Skip to content

Min åpenhet om anorexia nervosa – en romantisering?

For en stund siden tikket denne kommentaren inn på facebooksiden til bloggen:

bloggen
Og den har fått meg til å tenke. Er det virkelig sånn at jeg ved å være helt åpen om min sykdom her på bloggen gjør andre syke? Fremstiller jeg anoreksi som noe positivt? Trigger jeg leserne av blogginnleggene til å utvikle en spiseforstyrrelse?

Vel, det håper jeg virkelig ikke.

I mitt første blogginnlegg skrev jeg:

Denne bloggen skal spille sin rolle fremover på flere forskjellige måter – det vil dere se etterhvert.

Og et av målene jeg ønsker å oppnå med bloggen er å spre kunnskap om en tabubelagt lidelse – å få mennesker til å forstå hva som ligger bak.
Å sette søkelyset på hvordan og hvorfor noen utvikler en spiseforstyrrelse, og hvordan livet med en dominerende anoreksi er å leve.
Og det har jeg fått mange tilbakemeldinger på at jeg har klart: nemlig å åpne noen øyne. At på grunn av mine ord her inne på bloggen har flere skjønt mer av hva denne sykdomen egentlig innebærer.
Og jeg tror det er kun en grunn til at jeg har greid det: jeg har fortalt dere den stygge sannheten.

Ja, jeg har flere ganger skrevet at jeg trenger sykdommen min. At den er min beste venn og aller største fiende på samme tid. At jeg ikke greier å gi slipp på den.
Men dette er en del av sykdomsbildet. Anoreksi gir en følelse av kontroll. En desperat og destruktiv type kontroll når man ikke finner kontroll eller mestring andre steder i livet.
Og det tror jeg er den delen av anoreksien som færrest mennesker forstår: Man holder fast i sykdommen av egen vilje.
Men hvordan kan det være mulig? Dersom man hadde vært døende på alle andre måter ville man sannynligvis grepet tak i alt som kunne kurere: cellegift, medisiner, operasjoner, behandlinger..

Så hvorfor er det ikke slik med denne spiseforstyrrelsen?

Vel, anoreksi er annerledes, og veldig «uforståelig» for alle som ikke har følt det selv. Det er komplisert, og dette vil jeg komme tilbake til i innlegg senere. Men noe av problematikken med denne sykdommen er at man ofte er for syk til å tørre å gi slipp på den. Så man klamrer seg fast. Man klamrer seg faktisk fast i noe som dreper, fordi man føler det er den eneste måten man kan mestre livet på. Derfor er anoreksi (og andre spiseforstyrrelser) en vanlig følge av f.eks mobbing og overgrep. Traumer som fører til kaos som man vil dempe for en hver pris.
Noen søker til rus. Andre bruker selvskading. Spiseforstyrrelser er en svært vanlig måte å forsøke å takle traumer på.

Statistikker viser at 5-10% av de som lider av en spiseforstyrrelse faller under kategorien anorexia nervosa – og dette utgjør ca 0,3% av Norges befolkning. Denne lidelsen er den mest dødelige psykiske lidelsen man kan ha.

Sammenlignet med andre psykiatriske lidelser er anoreksi den lidelsen som har høyest dødelighet; risikoen er fire til ti ganger høyere enn i befolkningen forøvrig.
(Statens helsetilsyn, 2000).

For det finnes hverken glamour eller romantikk i disse tallene. Det er harde fakta, og sykdommen kan etter min erfaring best forklares med det samme: brutal ærlighet, innsikt i sannheten.
Og det er det som er målet med å skrive om min spiseforstyrrelse. Fordi ærlighet er det som gir folk muligheten til å se ting fra en annen synsvinkel som de fra før ikke forsto noe av.
Og det er faktisk en ære for meg å kunne bidra til mer forståelse og innsikt i noe tabubelagt.

Mine blogginnlegg er slett ikke en dyrkelse eller kjærlighetserklæring til sykdommen. Det er snarere tvert imot en skremmende og 100% reell beskrivelse av noe som tar fra meg ekstremt mye her i livet.
Livet med anoreksi er overhode ikke glamorøst, og hverdagen ser tidvis sånn her ut:
-Rullestol.
-Tvangsmating.
-Dehydrering.
-Blodprøver hyppig.
-Månedesvis på sykehus.
-Trenings og aktivitetsforbud.
-Hårtap.
-Daglig kollaps og besvimelser.
-Depresjon.
-Ambulanseturer.
-En konstant skjelvenhet.
-Lavt blodtrykk.
-Benskjørhet.
-Hjerterytmeforstyrrelser.
-Organsvikt.

Men mest av alt et liv med tvang 24 timer i døgnet og et regime som kveler det meste av livskvalitet. Et sulteregime du aldri får fri fra
Ikke når familien feirer bursdag, ikke når kjæresten lager taco, ikke når venninnene drikker vin. Ikke når svigerfamilien inviterer på middag, ikke når jobben arrangerer julebord. Ikke når man reiser på ferie, og ikke på en varm sommerdag hvor de rundt deg griller og spiser is.
Anoreksien gir aldri pauser eller pusterom.

Så dersom du fremdeles sitter der med inntrykket av at denne bloggen er en eneste stor kjærlighetserklæring til min egen sykdom:
Det er det ikke, og det har det heller aldri vært.

Men det er derimot et ekte forsøk på å gi innsikt i noe tabubelagt som ikke veldig mange har forståelse av fra før.

Jeg velger nå å dele et bilde som er sårt, men beskrivende. Bildet er tatt i dag 17/4-2016 og er resultatet etter børsting av det lange håret mitt som jeg er veldig glad i…
Så dersom du fremdeles er i tvil om denne sykdommen er glamorøs eller en god ting og føler at jeg oppfordrer eller romantiserer anoreksi: jeg håper dette jeg nå viser dere fjerner absolutt all tvil du eventuelt måtte sitte med:

haaret

……

recovery

Tidligere innlegg om spiseforstyrrelsen: «Min anoreksi. Et liv fanget i egen kropp, og kampen for frihet utenfor fengselet.»

For det som tar forstanden fra en voksen mann, er ikke storm, men stille vann…

Denne sangen var det en av mine aller nærmeste, Robert Liland, som spillte for meg første gang vi møttes..
Og nå deler jeg den her og håper den kanskje treffer noen av dere på samme måte som den treffer meg…

 

Jeg måtte hit før jeg forsto at det var galt å dra fra land
Jeg skulle latt ham få seile selv i livsfarlig stillstand
For det som tar forstanden fra en voksen mann
Er ikke storm, men stille vann

Det er ikke du som styrer bølgene, det er de som eier deg
Men du må snu om du synker, finn en annen vei
For det som tar forstanden fra en voksen mann
Er ikke storm, men stille vann

Så ta dine historier og fortell dem til en
Som tror det du sier
Og ta av dine sko som du lar andre danse i
Og gå den lange veien hjem om det ennå er tid
For det som tar forstanden fra en voksen mann
Er ikke storm, men stille vann

For jeg kan dekke over og jeg
Kan lappe sammen og jeg
Kan plukke biter fra alt som er knust
Men ingen kan redde en voksen mann
Som vil forsvinne i stille vann

 

Mobbing fra øverste hold

Etter gårsdagens rettsmøte er det klart at de såkalte forhandlingene og den raske avslutningen av saken som kommunen påstår at de ønsker kun er tomme ord og spill for galleriet.

Det er klart at det er uaktuelt for dem å kommunisere før det foreligger en ny sakkyndig rapport av meg, og vi regner med at dette vil ta 5-7 mnd fra sakkyndig er oppnevnt.

For 10 år siden var det barn som mobbet meg. Og barn kan være grusomme mot hverandre, men barn er tross alt bare barn, og de har vokst opp nå.
Men noen andre har tatt over rollen som mobbere.

Mobbingen foregår nå fra øverste hold i Malvik kommune.

Jeg føler meg ført bak lyset, lyvd opp i ansiktet, sviktet på det groveste… nok en gang.

Nå foreligger det en dom som slår klart fast at jeg er alvorlig syk og at Malvik kommune er ansvarlige.
Nå har de nok en gang et valg om å la meg få verdighet. Ordfører Ingrid Aune kan gripe inn og gi advokaten beskjed om å endre taktikk. Avslutte kampen nå og gi meg fred i sjelen, slutte å bruke tusenvis av kroner i timen på å pønske ut måter å rive meg i stykker på.
Men til tross for lovnader fra ordfører Aune om at de ser mine lidelser, så velger de istedet å overta rollen som mobbere.
De tror fremdeles ikke på meg, de tror ikke på det retten har lagt til grunn og de nekter å ta innover seg en dom som de utad og rettslig har akseptert.
Dette er skittent spill.

Helvetet fortsetter. Denne kampen vil fortsette i lang tid og utspillene fra kommuneadvokaten blir bare grovere og grovere.
Jeg får gjennomgå i hvert eneste prosesskriv som kommer. De gransker og angriper alt de får tak i, for å spare mest mulig penger og korte ned erstatningen maksimalt.

Dette er nye traumer som jeg blir påført i dette øyeblikk.
Jeg kan ikke si annet enn at dette føles som nye overgrep.

Og et finnes en grense for hvor mye et menneske kan tåle…

12742750_1690915801186201_6117237892660241622_n

 

 

 

Artikkel: KOBLER INN HELSETILSYNET I LINE-SAKEN

 

Hva er rettferdighet for Malvik kommune?

Dette er et gjesteinnlegg skrevet av mine foreldre.

I Malviknytt kan man lese følgende:
«Dette skriver Malvik kommune på sin hjemmeside fredag. Der skriver kommunen at den ikke ønsker omkamp, men Malvik kommune er opptatt av at erstatningsutmålingen er basert på fakta for å sikre likebehandling etter loven og riktig erstatning».

Link til Malviknytt publisert 15.02.16.

For oss foreldre ser det ikke ut som om Malvik kommune ønsker et rettferdig oppgjør. Vi har over tid sett, og lest hva Malvik kommune skriver i sine prosesskriv til retten, og ikke bare det som skrives på egne nettsider. I disse skrivene sier Malvik kommune at Line hadde alvorlige psykiske diagnoser før hun startet på ungdomsskolen.

Hvor tar de dette fra?

Dette er så feil at det gjør oss sterkt opprørt. For dette har ikke rot i virkeligheten!
Vi sitter med en følelse av at dette overhodet ikke er «fair play».
Vi, foreldrene til Line, har første hånds kunnskap om Line sin oppvekst, og somatiske og psykisk helse. Det kommunen sier i sine skriv til retten er helt feil.

Hva er det så Malvik kommune og ordfører Ingrid Aune egentlig sier?

Malvik kommune sier med andre ord at: LINE VILLE BLITT ARBEIDSUFØR OG MEDISINSK UFØR SELV OM HUN IKKE BLE GRUPPEVOLDTATT OG STERKT MOBBET PÅ UNGDOMSSKOLEN.

Vi som foreldre, er sjokkerte og målløse over en slik påstand. Denne påstanden tar vi så tungt at vi ikke lenger er bekvem med å bo i Malvik kommune. Når kommunen kjører på – og kjører på, – med full gass, prøver vi å påpeke at retten allerede HAR vurdert dette. Og retten konkluderte med at Line var frisk før mobbing og gruppevoldtekten. Retten er således enig med oss foreldre:

1
Retten sier:

«Det er – om unnlatelsen tenkes bort – ikke grunnlag for å konkludere med at hun ville hatt sine plager om hun ikke hadde blitt utsatt for mobbingen».
Dermed har retten vurdert og funnet at årsaken til Line sin skade er mobbingen som innbefattet voldtekt.

Under rettsaken den 27. – 30 oktober 2015, påsto Malvik kommune at Line var syk forut for mobbingen skjedde. Dette ble gjentatt og gjentatt, og legejournaler fra BUP, sykehus og voksenpsykatri ble fremlagt. Det ble også ført en psykologspesialist som vitne, i tillegg til sakkyndig Svein Øverland. Denne psykologspesialisten var Lines første behandler i voksenpsykiatrien. Malvik kommune har gjennom hele denne sakken gransket hver setning av de journalutskrifter som ble fremlagt for å finne andre forhold.
Retten sier at hun ikke ville hatt sine plager dersom mobbingen og voldtekten ikke hadde funnet sted. Ved dette sier retten også at det ikke var andre selvstendige virkende årsaker.

Det Malvik kommune under hele rettsaken var på leting etter, var å komme fri på årsaksspørsmålet.
Og det forsøker de fremdeles.

På bakgrunn av dokumentasjon og vitneførsel fant retten at det ikke var hold i påstandene om at Line var syk forut for mobbingen startet. Retten sier dette klart i sine premisser på side 16. 5. avsnitt:

2

Her sier retten: «Det er imidlertid etter rettens syn ikke grunnlag for å hevde at hun ville hatt en tilsvarende opplevelse på skolen om det ikke hadde vært for mobberne».

Retten fortsetter slik på side 16, 7. avsnitt:

3

Og retten fortsetter slik i neste avsnitt, side 16, 8. avsnitt:

4

Dette viser at retten ikke på ett eneste punkt, pekte på en annen mulig årsak. Retten fikk et bredt materiale fra hele oppveksten til Line, og fant ingen annen årsak. Dette summeres videre opp i rettens vurdering på tingrettens dom side 18, siste avsnitt:

5

På toppen av dette kommer gruppevoldtekten.

Det var kanskje denne hendelsen som gjort at Lines tilstand «bikket over».

Line sin psykiske helse ble dårligere og dårligere.

Etter overgrepet startet Line med å gå lange turer, og vi var ofte ute og lette etter henne. Vi kunne finne henne i området ovenfor Malvik kirke, som er mange kilometer unna der vi bor. Vi kunne finne henne gående på vei mot Ranheim. Som regel fant vi henne i, og rundt marka ved kirkegården i Malvik. Etter overgrepet, gjemte Line seg for å slippe og gå på skolen. Vi kunne finne henne på gjesterom, i hagen og garasjen etc.

På denne tiden, høsten 2005, ringte vi skolen så ofte at vi til slutt fikk forbud mot å ringe.

Line var veldig dårlig på dette tidspunktet, og hun «lukket» det at hun hadde blitt gruppevoldtatt på skolen inne i seg selv. Line turde ikke fortelle det til noen, selv ikke oss foreldre. Vi foreldre, angrer hver dag – også i dag – mange år etter – på at vi ikke tok Line ut av skolen.

Høyst trolig har Malvik kommunes omsorgssvikt ødelagt hele Line sitt liv.

Nå kjemper Malvik kommune for å komme seg fri fra et økonomisk ansvar. I førersetet for kommunes ledelse, både administrativt og politisk sitter nå flere personer som burde tatt ansvar for eleven Line.
Disse personene hadde et grunnleggende omsorgsansvar som de forsømte.

Kommunen bruker nå alle sine krefter på å forsøke å bevise at Line var syk før ungdomsskolen. Men ingen energi på å se på sin egen omsorgssvikt.

Tingrettens dom, s. 16, 4.avsnitt:

6

Slik fortsetter Malvik kommune å nekte Line rettferdighet.

Enstemmig eller ikke?

Vi kom over følgende brev da vi leste Malvik kommunes postjournal forrige uke. Etter forespørsel mottok vi dokumentet på epost i går, 17.2 fra Christine Elveland (leder for personal og stab i Malvik kommune)

Dokumentet er et brev fra Eva Lundemo (Høyre) til ordfører Ingrid Aune (AP) og viser uenighet om hvem som sto for hva, i møtet 25.1.

Brev til ordfører i PDF

Høyre v/Eva Lundemo viser meg medmenneskelighet i en veldig vanskelig tid. Dette er jeg dypt takknemlig for.

Mitt spørsmål: Er dette en reprise av formannskapsmøtet 18.12.2015? (Link: Se her)

Malvikbladet 18/2 – «Formannskapet ikke helt enige likevel»

Has no one told you she’s not breathing?

Et lite livstegn. Det er veldig begrenset hva helsen min tillater nå, men jeg følger støttegruppa på facebook «Støtte til Line – Rettferdighet for mobbeofferet i Malvik kommune» hver dag og er ubeskrivelig takknemlig for alt dere gjør på deres kanter av landet og på nett.

Tusen takk. Jeg har fremdeles ikke ord som beskriver hvor mye det betyr. Hver deling betyr absolutt alt. Jeg tørr ikke gi opp håpet. Jeg kan ikke, jeg vet ikke hva som skjer da. Takk for at dere hjelper meg å holde ut.

Dette kommer rett fra hjertet mitt: Dere utgjør forskjellen.

Flere har spurt hvordan formen min er om dagen og har uttrykt bekymring.. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er i live, men det er ca også kun det som alle krefter går med til. Stort sett sengeliggende. Jeg kan ikke skryte på meg å duge til så mye annet akkurat nå. Jeg hadde bursdag på mandag, og den ble tilbringt med noen epsioder Homeland på sofaen.

Jeg har ikke nevnt det for dere før, og det er kanskje også litt teit eller uforståelig i manges øyne, men musikk har reddet livet mitt alle disse årene og nå. Når alt i tilværelsen har vært og er umulig å sortere og kontrollere så er musikken alltid der for meg.

Noen sanger beskriver hva jeg føler på et så dypt nivå at jeg tenker at den som skrev den må ha vært tilstede i hjernen min.. Jeg vil gjerne dele litt av denne veldig betydningsfulle musikken med dere etterhvert, fordi den har satt så dype spor på så mange måter…

Noen av sangene krever mer bakgrunnshistorie for å forstå enn andre.

Men ikke i kveld. Jeg tror denne snakker for seg selv.

 

Evanesence – Hello

Playground school bell rings again
Rain clouds come to play again
Has no one told you she’s not breathing?
Hello, I am your mind giving you someone to talk to
Hello…

If I smile and don’t believe
Soon I know I’ll wake from this dream
Don’t try to fix me, I’m not broken
Hello, I am the lie living for you so you can hide
Don’t cry

Suddenly I know I’m not sleeping
Hello, I’m still here
All that’s left of yesterday…

 

Omkamp eller ikke – SE SELV: Journal og kommunens nyeste prosesskriv.

Malvik kommune trakk den 4 januar anken, og med dette godtok de dommen av 25.11.2015 fra Sør Trøndelag tingrett.

I dommen som nå er rettskraftig er det slått fast følgende:

12646627_1680576202220161_3688733774921517039_o

Det foreligger av dommen altså en klar årsakssammenheng. Det foreligger et ansvarsgrunnlag. Og det foreligger et erstatningsansvar.

I tingretten forklarte jeg meg meget detaljert om mitt liv, og mine helseopplysninger ble fremlagt og vurdert før dommen ble et faktum.

En del av disse dokumentene som foreligger fra min barndom er en journal fra NTNU klinikk. Her ble jeg utredet mens jeg fremdeles gikk på barneskolen, og til tross for at det nå foreligger en dom på årsaksspørsmålet blir dette igjen dratt opp og brukt som argument. Jeg vil derfor forklare litt om bakgrunnen for den daværende problematikken, som var grunnlaget for utredningen de foretok av meg.

Jeg var en barneskoleelev og jeg hadde akkurat fått egen nøkkel for å gå hjem på egen hånd etter skoletid.
En vinter ble jeg vitne til en hendelse som skulle bli veldig ubehagelig for oss alle i familien. Det var vinter, og det snødde tett. I det jeg gikk inn i gårdsplassen fant jeg ferske spor ut fra huset.
Døra var åpen og blafret i vinden, den sto og slo mot husveggen. Jeg husker at jeg tenkte at pappa sikkert hadde glemt å lukke døra når han dro. Men det var ikke pappa. Det hadde vært et innbrudd i huset vårt.

Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Så jeg gikk inn, og da fant jeg hele hjemmet vårt endevendt i alle etasjer. Skuffer og skap var revet ut og overende. Tv’er, pc’er og all elektronikk var borte og hele huset så ut som et ugjenklennelig nybombet krater.
Mamma kom ikke mange minuttene etterpå hjem sammen med bestemor, og vi ringte politiet som kom og begynte å ta fingeravtrykk umiddelbart. Politiet fortalte at det hadde vært flere slike innbrudd i nabolaget i det siste, og fant fingeravtrykk som var lik andre de hadde funnet nylig. Gjerningsmannen ble aldri tatt, men politiet hadde en sterk mistanke om at en som bodde i gata som var narkoman kunne stå bak. På dette tidspunktet var 2 sokkelleiligheter i gata vår bebodd av narkomane, og vi hadde ambulanse som sperret veien på ukentlig basis grunnet overdoser.

Dette satte et støkk i oss alle, naturlig nok. Vi skaffet oss husalarm til mange titalls tusen, men etter å ha vært den første som kom hjem til dette sjokket var jeg blitt husredd. Jeg turte ikke sove på eget rom mer, fordi jeg var redd for at det skulle komme noen inn i huset eller bryte seg inn på rommet mitt. Noen hadde jo vært der inne, på mitt rom, blandt mine ting, og dratt hestebladene mine utover hele gulvet. Så klart var jeg redd, og med visstheten om at en i nær avstand var mistenkt, så følte ingen av oss seg særlig trygge. Vi brukte alarmen mye, selv når vi var hjemme i huset, på dører og vinduer.

Jeg hadde etter dette problemer med å føle meg trygg i huset og å sove på eget rom, og det resulterte i at jeg sov på en madrass på rommet til foreldrene mine, og at søsteren min fulgte meg rundt i huset når jeg var nervøs. Min søster var på dette tidspunktet veldig ung, (f.1994) og skjønte ikke helt hvorfor hun ble dratt rundt i etasjene som støtte mens jeg sjekket at det ikke var noen der og skrudde på lys. Så dette, sammen med at foreldrene mine måtte la meg sove på deres rom over tid, førte til en del konflikter hjemme.

Dette var bakgrunnen for henvisningen fra min fastlege Lasse Folkvord til BUP/NTNU klinikk i 2002. «Angstproblematikk» som hadde oppstått grunnet innbruddet, jeg var husredd, og dette førte til kommunikasjonsproblemer mellom meg og mine foreldre, og mye krangling og uenigheter med min lillesøster.

Etter 14 uker med samtaler konkluderer Siri Weider v/NTNU klinikk den 01.06.2003 med følgende:

konklusjon

Høsten 2003 startet jeg på Vikhammer ungdomsskole, og mobbingen startet.

Rettsaken i oktober skulle ta stilling til følgende: foreldelse, årsakssammenheng og ansvarsgrunnlag.
Jeg fikk medhold på alle punkter.

Neste steg i prosessen skulle derfor være utmåling av lidt tap til nå og fremtidstap på grunn av mine lidelser etter mobbingen Malvik kommune nå var dømt ansvarlig for.

Ordfører Ingrid Aune uttalte at de trakk anken av personhensyn. At belastningen på meg «har vært og er for stor.» At hun nå ville vektlegge en rask avklaring slik at det ble mulig for meg å fokusere på livskvalitet. Og jeg trodde henne..

Ansvars og årsaksspørsmålet er tatt stilling til i en dom som nå er rettskraftig. Retten er tydelig. Mobbingen ER grunnen til min sykdom. Det finnes ingenting i min journal fra barndommen som etter rettens syn kan gi grunn til å tvile på at mobbingen er årsaken:

12674376_807357646040685_1627843408_n

Det er der saken nå tar en helt ny og uventet vending.

I kommunens nyeste prosesskriv av 21.01.2016 står blandt annet følgende:

ps1

Mine journaler på flere hundre sier er gjennomgått av tre dommere i Tingretten. Årsakssammenhengen er i dommen klar, og den er rettskraftig.
Likevel ønsker Malvik kommune nå å granske videre i journaler fra min barndom. ÅRSAKSSPØRSMÅLET ER AVGJORT OG DET FORELIGGER EN DOM!
Jeg skrev i mitt tidligere innlegg at jeg ser på dette som et forsøk på omkamp. Omkamp om en årsakssammenheng som allerede er gjennomgått av en domstol.
I mine øyne kan ikke dette sees på noen andre måter.

Jeg legger nå ut kommunens nyeste prosesskriv i sin helhet. Her kan dere selv se hvor kommunen ønsker omkamp og hvor lite foreneldig det er med hva som er formidlet av ordfører Ingrid Aune.
Forhandlinger er ikke noe tema, kommunen krever nå følgende dokumenter fremlagt:

provokasjoner

For å la dere få se litt av helheten og bakgrunnen for at kommunen til stadighet prøver å bortforklare sitt ansvar for mobbing og gruppevoldtekt på skolen, legger jeg også nå ut journalnotat/konklusjon fra NTNU klinikk v/Siri Weider fra 2003.

Prosesskriv til Sør-Trøndelag tingrett 21.01.2016 fra Malvik Kommune
Konklusjon NTNU klinikk 01.06.2003

Jeg ber dere lese gjennom vedlagte dokumenter og gjøre dere opp deres egen mening.

For min del betyr dette bare en ting: Kampen er ikke over.

Omkamp om rettskraftig dom

Jeg har ikke hatt krefter til å se kommunestyremøtet på web tv før nå, men etter å ha sett det, og den videre utviklingen i saken, har jeg gjort meg opp noen tanker. Først vil jeg takke Høyre v/Eva Lundemo, Frp v/Lill Harriet Sandaune, Venstre v/Torgeir Anda, KrF v/Astrid Sofie Dalhaug og Fokus Malvik v/Randi Eikevik og de øvrige støttende partier for at de greier å se saken for det den er og stille ordfører Ingrid Aune til veggs når de mener det er berettiget.
 
Jeg noterer meg ordet beklager fra ordfører Aune, og at hun mottar ros for dette. Men er ordet «beklager» alene i seg selv nok, eller kreves det faktisk handling for å vise at man har forstått eller lært noe? Er en beklagelse for «KVINNENS LIDELSER» tilstrekkelig, når kommunen er dømt i tingretten for å stå ansvarlige for å ikke ha grepet inn når jeg ble mobbet i en slik skala at jeg fremdeles er alvorlig syk?
 
Jeg noterer meg også setningen «nå må vi se fremover». Da spør jeg spørsmålet, hvordan skal man kunne gå fremtiden i møte med en trygg skole når man overhode ikke kan erkjenne feil på noe område i en mobbesak som allerede har skjedd og fått fullt medhold i retten? Hvis man synes det er så viktig å se fremover – og at ting faktisk skal gå i riktig retning – er det ikke da avgjørende å faktisk innse at man har gjort feil? Hvordan skal man kunne ta neste sak på alvor, når man må unnskylde seg med å understreke at «mobbingen ikke var så ille i 2004 fordi vi ikke hadde facebook»? Jeg ble mobbet på både SMS, hjemmeside/gjestebok og MSN messenger, vi hadde internett for 13 år siden. Hvis ordfører Ingrid Aune mente jeg fikk «gå fri utenom skoletiden» foreslår jeg at hun tar en titt i dommen som de nå formelt har akspetert, en gang til.
 
Hvordan skal man kunne ivareta sikkerheten til elevene videre – dersom man går inn med innstillingen «vi kan aldri garantere at alle er trygge på skoler i Malvik.»? Hvordan skal man kunne sette mobbing på dagsorden og «sette psykososialt miljø i fokus i hele Malvik» når man ikke kan ta en rettskraftig dom til etteretning? At man kan støtte seg på anonyme og på mange måter intetsigende elevundersøkelser og ut i fra det si at man har lyktes? Anonyme, tilsynelatende positive resultater blir vektlagt, men ikke en person som står åpent frem med fullt navn og historie fortalt med egne ord? Hvordan skal man sikre at et barns rop om hjelp blir hørt når man uttaler at en alvorlig dom etter 4 fulle dager i retten er «sarkastisk» og beslutter å anke den, 3 mot 4 stemmer? Etter en muligens noe ensidig fremstilling fra noen som kan inneha stor egeninteresse, og av noen som man kan spørre seg om har på seg den omtalte «korrekte hatten»?
 
NRK hadde møtt og skulle dekke saken kl 18:00. Men ordføreren tok ingen hensyn til mediedekningen og lot det gå 5 timer før saken de ventet på ble tatt opp. NRK satt der i flere timer, men måtte gå før saken ble omtalt, fordi alle andre saker ble prioritert før i rekken. Det ble tatt pause kl 23:05 fordi ordføreren trengte hjelp for å kopiere papirer.
 
Og etter ordførerens egne lovnader på telefon og sms om at hun nå ser det «menneskelige aspektet». At hun ser alvoret i min situasjon og sier hun ønsker å vektlegge det. At hun ikke har hatt noen god jul fordi hele Norge viste motstand, men valgte å trekke saken pga politikernes store hjerte for meg.
 
..Etter dette velger de likevel å grave videre etter argumenter om en årsakssammenheng som det foreligger en dom på. Ingrid Aunes vektlegging av rask avgjørelse på grunn av min alvorlige helsetilstand ser nå ut til å bety tiden det tar med en ny sakkyndigrapport, fremlegging av journaler på nytt og eventuelle forhandlinger, før rettsak. Den såkalte forhandlingen det blir snakket om er ikke et tema før rubbel og bit av mine helseopplysninger på nytt er gjennomsøkt, etter noe som kan minke erstatningen til en som ikke er i stand til hverken skole, jobb eller hverdagsliv.
En slik sakkyndigvurdering koster Malviks skattebetalere 100 000kr på det beste. Med veldig stor sannsynlighet mer.
Det neste halve året med advokatkostnader og nye vurderinger er det Malviks innbyggere som betaler for.
 
Jeg er en av dem. Og jeg går en meget usikker fremtid i møte. Jeg opplever marerittet hver dag, og jeg føler meg ført bak lyset etter det som ble meddelt da anken ble trukket.
 
Man kan leve lenge på viljestyrke, men det er begrenset hva et menneske tåler når et stort system kjører på hardt nok. Viljestyre holder lenge… men hjertet og andre organer kan ikke gå på viljestyrke alene når verden rundt er svært kaotisk, og vil takket være Malvik kommune være det i veldig lang tid fremover.
 
Jeg ser ingen ende på dette. Det er kanskje usaklig, men tanken dukker opp i hodet mitt:
Dersom kroppen min gir tapt før denne saken er avsluttet- vil det da bli å betrakte som et problem mindre for Malvik kommune?

 

DETTE ER FORTSATT DAVIDS KAMP MOT GOLIAT.

 

Kommunestyremøtet om saken kan sees her: Malvik kommunestyre web-tv 25/1
 

Min anoreksi. Et liv fanget i egen kropp, og kampen for frihet utenfor fengselet.

Da jeg hadde mitt første møte med media var jeg livredd.

Jeg skulle møte VG i sommer og jeg skulle fortelle min historie til landets største avis, både på nett og i papirutgave.
Det var vanskelig. Jeg gruet meg til det skulle publiseres.
Jeg skulle fortelle om det tyngste jeg bar på.  En livshistorie som fjernet alt som var Line og fremdeles gjør det.

Vet dere hvorfor jeg var redd?

Fordi jeg ikke greide å tenke på annet enn at beina mine var alt for store på bildet, som alle skulle se.

Jeg skulle altså fortelle mine mørkeste tanker til hele Norge, men mitt fokus var utelukkende på at alle skulle tenke at jeg var overvektig.
Jeg synes det setter ting litt i perspektiv.

Jeg vet at anoreksi er en vrien diagnose for de aller fleste å skjønne seg på. At man kommer over bilder av anorektiske kropper på nettet, grøsser på ryggen, krysser det vekk og ikke kan fatte at noen vil skade seg selv på den måten.

Det er et liv og en virkelighet så fjernt fra den som andre lever.

Jeg har vært åpen hele veien om mine diagnoser som følge av mobbingen. Det er som en stor ball av kaos og diagnoser som forsterker hverandre. Jeg skal forsøke å forklare.

  • Post traumatisk stress gir panikkanfall, angst og flashbacks på daglig basis ->
  • Anoreksien blir en måte å ta tilbake kontrollen på. Man kan ikke styre panikkangsten, kan ikke styre kroppens innebygde redsel, men man kan styre matinntak og vekt, og man kan straffe kroppen for den manglende kontrollen man opplever når traumene kommer til uttrykk ->
  • Kombinasjonen anorexia nervosa og post traumatisk stresslidelse er en evig runddans av tap av kontroll på grunn av ukontrollert angst og sulting som en desperat måte å hente tilbake denne kontrollen på. ->
  • Langvarig underernæring gir depresjon ->
  • Depresjon minker matlysten og øker kaosfølelsen ->
  • Uten mat kan ikke depresjonen bedres, den vil forverres ->
  • Uten mat kan man ikke tenke klart nok til å bearbeide traumer, og har ikke nok ressurser til å takle det som kommer på annet enn destruktive måter ->
  • Når man lever med en så kaotisk mix av PTSD, depresjon og spiseforstyrrelse, og ikke får jobbet med det fordi man er hindret av seg selv på alle kanter, blir det ikke bedre ->
  • Når man ikke har kontroll på følelsene er man tvunget til å bruke noe for å overleve. Anoreksien sulter vekk en god del av de vonde tingene.

Jeg er ikke helt idiot. Jeg skjønner til en viss grad at dette ikke er bra for meg.
Men hver gang jeg spiser så kommer følelsestoget med full trøkk og overkjører meg.
Jeg har ikke noe valg. For å takle hverdagen må anoreksien være med på lasset.
Den spiller en viktig rolle. Den hindrer meg i å bli så desperat at jeg hopper foran et tog. Men en ting er sikkert: anoreksi tar liv -sakte, men sikkert.

Den tar alt den kan, bit for bit. Og man lar den, hver dag.

Hjernen blir krympet, hjertet blir mindre.
Blodprøvene er som en berg og dalbane mellom kritisk og akseptabelt.
Organsvikt er alltid en reell problemstilling.
Ryggen og hoftene mine har beinskjørhet på grunn av langvarlig underernæring, og jeg er veldig utsatt for brudd.
Man fryser alltid. Alltid.
Håret følger med på børsten når man grer det.
Å ta ut av oppvaskmaskinen eller støvsuge krever sengehvile i etterkant.
Man er svimmel, stående og liggende. Men det blir en vanesak fordi man ikke husker hvordan kroppen kjennes uten skjelving og dobbeltsyn.

Kroppen slutter etterhvert å kreve mat. Eller, man lærer seg å ignorere de behovene fullstendig.

Matvarene blir begrenset. Man starter kanskje med å kutte sukker, saus og brus.
Så potet, ris, pasta, nøtter, korn.
Så kutter man all drikke med kalorier.
Så kutter man alt av mel.
Så kutter man melkeprodukter.
Så kutter man kjøtt.
Så kutter man fisk.
Så kutter man frukt fordi det inneholder fruktsukker.
Så kutter man grønnsaker som inneholder mer kalorier enn andre.
Så kutter man gulrot fordi det er sukker i det.
Så kan man ikke steke brokkolien og sukkerertene i olje og spiser den heller svidd.
Så begynner man å sjekke kalorier på lettbrus og putter den  ambivalent tilbake i hylla dersom den inneholder mer enn 5 kcal pr dl. At man egentlig har lyst på den brusen, spiller ingen rolle.
Så begynner man å tenke seg om 10 ganger før man putter noe som helst i munnen, og alltid angre etterpå.

Og så virker mat så absurd og fjernt at man ikke lenger fatter at man trenger det. 
Hjernen har krympet og er så bedøvd og underernært at det å spise mat virker ulogisk og gir enda mer panikk enn det man allerede hadde, og prøvde å kontrollere med spiseforstyrrelsen.

På et tidspunkt veide jeg under 40 kg (høyde 168) og veide meg hver halvtime. Før jeg veide meg selv så kontrollveide jeg en rekke ting jeg visste vekten på, for å se at det ble riktig.

Våkner. Sola skinner. Man har positive planer man egentlig ser frem til.
Er dette en god dag?
Jeg vet ikke, jeg må gå på vekta først.

200 gram opp og alle planer blir kansellert og erstattet med å løpe i skogen i timevis, uten at man kan huske sist man inntok næring. Man er ikke verdt lufta man puster, føler seg fullstendig ute av kontroll vektmessig  på grunn av de grammene og kjenner bare en enormt stor kropp som må bli mindre for en hver pris.
500 gram ned. Jeg har kontroll. Jeg føler suksess. Dette gjør meg lykkelig. Det blir en god dag.
..men det er kortvarig..

Helt til man blir tørst og tar noen glass vann og tenker at det var kanskje ikke så lurt? Går på vekta atter en gang. 50 gram opp på en time. Panikk, skal man spy opp vannet?
Vanndrivende? Drikker eddikoppløsning som smaker helvete og brenner i halsen.
Avføringstabletter? Det ødelegger både dagen og tarmene. Men man gjør det allikevel.
En ekstra joggetur? I ferd med å besvime hele veien men presser 2 runder i løypa ekstra.

Blodprøver må helst taes ukentlig. Blodtrykket må passes på. Man må ha væskebehandling og sonde i perioder. Sprøyter som koster mange tusen må hentes på apoteket for å hindre organsvikt.
Penger man kunne brukt på noe hyggelig blir i stedet for en dobbel sprøyte med d-vitamin i hofta på hvit resept. 2000 kr for 5 stk. Man kunne reist på ferie for de pengene.

Men man kan ikke reise på ferie. Man er for svak. Det er for risikabelt.

Man må tenke seg om før man setter seg i bilen. Er jeg så tappet at jeg utsetter noen for fare ved å kjøre i dag?

Anoreksi tar ikke bare livet fra den som har diagnosen.
Den tar livet fra de rundt som er glad i personen også.

Å se på den du er glad i tvangsveie seg mange ganger daglig. Konstant ute og går og piner den slitne kroppen gjennom minst 40 000 skritt om dagen. Avstår fra alt som har med mat å gjøre.

De rundt må leve i en konstant redsel for å finne meg død av akutt organsvikt.
Ja, man kan overleve en stund uten mat. Lenge i et anorektisk hode er mange mange uker.
Man kan ha stygge symptomer. Kroppen tåler det og henger med overraskende lenge.

Men man vet aldri når hjertet ikke greier et slag mer.
Det kan være i dag. Eller det kan være om noen måneder.

Det eneste som er sikkert er at alle rundt vet at det er en overhengende fare for liv og helse.
At den svekkes dag for dag. Innvendig, utvendig.
Alle ser det. Alle unntatt den eneste som kan gjøre noe med det.
Meg selv.

Sannheten er. Uten anoreksien holder jeg ikke ut tankene og følelsene på innsiden. Min hjerne når den har fått mat er for følsom for omgivelsene, for redd. For utsatt for panikkanfall. For mye angst. For mye håpløshet. For mye smerte. For mye som ikke kan takles. For mye av alt.

Etter periodevis måneder av frivillig tvang på sykehus og vektoppgang ser det kanskje ut til å gå bedre, utenfra. Men alt man ønsker er å forsvinne bit for bit igjen. Når det er hovedfokus, og størst mulig vekttap er livsoppgaven, har man ikke tankekraft til overs for alt det andre vanskelige. Alt man tenker på er hvordan man skal bryte seg ned best mulig, reversere de kiloene de kjempet på sykehus for å gi deg.

Livet med anoreksi er en fulltidsjobb av verste sort.

Tirsdag 26/1/2016:
I dag hadde kjæresten min klippet seg. Jeg så det ikke.
Han hadde montert opp lampen han spesiallagde til meg i julegave. Han måtte påpeke det for at jeg skulle se selv om jeg satt 50 cm unna.
Han brukte 1 time på kjøkkenet og lagde hjemmelagde kjøttkaker. Han måtte spise uten meg. Ikke fordi jeg ikke ville spise, men fordi det var alt for risikabelt.
Vi holder på å flytte i ny leilighet. Han må gjøre alt alene, fordi jeg er ufrivillig sengeliggende.
Det knuser han. Og det knuser meg å se at det knuser han.
En umulig situasjon.

Uten anoreksien føler lille store Line seg utikstrekkelig, traumatisert, deperimert og mislykket.

Men med den er hun bare et vandrende skall. Et skall som er villig til å ofre det som en gang betydde alt, og fremdeles burde gjøre det..
Hesten min, hundene mine, familien min, vennene mine, mannen i mitt liv, hjertet mitt.

Når jeg ble lagt inn på langtidsavdeling for spiseforstyrrelser høsten 2014 spurte de meg hva jeg ønsket å oppnå med innleggelsen. Jeg tror ingen helt skjønte hva jeg mente,  hvor mye de ordene egentlig betydde og hvor ufattelig mye som egentlig lå bak:

«Frihet. Frihet utenfor fengselet.»

Jeg håper jeg en dag kan få kjenne gleden av det.

12650232_10153702424811928_680592846_n12607308_10153702424781928_594781422_n (1)

Spiseforstyrrelser som følge av mobbing, en kombinasjon som tar liv

Sammenhengen mellom traumer, mobbing og spiseforstyrrelser er et mye omdiskutert tema om dagen. Etter den svært tragiske hendelsen med den 13 år gamle jenta som tapte kampen mot sin spiseforstyrrelse på årets siste dag har tematikken kommet frem i søkelyset -viktig og på tide etter min mening. Tankene mine går veldig ofte dit nå om dagen, til de pårørende, naturlig nok fordi jeg selv lever med samme problematikk etter mobbing og kjenner meg veldig igjen.

Jeg tørr vel egentlig påstå at jeg vet ganske mye om temaet og om hvordan dette med ptsd, spiseforstyrrelser og depresjoner går hånd i hånd. Spiseproblematikk er av de vanligste senskadene etter mobbing, og jeg har selv ligget mange måneder på sykehus på grunn av min anoreksi som følge av traumer.

Jeg ønsker å dele en ny tekst med dere. Jeg sliter nå  etter rettsaken med en ytteligere forverring av mine diagnoser, og en anoreksi ute av kontroll. Dette er en tekst skrevet på bakgrunn av det. Jeg har forståelse for at den sannsynligvis gir lite mening for dem som ikke vet så mye om sykdommen eller har opplevd dens omfang på nært hold. Men. Siden dette er et meget viktig tema som er aktuelt og nå opptar svært mange, så kommer den her:

Anoreksien, den falske bestevennen

Jeg hadde sovet alt for lite. Sliten. Svimmel. Sulten.
Så sulten at hele kroppen ristet, hodet var lett og musklene i kroppen gjorde vondt ved den minste bevegelse. Så sulten at magesekken brant på innsiden.
Et hjerte som pumpet blod tungt rundt i en kropp som kunne kollapse når som helst.

Jeg snudde meg over på den andre siden i senga og kjente ribbeina. Jeg kjente ribbeina og følte en lettelse over bekreftelsen på at beina presset litt hardere mot huden nå enn de gjorde for noen dager siden.

Å kjenne prosessen av at hele kroppen forsvinner vekk over tid. Å ha en selvkontroll til å stå i mot det sterkeste instinktet i oss alle: sulten, i flere uker av gangen, uten å innta en eneste kalori. Hodet mot kroppen, helt til kroppen må gi etter. Å både kjenne og å se min egen beinstruktur komme til syne, gradvis, litt etter litt. Så ufattelig tilfredsstillende. Dette var det som gjorde Line lykkelig. Dette var det som gav meg håp i endeløst mørke. Dette var meningen med livet.

Jeg sa til meg selv i mitt eget hode «Dette er suksess». En suksess jeg lenge hadde fortjent, lengtet etter og jobbet for. En livsviktig mestringsfølelse mens hele min verden raste sammen på alle andre kanter. Men mestringsfølelsen sultingen gav meg var egentlig det motsatte: det var en livstruende sykdom fullstendig ute av kontroll.
Men «suksessen» hadde vart i flere måneder uten stopp nå. Som mørke tordenskyer over havet målrettet på vei mot fastlandet. For å gjøre himmelen helt svart. For å fylle hodet mitt med enda mer mørke.

Det var jo dette jeg alltid hadde ønsket? Det var dette jeg strebet etter.

Å forsvinne gradvis bit for bit. Å bli minst mulig. Ta mindre plass i verden.

Kroppen jeg tidligere hadde oppnådd før jeg endte på sykehuset var beviset.
Beviset på at jeg hadde hatt full kontroll og følt på en styrke så mye større enn jeg trodde det var mulig å kjenne. Hodet måtte bare holde ut hakket lengre enn kroppen, nok en gang. Desperat etter å bevise for meg selv at jeg fremdeles hadde en verdi. At jeg fremdeles hadde den trygge kontrollen over kroppen min når alt annet føltes skremmende. At jeg fremdeles mestret noe. Det å sulte var blitt min rus. Min måte å takle følelsene fra fortiden på. Jeg måtte bevise for meg selv, enda en gang, at jeg fremdeles hadde stålkontroll.

Alt dette. En kropp som gav etter og ble mindre uten at jeg overhode greide å se det selv. Benskjørhet. Konstant svimmelhet. Depresjon. Blodprøvesvar om at organene ikke hadde det bra. Dehydrering. Lavt blodtrykk. En personlighet som kom sjeldnere og sjeldnere til syne. Skallet rundt meg som stadig ble sterkere og vanskeligere å trenge igjennom. Dette var faretruende bevis på at alt hadde påvirket livet mitt i mye større grad enn jeg noensinne selv kom til å innse. Et hode fullt av anoreksi for å kunne overleve hverdagen. En overlevelsesstrategi som var i ferd med å drepe meg sakte. Men likevel, uten tvil i mitt hode: dette var det verdt å ofre livet for.

Forsiktige, omtenksomme Line som alltid hadde en kjapp replikk, smil på lager, humor i de svarteste øyeblikk og glitrende øyne når hun snakket om ting som betydde noe.

Hun var erstattet med et tomt skall. Erstattet med skyggen av ei jente med to tomme øyne inn til en sjel overveldet av frykt, en altoppslukende desperat kamp for kontroll, angst, sinne og tristhet.

Men ettersom hun visnet mer og mer bort var det ingen flere tårer igjen.
Kun en slags aksept.

Livet hadde gitt henne for mye å takle på en gang og anoreksien var hennes falske bestevenn.

Hun visste at selv om den ønsket henne under jorda for godt
selv om den tok fra henne alt hun var
selv om den tok alt
så lot hun det skje
hun klamret seg til noe som konstant forsøkte å drepe henne..

..fordi hun var livredd for å gi slipp.

 

«At first the body fights
to hold on to what fat it has,
then it goes into survival mode.
Organs begin to shut down,
you’re always freezing cold,
and you’re all alone in your mission to take up
the smallest space in the world you can.»
image

(Anoreksi recovery symbol på hånda mi, en påminnelse på den daglige kampen mot min spiseforstyrrelse og motivasjon til å kjempe videre)

Simple Share Buttons
Inline