tror dere virkelig at jeg lyver?

Gjennom hele denne saken har jeg satt åpenhet meget høyt.

Saken min i Tingretten gikk for åpne dører hvor alle som ønsket kunne komme og gå som de ville. Alle som har kontaktet meg i etterkant har fått dommen i pdf-fil på forespørsel.

Jeg har vært brutalt åpen til alle rundt meg og til media, både i aviser og på tv. Helt siden den første saken ble publisert i VG i juni har jeg hele veien trodd på at åpenhet var veien å gå.
Så høyt har jeg satt åpenheten, og stått for den, at det til tider har vært svært ukomfortabelt for meg.

Burde vært et helt annet sted i livet

Jeg er nå 25 år, og jeg burde vært på et helt annet sted i livet. Jeg har post traumatisk stresslidelse, Anorexia nervosa og depresjoner fordi jeg har vært utsatt for sterk mobbing de tre årene jeg var elev ved Vikhammer ungdomsskole.

Det er stygge detaljer i denne saken. Detaljer som jeg har beskrevet til den minste detalj for en åpen rettsal. Men uansett hvor rystende noen av disse enkelthendelsene er og hvor sjokkerende detaljene er for folk å lese om, så var det daglige også ufattelig nedbrytende. Den systematiske, konstante mobbingen, trakasseringen og terroren jeg måtte leve med i tre år når jeg bare var et barn. Og så kom overgrepet på toppen av det hele, og det hele fikk et helt nytt nivå.

En hverdag som kan sammenlignes med en krigssituasjon; man vet aldri når neste angrep kommer. Man vet at det vil smelle, og at det vil bli avfyrt i din retning, men man vet ikke om det neste gang er et hagleskudd eller en atombombe. Man vet bare at noe konstant er i ferd med å ramme deg.

Den daglige redselen som økte på gjennom de tre årene på ungdomsskolen. Det å si ifra til lærere og sosiallærer gang på gang, uten å bli trodd. Det å ringe hjem i desperat gråt for å få pappa til å ringe skolen, uten at de noensinne tok oss på alvor. Det er det som har skadet meg. Og jeg bærer sterkt preg av det selv nå ti år etter.

Jeg hater å være i fokus

Men slik har det blitt. Og jeg visste at for å greie å gå videre og stable et liv på beina etter disse traumene så måtte jeg stå opp for meg selv, en gang for alle. Det å gå til rettsak er rake motsetningen av det som ligger naturlig for meg som person. Jeg hater å være i fokus. Men, nå var det på tide å trosse alt det som føltes komfortabelt og trygt, det var viktig å ikke bære på alt dette alene lenger. Det var viktig å fortelle det akkurat sånn det var.

Det siste året frem mot rettsak har vært en ekstremt belastende tid.
Jeg er ikke frisk nok til å hverken jobbe eller studere, og jeg har brukt mesteparten av de siste tolv månedene på sykehus på grunn av spiseforstyrrelsen og traumene mine.

Søvnløse netter og uttalige tårer

Jeg har måttet forberede meg til mitt livs kamp delvis fra sykesenga. Det har vært søvnløse netter, utallige tårer, mye frykt og dager og uker med veldig lavt funksjonsnivå. Ved å gå rettens vei har jeg vært nødt til å møte absolutt alle detaljene fra fortiden min som jeg hadde brukt årevis og alle mine krefter på å forsøke å dytte vekk. Jeg har gjenopplevd traumene fra ungdomsskolen daglig frem mot rettsaken, rett og slett fordi jeg måtte- og det har vært helt ufattelig tungt for meg, men også for min familie.

Stor påkjenning i rettsal 416

Så kom jeg dit jeg aldri trodde jeg skulle klare å komme. Til rettsal 416 i Sør Trøndelag tingrett i oktober. Nå skulle min historie frem i lyset.
Jeg hadde 2 timer avsatt til min egen forklaring, men det endte med å bli mange flere enn det.

Det var en stor påkjenning, med mye angst og smerte, og mange detaljer som skulle fortelles for retten. Men adrenalinet pumpet og hadde gjort det noen uker, det var nå eller aldri. Det holdt helt til slutten av dag tre. Jeg fikk flashbacks av å se og høre min gamle lærer som vitne i rettsalen. Tingretten endte bokstavelig talt med et brak for meg: jeg måtte bæres ut i fullt panikkanfall. Det er ikke mye verdighet i det, men sånn er livet med en slik diagnose. Det er slike spor mobbing setter i et menneske, og hverdagen blir deretter.

Føltes godt da rettssaken var over

Når saken var over var jeg ekstremt lettet, det føltes godt. Jeg hadde fått væskebehandling intravenøst nesten daglig den siste tiden for å rett og slett holdes i live. Jeg var fullstendig tappet og utslitt, både i kropp og sjel, men nå var det overstått. Nå var jeg vel ferdig?

Men det viste seg å være fire lange uker foran meg mens jeg ventet på dommen. Når den endelig kom, kjente jeg en følelse jeg desperat trengte: jeg ble trodd for andre gang. Jeg fikk fullt medhold og dommen var klinkende klar. Jeg fikk gratulasjoner fra fjern og nær og jeg tenkte at ”Nå har kanskje rettferdigheten endelig seiret?” Jeg turte nesten ikke håpe, men jeg hadde et sterkt ønske langt der inne om å nå få lov å starte livet mitt, etter 25 år.

Politisk beslutning å anke

Men usikkerheten gnagde fremdeles. Dommen kunne ankes. Men makten lå ikke i mine hender, det var ingenting jeg kunne gjøre. Min fremtid skulle nå avgjøres rundt et bord i formannskapssalen av Malvik kommune.

Svaret på hvordan min vei videre skulle være var blitt til en politisk beslutning, men for MEG betydde utfallet absolutt alt og kan få fatale konsekvenser. Enten skulle jeg endelig få lov å begynne på nytt, starte et liv, se lyset igjen, finne livsglede og komme meg videre. Eller så kunne de bestemme seg for å anke, og med det sende meg gjennom helvete en gang til. Sende den svake kroppen og det traumatiserte hodet mitt gjennom en ny runde i rettsalen.

Nok en gang naken, foran alle.

Formannskapet stemte for å dra meg igjennom en runde til, etter all sannsynlighet 3 mot 4 stemmer, med de rød-grønne i flertall.

Vant rettsaken, men føltes som jeg hadde tapt

Jeg var ødelagt. Og jeg er nå så langt nede som det er mulig å komme som menneske. Jeg vant rettsaken men det føles ut som at jeg har tapt.
Jeg kan ikke skjønne hvordan dette skal gå. Jeg la frem 500 sider med mange tidsnære brev og dokumenter, og kommunen anker pga. mangel på bevis? Hva er det de nå vil ha fra meg? Hva mer kan jeg gi? Tror virkelig Malvik kommune at jeg sitter og lyver om hvordan mobbingen sakte men sikkert brøt meg ned som menneske? Det er det de indirekte sier ved å anke på det grunnlaget. Det gjør så vondt. Har de tenkt å rive meg desto mer i fillebiter til det ikke er mer igjen av meg? Det er nettopp det som er i ferd med å skje. Det er lille Line mot en stor kommune. Dette er ikke rettferdige lag.

Jeg har blottlagt meg ned til den minste detalj i retten og til media. Jeg har latt kommuneadvokaten gå igjennom alle mine helseopplysninger og journaler. Jeg står her helt alene, naken, åpen- og de velger å ta avgjørelsen om mitt liv som en politisk beslutning, bak lukkede dører og med hemmeligholdte protokoller?

Et motsvar til låste dører på kommunehuset

Det er derfor jeg skriver dette, og gjør det jeg nå blir nødt til å gjøre. Som et motsvar til Malvik kommunes desperate forsøk i å hindre denne saken i å komme frem i lyset.
Som et motsvar til låste dører på kommunehuset. Som et motsvar til deres hemmeligholding gjør jeg dette. Jeg har nå blottlagt så mye om meg selv, gått så langt utenfor komfortsonen, at det ikke er mye igjen som ikke er kjent etter den åpne rettsaken.

Fordi jeg trodde på åpenhet fra dag en, og fordi jeg fremdeles holder fast ved det. Fordi jeg mener at full åpenhet er det eneste riktige, gjør jeg dette.

Jeg publiserer nå hele dommen fra Tingretten slik at hvem som helst som ønsker kan lese den og se hva den inneholder.

Fordi Malvik kommunes innbyggere fortjener å se hva slags beslutning som er tatt på vegne av dem. Fordi jeg har ikke noe å skjule.
Jeg er åpen og det har jeg vært hele veien.

Jeg fikk medhold i trygderetten. Jeg fikk enstemmig medhold i Tingretten med en krystallklar dom. Likevel tror ikke Malvik kommune på meg.

De mener jeg ikke ble mobbet.

For hver hemmeligholding Malvik kommune bedriver fremover, kommer jeg til å svare med å vise desto mer åpenhet.

Det koster. Det koster alt jeg har og mye mer.

Men nå synes jeg det er på tide at Malvik kommunes innbyggere får lese dommen og gjøre seg opp en egen mening. For i denne dommen finnes det ikke tvil, allikevel skal Malvik kommune dra meg igjennom dette marerittet på nytt.

Jeg spør igjen; Malvik kommune, tror dere virkelig at jeg lyver?

MOBBEDOM I PDF


(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)
 

Å svømme eller drukne ~ Lille Store Meg

Her står jeg igjen. Åpen, men denne gangen i en litt annen form; Med bilde, med et ansikt, med fullt navn.

Det er på tide nå.

Jeg er Line Sommer Hoel. Jeg er den 25 år gamle jenta i mobbedommen mot Malvik kommune i Sør-Trøndelag.
Nå ønsker jeg å vise at jeg er mer enn et navn i en politisk beslutning, i en avis, eller en stemme uten noe tilknyttet ansikt på tv. Jeg ønsker å vise at bak alt dette står det en person. En person som har kjempet en årelang kamp for å endelig greie å stå opp for seg selv, og som vant frem i retten fordi hun turte å være åpen om sin fortid.

Jeg vant med en dom som i media er blitt omtalt som både knusende og krystallklar. Men veien videre er likevel meget usikker på de fleste måter.

Malvik kommune besluttet før jul å anke dommen, med stor sannsynlighet 3 mot 4 stemmer i formannskapet. Jeg var blitt en politisk sak og utfallet kunne få fatale konsekvenser. Og det er det i ferd med å få for meg.
Protokollen for dette møtet er hemmeligholdt. Skjult bak lukkede dører ble det stemt, og politikerne gjemmer seg bak ord som taushetsplikt pga personvern. Personvern for hvem? Jeg bad om åpent formannskapsmøte og har stått frem hele veien.

Jeg kunne valgt å lukke rettsalen i oktober. Men budskapet mitt er klart: Åpenhet er den eneste veien å gå. På samme måte ønsket jeg at beslutningen om mitt liv videre skulle taes for åpne dører. Men Malvik kommne ønsker hemmelighold.

Det er derfor denne bloggen er opprettet. Den skal spille sin rolle fremover på flere forskjellige måter – det vil dere se etterhvert.

Det er et klart budskap med denne siden. Dette er et motsvar.

Dette er et motsvar til lukkede dører og protokoller som blir gjemt på bakrommet. Dette er et motsvar til politikere som ikke vil stå opp for hva de mener. Dette er et motsvar til en taus kommune.

Jeg velger å møte all denne tausheten og beslutningene tatt i et mørkt og lukket rom, med det motsatte – mer åpenhet. Og det skal blant annet denne bloggen hjelpe meg med å skape. For jeg er ikke bare et navn eller en nyhetsoverskrift.

Jeg er et menneske og jeg har et liv.

Og her er jeg – helt nedbrutt på alle måter, etter et år med forberedelser, etter en lang høst i mitt livs kamp for verdighet og rettferdighet. Og nå før jul fikk jeg en ufattelig tung beskjed om at dette marerittet ikke er over til tross for seier i retten -De velger å anke. Jeg har ikke noe valg, tross at jeg er alvorlig syk etter alt jeg har gjennomgått- jeg kjemper videre. Fordi jeg ønsker å sette fokus. Jeg ønsker å vise min side av saken. Jeg ønsker å svare med åpenhet. Så mye åpenhet at jeg har måttet gå mange runder med meg selv før jeg nå tør å hoppe i det.

Men jeg er livredd. Jeg må bruke enda flere måneder av livet mitt på kamp og rettsak, enda en gang. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie dette. Jeg føler på total håpløshet.

Lille stille sjenerte Line. Som alltid har hatet oppmerksomhet og fokus. Lille Line som alltid ville være usynlig. Plutselig var hun på forsider av aviser og på tv. Lille Line må nå være stor.

Dette er starten på Lille Store Meg.no

Håper du ønsker å følge meg :)

This is a story that I have never told
I gotta get this off my chest to let it go

(klikk på tittel for å legge igjen kommentar)

Simple Share Buttons
Inline