Malvik kommune trakk den 4 januar anken, og med dette godtok de dommen av 25.11.2015 fra Sør Trøndelag tingrett.
I dommen som nå er rettskraftig er det slått fast følgende:
Det foreligger av dommen altså en klar årsakssammenheng. Det foreligger et ansvarsgrunnlag. Og det foreligger et erstatningsansvar.
I tingretten forklarte jeg meg meget detaljert om mitt liv, og mine helseopplysninger ble fremlagt og vurdert før dommen ble et faktum.
En del av disse dokumentene som foreligger fra min barndom er en journal fra NTNU klinikk. Her ble jeg utredet mens jeg fremdeles gikk på barneskolen, og til tross for at det nå foreligger en dom på årsaksspørsmålet blir dette igjen dratt opp og brukt som argument. Jeg vil derfor forklare litt om bakgrunnen for den daværende problematikken, som var grunnlaget for utredningen de foretok av meg.
Jeg var en barneskoleelev og jeg hadde akkurat fått egen nøkkel for å gå hjem på egen hånd etter skoletid.
En vinter ble jeg vitne til en hendelse som skulle bli veldig ubehagelig for oss alle i familien. Det var vinter, og det snødde tett. I det jeg gikk inn i gårdsplassen fant jeg ferske spor ut fra huset.
Døra var åpen og blafret i vinden, den sto og slo mot husveggen. Jeg husker at jeg tenkte at pappa sikkert hadde glemt å lukke døra når han dro. Men det var ikke pappa. Det hadde vært et innbrudd i huset vårt.
Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Så jeg gikk inn, og da fant jeg hele hjemmet vårt endevendt i alle etasjer. Skuffer og skap var revet ut og overende. Tv’er, pc’er og all elektronikk var borte og hele huset så ut som et ugjenklennelig nybombet krater.
Mamma kom ikke mange minuttene etterpå hjem sammen med bestemor, og vi ringte politiet som kom og begynte å ta fingeravtrykk umiddelbart. Politiet fortalte at det hadde vært flere slike innbrudd i nabolaget i det siste, og fant fingeravtrykk som var lik andre de hadde funnet nylig. Gjerningsmannen ble aldri tatt, men politiet hadde en sterk mistanke om at en som bodde i gata som var narkoman kunne stå bak. På dette tidspunktet var 2 sokkelleiligheter i gata vår bebodd av narkomane, og vi hadde ambulanse som sperret veien på ukentlig basis grunnet overdoser.
Dette satte et støkk i oss alle, naturlig nok. Vi skaffet oss husalarm til mange titalls tusen, men etter å ha vært den første som kom hjem til dette sjokket var jeg blitt husredd. Jeg turte ikke sove på eget rom mer, fordi jeg var redd for at det skulle komme noen inn i huset eller bryte seg inn på rommet mitt. Noen hadde jo vært der inne, på mitt rom, blandt mine ting, og dratt hestebladene mine utover hele gulvet. Så klart var jeg redd, og med visstheten om at en i nær avstand var mistenkt, så følte ingen av oss seg særlig trygge. Vi brukte alarmen mye, selv når vi var hjemme i huset, på dører og vinduer.
Jeg hadde etter dette problemer med å føle meg trygg i huset og å sove på eget rom, og det resulterte i at jeg sov på en madrass på rommet til foreldrene mine, og at søsteren min fulgte meg rundt i huset når jeg var nervøs. Min søster var på dette tidspunktet veldig ung, (f.1994) og skjønte ikke helt hvorfor hun ble dratt rundt i etasjene som støtte mens jeg sjekket at det ikke var noen der og skrudde på lys. Så dette, sammen med at foreldrene mine måtte la meg sove på deres rom over tid, førte til en del konflikter hjemme.
Dette var bakgrunnen for henvisningen fra min fastlege Lasse Folkvord til BUP/NTNU klinikk i 2002. «Angstproblematikk» som hadde oppstått grunnet innbruddet, jeg var husredd, og dette førte til kommunikasjonsproblemer mellom meg og mine foreldre, og mye krangling og uenigheter med min lillesøster.
Etter 14 uker med samtaler konkluderer Siri Weider v/NTNU klinikk den 01.06.2003 med følgende:
Høsten 2003 startet jeg på Vikhammer ungdomsskole, og mobbingen startet.
Rettsaken i oktober skulle ta stilling til følgende: foreldelse, årsakssammenheng og ansvarsgrunnlag.
Jeg fikk medhold på alle punkter.
Neste steg i prosessen skulle derfor være utmåling av lidt tap til nå og fremtidstap på grunn av mine lidelser etter mobbingen Malvik kommune nå var dømt ansvarlig for.
Ordfører Ingrid Aune uttalte at de trakk anken av personhensyn. At belastningen på meg «har vært og er for stor.» At hun nå ville vektlegge en rask avklaring slik at det ble mulig for meg å fokusere på livskvalitet. Og jeg trodde henne..
Ansvars og årsaksspørsmålet er tatt stilling til i en dom som nå er rettskraftig. Retten er tydelig. Mobbingen ER grunnen til min sykdom. Det finnes ingenting i min journal fra barndommen som etter rettens syn kan gi grunn til å tvile på at mobbingen er årsaken:
Det er der saken nå tar en helt ny og uventet vending.
I kommunens nyeste prosesskriv av 21.01.2016 står blandt annet følgende:
Mine journaler på flere hundre sier er gjennomgått av tre dommere i Tingretten. Årsakssammenhengen er i dommen klar, og den er rettskraftig.
Likevel ønsker Malvik kommune nå å granske videre i journaler fra min barndom. ÅRSAKSSPØRSMÅLET ER AVGJORT OG DET FORELIGGER EN DOM!
Jeg skrev i mitt tidligere innlegg at jeg ser på dette som et forsøk på omkamp. Omkamp om en årsakssammenheng som allerede er gjennomgått av en domstol.
I mine øyne kan ikke dette sees på noen andre måter.
Jeg legger nå ut kommunens nyeste prosesskriv i sin helhet. Her kan dere selv se hvor kommunen ønsker omkamp og hvor lite foreneldig det er med hva som er formidlet av ordfører Ingrid Aune.
Forhandlinger er ikke noe tema, kommunen krever nå følgende dokumenter fremlagt:
For å la dere få se litt av helheten og bakgrunnen for at kommunen til stadighet prøver å bortforklare sitt ansvar for mobbing og gruppevoldtekt på skolen, legger jeg også nå ut journalnotat/konklusjon fra NTNU klinikk v/Siri Weider fra 2003.
Prosesskriv til Sør-Trøndelag tingrett 21.01.2016 fra Malvik Kommune
Konklusjon NTNU klinikk 01.06.2003
Jeg ber dere lese gjennom vedlagte dokumenter og gjøre dere opp deres egen mening.
For min del betyr dette bare en ting: Kampen er ikke over.